Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 15. mars holdt pave Frans sin fjortende katekese om det kristne håpet. Uten Gud kan ikke vi mennesker elske ordentlig. Men Gud kan lege vårt hjerte og fylle det med kjærlighet, og med hans kjærlighet kan vi virkelig elske og være «glade i håpet».
Under audiensen ble det lest i Romerbrevet:
La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom 12,9-13)
Det kristne håpet – 14. Glade i håpet
Kjære brødre og søstre, god dag!
Vi vet godt at det store budet som Herren Jesus ga oss var å elske: å elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår forstand og å elske vår neste som oss selv (Matt 22,37-39), vi er altså kalt til kjærlighet, til nestekjærlighet. Dette er vårt høyeste kall, vårt kall par excellence; og det er også forbundet med det kristne håpets glede. Den som elsker håper og gleder seg til å nå fram til den store kjærligheten, nemlig Herren.
I det utdraget fra Romerbrevet som vi nettopp har lyttet til advarer apostelen Paulus oss: Det kan være at vår nestekjærlighet er hyklersk, at vår kjærlighet er hyklersk. Altså må vi spørre oss: Når kan dette skje? Og hvordan kan vi være sikre på at vår kjærlighet er oppriktig, at vår nestekjærlighet er autentisk? At vi ikke bare later som om vi elsker og at vår kjærlighet ikke er som i såpeoperaer? Men oppriktig og sterk kjærlighet…
Hykleriet kan slippe inn hvor som helst, også i vår måte å elske på. Det skjer når vår kjærlighet er drevet av egennytte og personlige interesser. Det skjer ofte. Når det ser ut som vi oppofrer oss for nestekjærlig tjeneste, men egentlig vil vise oss fram eller tilfredsstille oss selv: «Så flink jeg er!». Nei, dette er hykleri! Det er hykleri når vi tar sikte på alt slikt som syns godt for å få vist fram vår intelligens eller evner. Bak alt dette fins det en falsk og forrædersk tanke, nemlig at om vi elsker, så er det fordi vi er gode (jf. Mark 10,18) – som om nestekjærligheten er noe vi selv lager, noe vårt eget hjerte frambringer. Nestekjærligheten er derimot først og fremst en nåde, en gave; å kunne elske er Guds gave, og vi må be om den. Han gir den gjerne, hvis vi ber om den. Kjærligheten er en nåde: Den består ikke i å la oss selv skinne igjennom, men det som Herren gir oss og som vi fritt tar imot; og den kan ikke komme til uttrykk i møte med andre hvis den ikke først blir til i møte med Jesu milde og barmhjertige ansikt.
Paulus vil ha oss til å erkjenne at vi er syndere og at også vår måte å elske på er merket av synden. Men på samme tid bringer han et nytt budskap, et budskap om håp: Herren gir oss en måte for å bli fri, å bli frelst. Han gjør det mulig for også oss å leve etter det store kjærlighetsbudet og bli nestekjærlighetens redskaper for ham. Det skjer når vi lar den oppstandne Kristus lege og fornye vårt hjerte. Den oppstandne Herren som lever blant oss, som lever med oss, er i stand til å lege vårt hjerte: Han gjør det, hvis vi ber ham om det. Midt i vår litenhet og fattigdom lar han oss erfare Fars barmhjertighet og feire hans kjærlighetsundre. Og da forstår vi at alt det vi kan gjennomgå og gjøre for våre søsken ikke er annet enn svaret på det Gud har gjort og fortsetter å gjøre for oss. Rettere sagt er det Gud selv som tar bolig i vårt hjerte og i vårt liv og fortsetter å vær nær og tjene alle dem som vi møter dag for dag under vår vandring, i første rekke de siste og mest trengende som er de som han kjenner seg aller mest igjen i.
Så det er ikke så mye for å bebreide oss som for å oppmuntre oss og gjenopplive vårt håp at Paulus skriver dette. For vi opplever alle sammen at vi ikke lever fullt ut eller riktig etter kjærlighetsbudet. Men også denne opplevelsen er en nåde for slik forstår vi at vi ikke er i stand til å elske ordentlig av oss selv: Herren må stadig fornye denne gaven i vårt hjerte ved å la oss oppleve hans uendelige barmhjertighet. Det er da vi igjen kan sette pris på alle de små, enkle, hverdagslige tingene. Det er da vi blir i stand til å elske de andre slik Gud elsker dem – vi vil deres beste, altså at de må være hellige, Guds venner. Vi blir glade over å kunne nærme oss fattige og ydmyke, slik Jesus nærmer seg hver av oss når vi er langt borte fra ham, glade over å bøye oss ned over våre søskens føtter, slik han, Den gode samaritanen gjør med hver av oss, med sin medlidenhet og tilgivelse.
Kjære brødre og søstre, det som apostelen Paulus minner oss om er hemmeligheten for å kunne være «glade i håpet», slik han uttrykker det (Rom 12,12). Vi kan være glade i håpet fordi vi vet at under alle omstendigheter, også de vanskeligste, og også i våre nederlag, sviker aldri Guds kjærlighet oss. Så med hans nåde og troskap boende i vårt hjerte lever vi i det glade håpet om å kunne gjengjelde det lille vi kan, i våre søsken, for alt det store som vi får av ham hver dag. Takk!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse