På Verdensmisjonsdagen den 23. oktober møtte femtitusen mennesker opp til Angelus på Petersplassen. Pave Frans sa at Kirken blir gjenspeilet i Paulus, som på slutten av sitt liv som «hedningenes apostel» oppsummerer sin nåtid, fortid og fremtid slik:
For nå blir jeg ofret, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme.
Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg. Må det ikke bli tilregnet dem! Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre. Og jeg ble reddet ut av løvens gap. Herren skal også redde meg fra alt ondt og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet! Amen. (2 Tim 4,6-8.16-18 fra dagens tekster)
Her følger det paven sa før Angelusbønnen:
Dagens andre lesning er fra Paulus’ brev til Timoteus, hans medarbeider ogbarn i troen (Tim 1,1). Paulus tenker tilbake på sitt apostelliv som har vært fullstendig viet misjonen (jf. 2 Tim 4,6-8.16-18). Nå ser han slutten på sin vandring på jorden nærme seg, og han beskriver den ut fra nåtid, fortid og fremtid.
Nåtiden tolker han ved hjelp av offermetaforen: For nå blir jeg ofret (vers 6). Når det gjelder fortiden, bruker Paulus bildene den gode strid og løpet for å vise til at han har levd i tråd med sine oppgaver og sitt ansvar (jf. vers 7); følgelig stoler han på at Gud, som er den rettferdige dommer (vers 8), vil belønne ham i fremtiden. Men det er bare takket være Herren, som var nær og ga ham kraft, at Paulus kunne drive misjon effektivt, riktig og trofast, det var Herren som gjorde ham til evangelist for alle folkeslag. Slik uttrykker han det selv: Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre (vers 17).
Kirken blir gjenspeilet i Paulus’ selvbiografiske fortelling, spesielt i dag, på Verdensmisjonsdagen med temaet «Misjonær Kirke, barmhjertighetens vitne». Det kristne fellesskapet har Paulus som modell i sin overbevisning om at det er Herren som gjør det apostoliske arbeidet og evangeliseringen virksom. Den erfaringen som hedningenes apostel gjorde minner oss om at vi bør engasjere oss i pastorale og misjonære aktiviteter som om det var vår innsats resultatet kommer an på – med pågangsmotet til en idrettsutøver som ikke gir seg, selv når han lider nederlag, men samtidig må vi være vel vitende om at misjonens suksess er en nådegave: Det er Den hellige ånd som gjør Kirkens misjon virksom i verden.
Det er dags for misjon, og det er dags for mot! Mot til å gjøre usikre steg stødige, til å få tilbake sansen for å gi seg selv for Evangeliet, til å gjenvinne tilliten til den styrken som misjonen bringer med seg. Det er dags for mot, selv om vi ikke er garantert suksess. Vi blir bedt om å ha mot til å kjempe,ikke nødvendigvis for å vinne; til å forkynne, ikke nødvendigvis for å omvende. Vi blir bedt om å ha mot til å være alternative til verden, men uten å bli polemiske eller aggressive. Vi blir bedt om å ha mot til å åpne oss for alle, uten noensinne å glemme at Kristus er universell og enestående, - den eneste Frelseren for alle. Vi blir bedt om å ha mot til å stå imot de som er vantro, men uten å bli arrogante. Vi blir bedt om å være like modige som tolleren i dagens evangelietekst som i sin ydmykhet ikke engang ville løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ (Luk 18,9-14). Det er dags for mot! Det trengs mot nå!
Må Jomfru Maria, modell for Kirken «som går ut» og er lydhør for Den hellige ånd, hjelpe oss alle, ved vår dåps kraft, til å være misjonære disipler som bringer frelsesbudskapet til hele menneskefamilien!
Etter Angelusbønnen gikk pavens tanker til Irak.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse