I sin fjortende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 13. april, tar pave Frans utgangspunkt i fortellingen om Matteus’ kall, en tekst som paven selv har et spesielt forhold til. Det er Matteus som forteller:
Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.
Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha,
ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matt 9,9-13)
Paven bemerker at «Det fins ingen helgen uten fortid, og det fins ingen synder uten fremtid». Jesus inviterer oss alle til å sitte til bords med seg for å kunne nære oss med Guds barmhjertighet som styrker og leger.
Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 | Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 | Katekese 12 | Katekese 13
Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer
God morgen, kjære brødre og søstre!
Vi har lyttet til evangelieteksten om Matteus’ kall. Matteus var en «toller», altså en skatteoppkrever for Romerriket, og gikk derfor for å være en offentlig synder. Men Jesus kaller ham til å følge seg og bli hans disippel. Matteus går med på det og inviterer Jesus og disiplene hans til middag hjemme hos seg. Da oppstår en diskusjon mellom fariseerne og Jesu disipler om det at disiplene sitter til bords med tollere og syndere. «Men du kan ikke dra hjem til disse menneskene!», sier de. For Jesus holder seg ikke vekk fra dem, tvertimot vanker han hjemme hos dem og sitter ved siden av dem. Det betyr at også de kan bli hans disipler. Det er også sant at vi ikke blir syndfrie av å være kristne. Liksom tolleren Matteus stoler hver av oss på Herrens nåde tross våre egne synder. Vi er alle syndere, alle har vi synder. Ved å kalle Matteus viser Jesus synderne at han ikke ser på deres fortid, sosiale status eller ytre konvensjoner . I stedet åpner han en ny fremtid for dem. Engang hørte jeg dette fint uttrykt: «Det fins ingen helgen uten fortid, og det fins ingen synder uten fremtid». Dette er vakkert! Det er dette Jesus gjør. Det fins ingen helgen uten fortid og ingen synder uten fremtid. Det er nok å ta i mot hans innbydelse med et ydmykt og oppriktig hjerte. Kirken er ikke et fellesskap av perfekte mennesker, men av disipler som er underveis. De følger Herren fordi de vet at de er syndere og trenger hans tilgivelse. Det kristne livet er altså en skole i ydmykhet og åpner oss for nåden.
En slik oppførsel er uforståelig for de som innbiller seg at de er «rettferdige» og bedre enn andre (jf. Luk 18,9-14). Hovmod og stolthet gjør at vi ikke skjønner at vi trenger å bli frelst; de forhindrer oss til og med i å se Guds barmhjertige ansikt og i å handle barmhjertig. De er en mur. Hovmod og stolthet er en mur som står i veien for vårt forhold til Gud. Det er nettopp dette som er Jesu oppdrag: å søke opp hver av oss for å lege våre sår og kalle oss til å følge ham med kjærlighet. Han sier det klart og tydelig: Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke (vers 12). Jesus presenterer seg selv som en god lege! Han kunngjør Guds rike, og tegnene på at det kommer er tydelige: Han helbreder sykdom, befrir fra angsten, døden og djevelen. Ingen synder utelukkes hos Jesus - ingen synder utelukkes – for Guds helbredende makt kjenner ingen uhelbredelige sykdommer. Dette må gjøre oss tillitsfulle og åpne vårt hjerte for Herren slik at han kan komme og gjøre oss friske. Når han kaller syndere til sitt bord, gjør han dem friske og gjeninnsetter dem i det kallet som de trodde var gått tapt og som fariseerne hadde glemt: det å være innbudt til Guds festmåltid. I følge Jesajas profeti:
På dette fjellet
skal Herren over hærskarene
gjøre i stand for alle folk
et festmåltid med fete retter,
et festmåltid med gammel vin,
med fete, margfulle retter
og gammel, klaret vin.
På dette fjellet skal han sluke
sløret som tilslører alle folk,
dekket som tildekker alle folkeslag.
Han skal sluke døden for evig.
Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt.
Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden.
For Herren har talt.
Den dagen skal de si:
«Se, dette er vår Gud!
Vi håpet på ham, og han frelste oss.
Dette er Herren, vi håpet på ham.
La oss juble og glede oss over hans frelse!»
(Jes 25,6 - 9)
Mens fariseerne i de innbudte bare ser synderne og vegrer seg for å sitte sammen med dem, minner Jesus dem derimot om at også de er Guds bordfeller. Å sitte til bords med Jesus betyr da her å bli forvandlet og frelst av ham. I det kristne fellesskapet er bordet dobbelt: Det er Ordets bord og det er Eukaristiens bord (jf. Dei Verbum 21). Det er med disse medisinene den guddommelige legen gjør oss friske og nærer oss. Med den første – Ordet – åpenbarer han seg selv og innbyr oss til å snakke sammen som venner. Jesus var ikke redd for å snakke med syndere, tollere, prostituerte,... Nei, han var ikke redd: Han elsket alle! Hans ord trenger gjennom og opererer som en operasjonskniv langt inni oss (jf. Hebr 4,12), for å befri oss fra det onde som slår seg ned i vårt liv. I blant gjør dette Ordet vondt fordi det skjærer gjennom hykleri, avslører falske unnskyldninger, avdekker skjulte sannheter; men samtidig opplyser og renser dette Ordet, det gir kraft og håp og er et verdifullt styrkemiddel under vår trosvandring. Eukaristien på sin side nærer oss med Jesu eget liv, og som et ekstremt kraftfull legemiddel fornyer den på mystisk måte stadig vår dåps nåde. Når vi mottar eukaristien nærer vi oss av Jesu kropp og blod, og han forener oss med sin kropp ved å komme inn i oss!
Jesus avslutter samtalen med fariseerne med å minne dem om profeten Hoseas ord (Hos 6,6): Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer (Matt 9,13). Profeten bebreider Israels folk fordi bønnene deres er tomme og usammenhengende ord. Til tross for pakten med Gud og til tross for barmhjertigheten levde folket ofte med en rent utvendig religiøsitet , uten å leve Herrens bud innvendig. Det er derfor profeten insisterer: Det er barmhjertighet jeg vil ha, det vil si troskapen til et hjerte som erkjenner sine synder, som omvender seg og som på nytt blir tro mot Gudspakten. Ikke offer: Uten et angrende hjerte er enhver religiøs handling virkningsløs! Jesus bruker dette profetordet også på menneskelige relasjoner: Formelt sett var disse fariseerne var meget religiøse, men de ville ikke sitte til bords med tollerne og synderne. De innrømmer ikke at de andre kunne omvende seg og derfor også bli friske; de setter ikke barmhjertigheten på førsteplass: Selv om de er tro voktere av Loven, viser de at de ikke kjenner Guds hjerte! Det er som hvis du får en gave som er pakket inn, og du, i stedet for å søke selve gaven, bare ser på innpakningspapiret: du ser da bare på det ytre, på formene, og ikke nådens kjerne, ikke gavens kjerne!
Kjære brødre og søstre, vi er alle innbudt til Herrens bord. La oss ta i mot innbydelsen til å sitte ved siden av ham sammen med disiplene hans. La oss lære å se med barmhjertige øyne og se en bordfelle i hver av dem. Vi er alle disipler som trenger å erfare og å leve Jesu trøstende ord. Vi trenger alle å nære oss av Guds barmhjertighet for det er fra denne kilden at vår frelse veller fram. Takk!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse