I sin niende katekese om barmhjertighet, onsdag 2. mars, snakket pave Frans om Gud som en far som oppdrar oss kjærlig og strengt.
Bilde
Barmhjertighet og irettesettelse
Når vi har snakket om den guddommelige barmhjertighet, har vi flere ganger nevnt familiefaren som elsker sine barn, hjelper dem, tar seg av dem og tilgir dem. Og som far oppdrar han dem og irettesetter dem når de gjør noe galt, for å hjelpe dem til å vokse i det gode. Det er slik Gud blir presentert i første kapittel av profeten Jesajas bok: som en kjærlig, men også påpasselig og streng far som anklager Israel for å være utro og korrupt for slik å føre Israel tilbake til rett ferd. Slik begynner teksten vår:
Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke. (Jes 1,2-3)
Gjennom profeten snakker Gud bittert, som en skuffet far, til folket. Han har tatt seg av sine barn, født og oppdratt dem, og nå gjør de opprør mot ham. Til og med dyrene er trofaste mot eieren og anerkjenner den hånden som mater dem; folket derimot kjennes ikke lenger ved Gud og vil ikke forstå. Gud er såret, men lar likevel kjærligheten snakke, og han appellerer til disse villfarne barnas samvittighet for at de skal vende om og igjen la seg elske. - Det er dette Gud gjør! Han kommer oss i møte for at vi skal la oss bli elsket av ham; dette er vår Guds hjerte.
Far-barn-relasjonen, som profetene ofte viser til for å snakke om paktsforholdet mellom Gud og hans folk, er blitt fordreid. I oppdragelsen tar foreldrene sikte på å la barna bli fri (jf. Joh 8,32), å gjøre dem ansvarlige, å gjøre dem i stand til å gjøre det som virkelig er godt for dem selv og for andre. Men synden gjør at friheten blir et påskudd for uavhengighet og for stolthet, og stoltheten fører til opposisjon og til illusjonen om å være seg selv nok.
Derfor formaner Gud folket sitt: "Dere har slått inn på feil vei." Kjærlig og bittert sier han "mitt" folk. Gud fornekter oss aldri. Vi er hans folk. Selv den ondeste mann, den ondeste kvinne, de ondeste folk er hans barn. Dette er Gud: Aldri, aldri fornekter han oss! Han sier alltid: "Kom, mitt barn!" Dette er vår Fars kjærlighet; dette er Guds barmhjertighet. Det å ha en slik far gir oss håp, gir oss tillit. Denne tilhørigheten bør leves i tillit og lydighet, vel vitende om at alt er Faderens kjærlighetsgaver. Men i stedet ser vi forfengelighet, dumhet og avgudsdyrking.
Derfor henvender nå profeten seg direkte til folket med strenge ord for å få det til å forstå hvor alvorlig dets skyld er:
Ve det syndige folket, et folk tynget av skyld, en slekt som handler ondt, barn som ødelegger! De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen. (Jes 1,4)
Synden fører til en lidelsestilstand. Også landet lider under denne tilstanden. Det blir så ødelagt og så ørkenlignende at Sion – det vil si Jerusalem – blir ubeboelig. Der hvor Gud, der hvor hans farskap blir avvist, går det ikke lenger an å leve. Eksistensen mister sine røtter, alt blir forvridd og tilintetgjort. Men også dette smertefulle øyeblikket peker på frelsen. Folket blir prøvet slik at det skal få kjenne hvor bittert det er å forlate Gud, og slik merke den forferdelige tomheten som kommer når vi velger døden. Lidelsen, som er den uunngåelige følgen av en selvødeleggende beslutning skal få synderen til å tenke etter og slik åpne seg for omvendelse og tilgivelse.
Slik fungerer den guddommelige barmhjertighet: Han lønner oss ikke etter vår skyld (jf. Sal 103,10). Straffen er et middel til å få oss til å tenke skikkelig etter. Vi forstår altså at Gud tilgir folket sitt, han viser nåde og ødelegger ikke alt, men lar alltid døra stå åpen for håpet. Frelsen forutsetter at man ønsker å lytte og la seg omvende, men den forblir alltid en gave. I sin barmhjertighet viser altså Herren oss en vei som ikke består i rituelle offer, men av rettferd. Gudstjenesten blir kritisert ikke fordi den er meningsløs i seg selv, men fordi den ikke uttrykker omvendelsen, men tvert imot krever å erstatte den. Gudstjenesten blir da til en søken etter egen rettferdighet; det skapes en feilaktig overbevisning om at det er ofrene som frelser, og ikke den guddommelige barmhjertigheten som tilgir synden. - For å forklare litt mer: Når man er syk, går man til legen; når man føler seg syndig, går man til Herren. Hvis man i stedet går til en trollmann, så blir man ikke frisk. Ofte foretrekker vi å ta feil vei i vår søken etter rettferdiggjørelse, rettferdighet, fred. Men dette får vi i gave av vår egen Herre hvis vi tar den riktige veien og søker ham. -
Gud, sier profeten Jesaja, har ikke lyst på blod av okser og bukker (jf. Jes 1,11), spesielt ikke hvis de bys av hender som er skitne av brødrenes blod (jf. Jes 1,15). - Jeg tenker på noen av Kirkens velgjørere som kommer med gaver - "Vær så god, dette er til Kirken" - gaver som er frukten av blodet til mange utnyttede, misbrukte mennesker som blir til slaver gjennom dårlig betalt arbeid! Til disse velgjørerne vil jeg si: "Ta tilbake sjekken din og brenn den!" Det er ikke skitne penger som Guds folk, altså Kirken, trenger. Kirken trenger hjerter som er åpne for Guds barmhjertighet. Man må nærme seg Gud med rene hender, unngå det onde og gjøre det som er godt og rettferdig. Profeten avslutter på slik en vakker måte:
Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak! (Jes 1,16-17)
- Tenke på de mange flyktningene som kommer i land i Europa og ikke vet hvor de skal ta veien.-
Da, sier Herren, om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø og hvite som ull, og folket kan leve av det gode i landet og leve i fred (jf. Jes 1,18-19).
Dette er mirakelet med Guds tilgivelse: den tilgivelsen som Gud, som Far, vil gi sitt folk. Guds barmhjertighet tilbys alle, og disse profetens ord gjelder også for oss i dag, vi som er kalt til å leve som Guds barn.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling Gjengitt med tillatelse
