Lørdag 16. april var pave Frans på den greske øya Lesvos på et dagsbesøk. Sammen med to ortodokse kirkeoverhoder besøkte paven flyktningene og innbyggerne på øya.
[Se også Rome Reports' video fra reisen.]
Flyreisen til Lesvos
Underveis til Lesvos sa paven noen ord til de circa femti journalistene som var med på flyet. Han bemerket at det spesielle ved akkurat denne pavereisen var tristheten. «Dette er en trist reise. Vi drar for å møte den største humanitære katastrofen etter andre verdenskrig. Vi drar - og det vil vi få se - til mange mennesker som lider, som ikke vet hvor de skal ta veien; til mennesker som har måttet flykte. Og vi skal også på en kirkegård: havet. Mange er druknet der. Dette sier jeg ikke for å skape bitterhet, ikke av bitterhet, men for at dere gjennom dagens arbeid skal kunne formidle i deres media min sinnstilstand under denne reisen. Takk for at dere følger med meg!»
På flyplassen på Lesvos
På flyplassen på Lesvos hilste paven på den greske statsministeren Alexis Tsipras. Direktøren for Den hellige stolens pressekontor, Lombardi, uttalte siden at det viktigste temaet hadde vært flyktning- og migrasjonskrisen, og da spesielt situasjonen på Lesvos. Det ble understreket at flyktningkrisen er et felles europeisk og internasjonalt problem. Paven og statsministeren hadde også snakket om at det bør bli sørget for at mennesker som ønsker å krysse havet ikke må sette livet på spill.
I flyktningleiren Moria
Etter samtalen med statsministeren ble paven kjørt til flyktningleiren Moria sammen med de to ortodokse overhodene, nemlig den økumeniske patriarken av Konstantinopel Bartolomeus og erkebiskopen av Aten og hele Hellas Hieronymus. For i Hellas tilhører jo flertallet av befolkningen den ortodokse kirken.
I flyktningleiren Moria er nå circa 3000 mennesker innesperret, mange av dem er barn. Mange kommer fra Syria, Irak, Afghanistan eller Afrika.
I en times tid var paven og de to ortodokse overhodene sammen med 300 - 400 av menneskene i et stort telt. De prøvde å hilse på alle sammen. Det var svært intenst, med både omfavnelser og gråt. Noen av barna hadde laget tegninger til paven, og paven tok med seg tegningene og viste dem siden til journalistene under flyreisen hjem.
Deretter holdt hver av de religiøse overhodene en kort tale (se patriarkens tale og også erkebiskopens tale). I sin tale sa paven følgende:
«Kjære venner, i dag vil jeg være sammen med dere, og jeg ønsker å si dere at dere ikke er alene. I disse månedene og ukene har dere lidt mye under søket etter et bedre liv. Mange av dere følte seg tvunget til å flykte, fra konfliktsituasjoner og forfølgelse, først og fremst for barnas skyld, for deres minste. Dere har ofret mye for familiene deres. Dere kjenner smerten over å ha forlatt alt som var dere kjært og - det som kanskje er det vanskeligste - over ikke å vite hva fremtiden vil bringe med seg. Også mange andre befinner seg i flyktningleirer, liksom dere, eller i byer, mens de venter og håper å kunne bygge et nytt liv på dette kontinentet.
Jeg har kommet hit med mine brødre, patriarken Bartolomeus og erkebiskopen Hieronymus, for ganske enkelt å være sammen med dere og for å lytte til deres historier. Vi ønsker å rette verdens oppmerksomhet mot denne alvorlige humanitære krisen og å bønnfalle om at den må bli løst. Som troende menn ønsker vi å forene våre stemmer for å snakke åpent i deres navn. Vi håper at verden vil gi akt på denne virkelig tragiske og fortvilede nødsituasjonen, og at den vil reagere på en måte verdig vår felles menneskelighet.
Gud skapte menneskeheten for å forme en eneste familie; når en bror eller søster lider, så er vi alle berørt av det. Vi vet alle av erfaring hvor lett det er for enkelte å overse andres lidelser og til og med å utnytte deres sårbarhet. Men vi vet også at disse krisene kan få fram det beste i oss. Dere har sett det i dere selv og i det greske folket som sjenerøst har imøtekommet deres behov selv midt i sine egne vansker. Dere har også sett det samme i mange personer, spesielt i mange unge, fra hele Europa og verden, som har kommet for å hjelpe dere. Ja, det er veldig mye igjen å gjøre. Men la oss takke Gud for at han aldri lar oss være alene i våre lidelser. Det fins alltid noen som kan gi oss en hjelpende hånd.
Dette er det budskapet som jeg ønsker å etterlate dere i dag: Ikke mist håpet! Den største gaven som vi kan gi hverandre er kjærligheten: et barmhjertig blikk, det å være innstilt på å lytte til og forstå hverandre, et oppmuntrende ord, en bønn. Del denne gaven med hverandre! Vi kristne elsker å fortelle om den barmhjertige samaritanen, en fremmed som så en nødlidende mann og som straks stoppet for å hjelpe ham. For oss er det en lignelse om Guds barmhjertighet som gjelder alle. Han er Den barmhjertige. Det er også en oppfordring til å vise denne samme barmhjertigheten overfor de trengende. Må alle våre brødre og søstre på dette kontinentet, liksom den barmhjertige samaritanen komme dere til hjelp i den ånden av broderskap, solidaritet og respekt for menneskeverdet som har kjennetegnet dets lange historie.
Kjære brødre og søstre, må Gud velsigne dere alle, spesielt deres barn, eldre og alle de som lider i kroppen og i ånden! Jeg omfavner dere alle varmt. Over dere og over de som ledsager dere påkaller jeg de guddommelige gavene styrke og fred.»
Etter talene underskrev pave Frans, patriarken Bartolomeus og erkebiskopen Hieronymus en felles erklæring [på engelsk; på svensk]. I erklæringen oppfordrer de det internasjonale samfunnet til å reagere modig på den humanitære krisen. «Tvungen migrasjon angår millioner av mennesker og er en menneskehetens krise». Det trengs solidaritet, medlidenhet, gavmildhet og ressurser. Det trengs diplomatisk, politisk og velgjørende innsats.
De skriver også at «Når det gjelder oss selv, så beslutter vi fast og helhjertet, i lydighet mot vår Herre Jesu Kristi vilje, å forsterke våre anstrengelser for å fremme alle de kristnes fulle enhet. [...] Ved å forsvare de grunnleggende menneskerettighetene til flyktninger, asylsøkere og innvandrere såvel som til de mange marginaliserte menneskene i våre samfunn, bestreber vi oss på å oppfylle kirkenes oppdrag til å tjene verden.»
Til slutt skriver de: «Ved å møtes her i dag håper vi å bidra til å gi mot og håp til alle de som søker tilflukt og til dem som tar i mot dem og bistår dem. Vi oppfordrer det internasjonale samfunnet til å prioritere beskyttelsen av menneskeliv og til å støtte inkluderende politikk overfor alle trossamfunn. Den forferdelige situasjonen for alle de som er rammet av denne humanitære krisen, inkludert mange av våre kristne brødre og søstre, krever vår stadige bønn.»
På havna
Siden spiste paven, patriarken og erkebiskopen middag sammen med noen av flyktningene, før de dro videre til havna for å møte innbyggerne på øya, deriblant også de få katolikkene.
I sin tale til innbyggerne og myndighetene på øya uttrykte pave Frans sin beundring for det greske folket som tross egne vansker har åpnet sine hjerter og hjem. Mange vanlige mennesker deler det lille de har med dem som har mistet alt, sa han. Gud vil belønne denne gavmildheten. Paven uttrykte også sin takknemlighet til alle de frivillige og til diverse organisasjoner som hjelper til sammen med de offentlige institusjonene.
Paven fornyet sin brede appell om å ta ansvar og vise solidaritet overfor den dramatiske situasjonen. Han sa at vi aldri må glemme at migrantene ikke bare er statistikk og tall, men at de først og fremst er mennesker med ansikter, navn og historier. «Europa er hjemlandet til menneskerettighetene, og enhver som setter sin fot på europeisk jord bør få erfare det og på den måten bli mer bevisst sitt ansvar for å respektere og forsvare disse rettighetene», sa han.
Han kom inn på årsakene til den dramatiske flyktningsituasjonen. Det trengs et stort, internasjonalt samarbeid for virkelig å få gjort noe. Han nevnte igjen det kommende Verdens humanitære toppmøte som vil finne sted 23. og 24. mai i Istanbul.
Han minte om at i Jesus viser Gud oss fredens vei. «Bare den som tjener med kjærlighet kan bygge fred. Når vi tjener, går vi ut av oss selv og tar oss av andre. Vi blir da ikke bare stående og se på mens mennesker og ting blir ødelagt, men i stedet beskytter vi dem og vi slipper da selv vekk fra det tykke likegyldighetsteppet som gjør oss omtåket i sinn og hjerte.»
Etter pavens tale ba hver av de tre religiøse overhodene en bønn. De ba spesielt for alle de som har mistet livet på havet. Og så gikk de fram til kaikanten og kastet hver sin krans ut i havet.
Hjemreisen med tolv flyktninger på flyet
Så dro pave Frans, patriarken Bartolomeus og erkebiskopen Hieronymus tilbake til flyplassen, der de tok avskjed fra hverandre og fra den greske statsministeren Tsipras.
Da paven igjen satte seg på flyet, tok han med seg tolv flyktninger. Det er tre syriske familier; i alt tolv mennesker. De vil bli sørget for av Vatikanet med hjelp av Sant'Egidio-fellesskapet.
Under pressekonferansen på flyet forklarte paven nærmere om disse tolv menneskene. Han sa at det er et rent humanitært anliggende og ikke noen slags politisk spekulasjon. Ideen hadde dukket opp en uke tidligere, og han hadde straks sagt ja til den for han hadde merket at det var Ånden som snakket. Til Mor Teresa hadde de sagt at det monnet ikke stort, det hun gjorde, sa paven. For havet er så kjempestort. Hun hadde da svart omtrent slik: «Ja, det er en dråpe i havet. Men etter denne dråpen er ikke havet lenger det samme.»
Når det gjaldt utvalget av flyktninger som fikk være med til Roma, hadde «han ikke foretatt et valg mellom kristne og muslimer», sa paven. Disse tre familiene hadde papirene i orden og kunne derfor bli med. Det hadde også stått to kristne familier på listen, men deres papirer var ikke i orden.
Paven viste fram tegninger som barna i flyktningleiren hadde gitt ham. «Hva er det de har sett, disse barna! Se her: De har sett et barn drukne. Det er dette de har i hjertet! Det var virkelig grunn til å gråte i dag. Til å gråte. [...] Se på denne tegningen: Sola ser det som skjer og derfor gråter den. Men hvis sola kan gråte, så kan også vi det: En tåre vil gjøre oss godt.»
Om den europeiske flyktningpolitikken sa paven: «Jeg kan forstå at folk er litt skremt. Jeg kan forstå det. Vi må vise stort ansvar når det gjelder mottaket, og et av aspektene ved ansvaret er: Hvordan kan man integrere disse menneskene». Han gjentok at han ikke anser murer for å være løsningen. «Vi må bygge broer, men på en intelligent måte, med dialog og integrasjon.» Europa må utvikle sin politikk når det gjelder mottak, integrasjon, vekst, arbeidsplasser og økonomireformer: Alle disse punktene er broer, sa han.
Europa må nå gjenfinne sin evne til å integrere, sa paven. At noen som er født og oppvokst i Europa, barn eller barnebarn av innvandrere, kan stå bak terrorangrepene i Paris og Brüssel viser at integrasjonspolitikken har vært utilstrekkelig.
Bønn i Santa Maria Maggiore
Like etter å ha landet i Roma, dro pave Frans til kirken Santa Maria Maggiore, for å be foran Maria-ikonet Salus populi romani. Også torsdag før reisen ba han der, og hadde da med seg en bukett med hvite og blå roser.
Dagen etter. Hva paven sa om reisen
Dagen etter, søndag 17. april, hadde paven som vanlig i påsketiden Regina Caeli-bønn klokka 12 på Petersplassen. Etter bønnen snakket han blant annet om reisen til Lesvos:
«Jeg takker alle de som med bønn fulgte meg på reisen til øya Lesvos i Hellas i går. Jeg brakte kirkens solidaritet til flyktningene og til det greske folket. Den økumeniske patriarken Bartolomeus og erkebiskopen av Aten og hele Hellas Hieronymus var sammen med meg som tegn på Herrens disiplers enhet i kjærligheten. Vi besøkte en flyktningleir: De kom fra Irak, fra Afghanistan, fra Syria, fra Afrika, fra mange land... Vi hilste på circa 300 av disse flyktningene, en for en. Alle vi tre: patriarken Bartolomeus, erkebiskopen Hieronymus og jeg. Mange av dem var barn; noen av dem - av disse barna - var med da foreldrene eller vennene døde, noen av dem druknet i havet. Jeg så så mye smerte! Og jeg vil fortelle om et spesielt tilfelle: om en ung mann, ennå ikke førti år gammel. Jeg møtte ham i går sammen med hans to barn. Han er muslim, og han fortalte meg at han hadde vært gift med ei kristen jente. De hadde elsket og respektert hverandre. Men dessverre tok terrorister livet av jenta fordi hun ikke ville fornekte Kristus og oppgi sin tro. Hun er en martyr! Og den mannen gråt veldig mye...»
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse