Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag den 15. februar holdt pave Frans sin 11. katekese om det kristne håpet. «Håpet skuffer ikke…», hadde han gjentatt i flere av de andre katekesene. Nå kom han endelig med fortsettelsen: «… for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som er oss gitt». Alt er nåde! Og det er vi stolte av.
Under audiensen ble det lest i Paulus’ brev til romerne:
«Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.». (Rom 5,1-5)
Det kristne håpet – 11. Håpet skuffer ikke
Kjære brødre og søstre, god dag!
Allerede som små barn lærte vi at det ikke var pent å skryte av oss selv. I mitt hjemland blir skrytepaver kalt for «påfugler». Å skryte av den man er eller det man har, røper ikke bare en form for hovmod, men også en mangel på respekt for andre, særlig for dem som er mindre heldige enn vi. Men i dette utdraget fra Romerbrevet overrasker apostelen Paulus oss: Han vil at vi skal være stolte, han sier det til og med to ganger. Så hva er det vi gjør rett i å være stolte over? For hvis det er han som sier det, så må det finnes noe som det er bra å være stolt over. Hvordan kan det la seg gjøre uten å såre noen eller utelukke noen?
For det første vil Paulus ha oss til å være stolte over den overstrømmende nåden, som ved troen gjennomtrenger oss i Jesus Kristus. Han vil ha oss til å forstå at om vi lærer å lese alt i Den Hellige Ånds lys, oppdager vi at alt er nåde! Alt er gave! Vi merker da at det ikke bare er vi selv, men framfor alt Gud som handler i historien, og også i vårt eget liv. Det er Han som er den absolutte hovedpersonen som skaper allting som en kjærlighetsgave, som vever sin frelsesplan og som fullbyrder den for oss gjennom sin sønn Jesus. Det vi blir bedt om er å anerkjenne alt dette, å ta imot det med takknemlighet og å lovprise, velsigne og glede oss over det. Hvis vi gjør det, er vi i fred med Gud og får oppleve frihet. Og denne freden sprer seg så til alle områder og alle relasjoner i våre liv: Vi er i fred med oss selv, vi er i fred med familien, med fellesskapet, på jobben og med de menneskene som vi treffer på underveis.
Men Paulus oppfordrer oss også til å være stolte over våre lidelser. Det er ikke lett å skjønne. Vi syns det er vanskeligere, og det kan synes som om det ikke har noe å gjøre med den freden som vi nettopp har beskrevet. Men tvertimot er dette den mest autentiske og sanne forutsetningen for fred. Vi må ikke tro at den freden som Herren ønsker å gi oss og garanterer oss er fri for bekymringer, skuffelser, mangler og lidelser. Hvis det hadde vært slik, og hvis vi virkelig hadde greid å være i fred, ville det ikke vare lenge før noe igjen kom og forstyrret oss. Nei, den freden som springer ut av troen er en nådegave: Det er å erfare at Gud elsker oss og alltid er nær oss; Han lar oss ikke være alene ett eneste øyeblikk i hele vårt liv. Og dette gir oss utholdenhet, slik Apostelen hevder, for vi vet at selv i våre verste og mest opprivende opplevelser er Herrens barmhjertighet og godhet større enn alt annet, og ingenting kan rive oss ut av Hans hånd (jf. Joh 10,28) og ut av fellesskapet med Ham.
Det er derfor det kristne håpet er fast, det er derfor det ikke sviker. Det skuffer aldri. Håpet skuffer ikke! Det bygger ikke på hva vi kan gjøre eller være og heller ikke på det vi kan tro på. Grunnlaget, altså det kristne håpets grunnlag, er det mest pålitelige og sikre som kan finnes, det vil si den kjærligheten som Gud har til hver og en av oss. – Det er lett si: «Gud elsker oss». Det sier vi alle. Men tenk litt etter: Er hver enkelt av oss i stand til å si «Jeg er sikker på at Gud elsker meg»? Det er det ikke så lett å si. Men det er sant. Det er en god øvelse å si til seg selv: «Gud elsker meg», «Gud elsker meg!». Dette er roten til vår trygghet, roten til vårt håp. –
Og Herren har i rikt monn utøst Ånden – som er Guds kjærlighet – i våre hjerter, som opphavsmann og pant, nettopp for at Han skal kunne nære troen i oss og holde dette håpet levende. – Og denne tryggheten: «Gud elsker meg». «Men i denne vanskelige stunden?» «Gud elsker meg.» «Meg? Jeg som har gjort dette stygge og onde?» «Gud elsker meg.» Den tryggheten er det ingen som kan ta fra oss. Vi må gjenta det som en bønn: «Gud elsker meg. Jeg er sikker på at Gud elsker meg.»
Nå forstår vi hvorfor apostelen Paulus vil ha oss til å være stolte av alt dette. Jeg er stolt av Guds kjærlighet fordi Han elsker meg. Det håpet som vi har fått i gave virker ikke splittende, og heller ikke får det oss til å fornedre andre eller sette dem utenfor. I stedet handler det om en gave helt utenom det vanlige, og vi er kalt til å være ydmyke og enkle «kanaler» for den, for alle. Det vi da skal være aller mest stolte over er å ha som Far en Gud som ikke gjøre forskjell på menneskene, som ikke utestenger noen, men som åpner sitt hjem for alle mennesker, og da i første rekke for de siste og de som er lengst borte, for at vi som Hans barn skal lære å trøste og støtte hverandre. Så ikke glem: Håpet skuffer ikke.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse