Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 1. mars holdt pave Frans sin trettende katekese om det kristne håpet. Nå i fastetiden følger vi Kristus mot hans Påske, mot hans «utgang». Vi sier «ja» til det gode og «nei» til det onde, så godt vi kan. Vi holder liv i vår lille flamme og vandrer i håp.
Under audiensen ble det lest i Andre Mosebok. Herren sa til Moses:
Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning. […] Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» (2 Mos 3,7-8.10)
Det kristne håpet – 13. Fastetiden som en vandring i håpet
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag, på askeonsdag, går vi inn i fastetiden. Og ettersom denne katekeserekken er om det kristne håpet ønsker jeg nå å betrakte fastetiden som en vandring i håpet.
Denne synsmåten er jo opplagt når vi husker på at da Kirken innførte fastetiden, var det som en forberedelse til påsken, og at hele denne perioden på førti dager får sitt lys fra påskemysteriet som den er rettet mot. Vi kan forestille oss den oppstandne Herren rope til oss at vi skal komme ut av vårt mørke, og vi gir oss i vei mot ham, som er Lyset. Fastetiden er en vandring mot den oppstandne Jesus, det er en periode med botferdighet, ja også selvfornektelse, men ikke som et mål i seg selv. Hensikten er å få oss til å stå opp med Kristus, til å fornye vår identitet som døpte, det vil si å bli født på ny «ovenfra», av Guds kjærlighet (jf. Joh 3,3.31). Derfor er fastetiden i sin natur en håpets tid.
For bedre å forstå hva dette betyr vil vi se på en grunnleggende opplevelse som blir fortalt i Andre Mosebok, nemlig israelittenes utgang fra Egypt. Deres utgangspunkt er slavetilværelsen i Egypt, de blir undertrykt og tvunget til tvangsarbeid. Men Herren har ikke glemt sitt folk og sitt løfte: Han kaller Moses, og med «løftet arm» (Apg 13,17) lar han israelittene flykte fra Egypt og leder dem gjennom ørkenen mot frihetens land. Under denne vandringen fra slaveri til frihet gir Herren dem loven for å lære dem å elske ham, den eneste Herren, og å elske hverandre som søsken. Skriften viser at utgangen er lang og vanskelig: Symbolsk sett varer den i førti år, altså like lenge som en generasjon. En generasjon som stilt overfor vandringens prøver alltid er fristet til å sukke over Egypt og dra tilbake. Også alle vi kjenner denne fristelsen. Men Herren forblir trofast og ledet av Moses kommer det stakkars folket fram til det lovede land. Underveis vandrer de i håp: i håpet om å nå Landet, og nettopp derfor er det en «utgang», de går ut av slaveriet og inn i friheten. Og også for oss er disse førti dagene en utgang fra slaveri, fra synd og til frihet, til møtet med den oppstandne Kristus. Hvert skritt, hver umake, hver prøve, hvert fall og hver ny start: Det er bare i rammen av Guds frelsesplan at alt dette har en mening; for sitt folk ønsker han liv og ikke død, han ønsker glede og ikke smerte.
Påsken er Jesu «utgang» (jf. Luk 9,31). Med den har han åpnet veien for oss til det fulle, evige og salige liv. For å åpne denne veien, denne passasjen, måtte Jesus gi slipp på sin herlighet, ydmyke seg, bli lydig til døden, ja døden på korset (jf Fil 2,8). For å åpne veien til evig liv for oss ga han alt sitt blod, og takket være ham blir vi reddet fra slaveriet under synden. Men dette betyr ikke at han har gjort alt og at vi ikke behøver å gjøre noe, at han har gått gjennom korset og at «vi blir kjørt til paradis». Slik er det ikke. Utvilsomt er vår frelse hans gave til oss, men ettersom dette er en kjærlighetshistorie, trengs det at vi sier «ja» og deltar i hans kjærlighet, slik vår mor Maria viser oss, og etter henne alle helgenene.
Fastetiden forløper slik: Jesus går foran oss – med sin utgang, og vi krysser ørkenen takket være ham og bak ham. Han blir fristet for oss og har seiret over fristeren for oss, men også vi må kjempe mot fristelser sammen med ham og overvinne dem. Han gir oss sin Ånds levende vann, og det er opp til oss å øse vann av hans kilde og drikke, i sakramentene, i bønn, i tilbedelse; han er Lyset som vinner over mørket, og vi blir bedt om å holde liv i den lille flammen som ble betrodd oss den dagen vi ble døpt.
I denne forstand er fastetiden et «sakramentalt tegn på vår omvendelse» (kirkebønn første søndag i fastetiden, italiensk Missale Romanum); den som lever ut fastetiden er på omvendelsens vei. Fastetiden er et sakramentalt tegn på vår vandring fra slaveriet til friheten og må stadig fornyes. Det er ganske visst en krevende vandring, og det må den være ettersom kjærligheten er krevende. Men den er full av håp. Jeg vil si mer: Det er i fastetidens utgang at selve håpet blir formet. Slitet med å gå gjennom ørkenen – alle prøvene, fristelsene, illusjonene, luftspeilingene…, alt dette er med på å smi et sterkt og fast håp, etter forbilde av jomfru Maria, som selv i mørket, selv da sønnen led og døde, fortsatte å tro og håpe på hans oppstandelse, på at Guds kjærlighet ville seire.
Med hjertet åpent for denne horisonten går vi i dag inn i fastetiden. Vi føler at vi tilhører Guds hellige folk, så med glede begynner vi denne vandringen i håpet.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse