I år er det 50 år siden starten på kulturrevolusjonen i Kina. Asia News' Sergio Ticozzi oppsummerer her noe av det vi vet om forfølgelsen av katolikker under dette tiåret.
Av Sergio Ticozzi
Hong Kong (Asia News) - De kinesiske myndighetene har offisielt kalt kulturrevolusjonen for “en tiårig katastrofe». Både for Den katolske kirke og for andre religioner var dette en periode med forferdelige, voldelige forfølgelser og systematisk undertrykkelse.
Det fins imidlertid lite konkret dokumentasjon på hvor mye de kinesiske katolikker led under kulturrevolusjonen. Det fins langt flere rapporter over forfølgelsen på 1950-tallet. Grunnen er at dokumentene som kan knyttes til «katastrofen», ble brent eller gjemt bort i arkiver. Først nylig er det noen få ofre som har våget å snakke åpent om dette. Den mai 1966 ga Mao Zedong ut skrivet som ble begynnelsen på kampen mot “fienden” – kalt “monstre og demoner” – noe som i realiteten innebar alle som opponerte mot partiet og kommunismens ideologi: intellektuelle, rike, landeiere, kontrarevolusjonære og alle de religiøse. Med lederartikkelen «Fei vekk alle monstrene og demonene» (i Folkets Dagblad den 1. juni), lanserte Den røde garde en voldelig kampanje der de arresterte og forfulgte alle som tilhørte en av disse kategoriene.
Dette ble etterfulgt av en kampanje for å utslette de «fire gamle»: gamle tradisjoner, gamle vaner, gammel kultur og gamle tenkemåter. Direktivet ble gjentatt i rødegardistenes massedemonstrasjon på Den himmelske freda plass 18. august, med full støtte fra Mao Zedong. Fra da av trappet Den røde garde opp angrepene, og de religiøse ble et av deres hovedmål.
De kristne ble i særlig grad ansett som «fiender av folket», og katolikker ble mistenkt for kontrarevolusjonære aktiviteter. Forfølgelsen haglet over de troende, og de religiøse byggene ble hardt rammet. Kirker ble strippet for alle ting, de ble ødelagt og brukt som lagre, fabrikker eller hjem – om de da ikke ble revet. Statuer, liturgiske klær, religiøse gjenstander og bøker ble brent.
Vanlige troende ble jaget vekk fra hjemmene sine og tvunget til å gå rundt i gatene i landsbyen eller byen sin med sylinderformede hatter påskrevet deres «kriminelle» handlinger. De ble sendt for å bo i elendige boliger eller hytter, mens forfølgerne stjal eller ødela alt de hadde av inventar.
Mange led en grusom død. Biskoper, prester og nonner, og også de som viste seg «patriotiske» og praktiserte sin tro offentlig, ble arrestert, mishandlet og forvist til arbeidsleirer eller satt i fengsel. I Baoing (Hebei) plyndret rødegardister i ungdomsskolealder kadedralen – de samlet alt av religiøse gjenstander, bar det ut på hovedgaten og satte fyr på det. Så ble alle prestene og nonnene stilt opp i en ring rundt bålet. Vi er «patrioter», sa Fr. Antonio Li Daoning til dem. «Og det er som patrioter vi skal banke dere opp”, var svaret de fikk. Under voldshandlingene besvimte presten og ble kastet på bålet. Et annet offer var sr. Zhang Ergu, som ble slått i hjel med stokker fordi hun nektet å trampe på et Maria-bilde. Ved en tilsvarende aksjon en kirke nord i Henan ble en prest dyttet så nær bålet at foten hans ble satt i brann. Han ble fraktet hjem, men døde to dager senere.
I juni 1966 ble Msgr. Xi Minyuan arrestet og fengslet, anklaget for antirevolusjonære aktiviteter og forbindelser med utlendinger. Han døde i fengselet. I Kaifeng, ble sr. Wang Qian bundet og båret vekk av Den røde garde. Hun ble begravet levende.
Kina-forskeren Anthony Clark forteller at han under et besøk i Vår frelsers kirke i Beijing, la merke til hvordan gartneren viet stor oppmerksomhet til et jordstykke under et tre på plassen utenfor. Ved nærmere undersøkelser, avslørte gartneren hva som lå bak hans omsorg: Sommeren 1966 angrep en gruppe fra Den røde garde en eldre prest, bandt ham og tvang ham til å knele ned og bekjenne at han ga opp sin tro. Da han nektet, slo de ham i hjel og gravla ham akkurat på denne plassen.
I Taiyuan ble fr.Wang Shiwei arrestert, slått og fengslet. I fengselet ble han bundet og lenket fast på en måte som gjorde at han ikke kunne ligge ned. Etter denne torturen ble han ført ut av cellen sin og skutt, den 15. februar i 1970.
I Beijing drev den katolske kirken en skole for barna til diplomatene. Den 24. august 1966 ble de syv utenlandske nonnene og de andre kinesiske nonnene som jobbet der, angrepet og banket opp av Den røde garde. En av dem ble pisket så hardt i ansiktet at hun nesten mistet det ene øyet. Neste dag ble de forhørt; de utenlandske nonnene ble utvist og de kinesiske ble dømt til 20 år i fengsel. Reisen fra Beijing til Hong Kong var ekstremt slitsom. Da de ankom Lowu, var sr. Mary O’Sullivan så utmattet av feber at hun besvimte. Vaktene slengte henne på en vogn som søstrene skjøv til de kom over broen. I Hong Kong ble hun umiddelbart fraktet til et sykehus, men døde neste dag, og fikk dra hjem til sin himmelske far.
For de katolikkene som allerede på 50-tallet var satt i fengsel eller sendt til arbeidsleirer, ble kulturrevolusjonen et forferdelig mareritt. De ble forhørt og utsatt for angrep, vold og fornærmelser i all offentlighet. Noen av de som overlevde har utgitt sine memoirer, blant annet Msgr. Dominic Deng Yiming, Fr Francis Tan Tiande, Fr. John Huang Yongmu, Fr. Li Chang, Margaret Chu, Joseph Ho, John Liao and Teresa Mo, og andre.
Tragediene til en mengde kinesiske katolikker som led under kulturrevolusjonen vil forbli gjemt i hjertene til ofrene og deres forfølgere. De færreste av forfølgerne har hatt mot til å bekjenne eller be om tilgivelse. Sannsynligvis ønsker de fleste bare å glemme, eller de ser ikke nødvendigheten av å snakke ut. Mange av ofrene og deres bekjente våger ikke å snakke, av frykt for følgene. Jeg spurte en prest om å samle informasjon om denne perioden, og han innrømmer: «Ærlig talt, jeg kan ikke sette ord på hva jeg føler når jeg minnes denne grusomme perioden, for under de rådende forhold er ikke den vanskelige situasjonen til kirken over. Trusselen mot troen er kanskje mer skjult, men den er dypere enn i generasjonene før oss. Vi må be Herren om styrke og mot til å fortsatt bekjenne troen på vår frelser».
(Oversettelse: Ingvild Røsok)