Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 18. januar holdt pave Frans sin syvende katekese om det kristne håpet. Når vi er i stor fare, kommer vårt håp til uttrykk som bønn. Slik er det for eksempel for sjømennene i Jonas bok. Og «håpet, som hadde fått dem til å be om å få leve, viser seg å være enda sterkere og bringer mye mer enn det de hadde håpet på: Ikke bare overlever de stormen, men de åpner seg for å kjenne den sanne og eneste Herre over himmel og jord.»
Under audiensen ble det lest fra Jonas bok:
Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn. Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.» (Jona 1,4-6)
Det kristne håpet – 7. Jona: håp og bønn
Kjære brødre og søstre, god dag!
Blant Israels profeter i Bibelen er det en som faller i øynene som noe for seg selv: en profet som prøver å slippe unna Herrens kall og ikke vil gå med på den guddommelige frelsesplanen. Det er profeten Jona. Hans historie blir fortalt i en liten bok på bare fire kapitler, en slags lignelse som lærer oss noe stort, nemlig at Gud er barmhjertig og tilgir.
Jona er en «utgående» profet – og altså også på flukt! Gud sender ham til «periferien», til den store byen Ninive, for å omvende innbyggerne der. Men for en israelitt som Jona sto Ninive for noe truende; det var fienden som satte selve Jerusalem i fare. Og derfor, mente Jona, burde Ninive bli ødelagt – og slett ikke frelst. Så når Gud sender Jona for å forkynne i den byen, prøver profeten å trekke seg fra oppgaven og flykter, for han vet at Herren er god og ønsker å frelse.
Under flukten kommer profeten i kontakt med noen hedninger, sjøfolkene på det skipet han er gått ombord på for å komme vekk fra Gud og misjonen. – Og han flykter virkelig for alvor for Ninive ligger i Irak og han vil til Spania. – Og det er nettopp måten disse hedningene, og senere innbyggerne i Ninive reagerer på som i dag gir oss anledning til å reflektere litt over håpet: Når det virkelig er fare på ferde, kommer håpet til uttrykk som bønn.
Under reisen bryter det løs en kraftig storm. Jona går ned under dekk og legger seg til å sove. Sjøfolkene derimot blir redde og «hver mann ropte til sin gud» (Jona 1,5), – og de er hedninger. Kapteinen vekker Jona og sier: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under» (Jona 1,6).
Det er disse «hedningene» som reagerer riktig på død og fare. For det er da mennesket får erfare sin egen skjørhet til bunns og sitt behov for å bli reddet. Dødsangsten, som er instinktiv, gjør det klart for oss at vi må håpe på livets Gud. «Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under»: Det sier håpet som blir til bønn, bønnen full av angst som kommer til leppene ved overhengende dødsfare.
Altfor ofte syns vi at det ikke går an å be Gud om hjelp fordi vi tenker at vi da bare ber ut fra egeninteresse og at bønnen derfor er ufullkommen. Men Gud vet godt at vi er svake og at vi husker på ham for å be om hjelp, og han svarer velvillig med en fars overbærende smil.
Da Jona innså sitt ansvar og lot seg kaste i havet for å redde de andre, holdt stormen opp. Det var dødsfaren som fikk disse hedningene til å be, og det var den som fikk profeten til å ofre seg for de andre og dermed følge sitt kall tross alt. Gjennom dødsfaren blir de overlevende brakt til å kjenne den virkelige Herren og til å lovprise ham. Ute av seg av redsel hadde sjømennene vendt seg til sine guder. Med oppriktig gudsfrykt erkjenner de nå den sanne Gud og ofrer slaktoffer og avlegger løfter. Håpet, som hadde fått dem til å be om å få leve, viser seg å være enda sterkere og bringer mye mer enn det de hadde håpet på: Ikke bare overlever de stormen, men de åpner seg for å kjenne den sanne og eneste Herre over himmel og jord.
Senere, når innbyggerne i Ninive får høre at byen deres vil bli ødelagt, begynner også de å be – drevet av håpet om Guds tilgivelse. Både høy og lav gjør bot, påkaller Herren og omvender seg til ham. Nå er det kongen som, liksom kapteinen, gir håpet stemme og sier: «Hvem vet, kanskje Gud vil snu om […] så vi ikke går under.» (Jona 3,9). Liksom for mannskapet i stormen er det møtet med døden og redningen fra den som bringer innbyggerne til sannheten. Med den guddommelige barmhjertigheten og enda mer i lys av påskemysteriet kan døden bli vår «søster død», slik den var det for den hellige Frans av Assisi, og en overraskende anledning til å bli kjent med håpet og til å møte Herren. Må Herren la oss forstå at bønn og håp henger sammen på dette viset. Bønnen bringer deg framover i håp, og når det ser mørkt ut, trengs det mer bønn! Og da vokser håpet. Takk!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse