Den enkeltes vei til troen på Kristus, Guds sønn som ble menneske, og som ved sin offerdød åpnet veien til Gud for hele menneskeheten, er alltid individuell og egenartet. Disse veier er også uransakelige for oss dødelige, ettersom Guds nåde er så sterkt til stede ved vandringen mot troen. På grunnlag av egne og andres erfaringer, uttrykt i skrift og tale, er det imidlertid mulig å peke ut noen forskjellige måter å nærme seg Gud på, eller snarere ulike måter Gud har møtt mennesket på. Det er også en god ting at veiene til troen er så mangeartede. Vi mennesker er jo vidt forskjellige, og en vei som passer den ene, kan være utilgjengelig for den andre.
Jeg vil ikke oppholde meg ved den veien som starter med dåp og barndom i et kristent hjem, konfirmasjon med oppriktig trosbekreftelse og deretter livslang tilhørighet til Kirken og dens sakramenter. Dette er nok en hovedvei for de fleste katolikker i verden. Veien kan være svinget og humpete, men den følges i store trekk livet ut. I sin selvbiografi legger ikke Bruce Springsteen skjul på at han har vært innom mange sideveier i livet, men konkluderer likevel: «En gang katolikk, alltid katolikk».
John Henry Newman (1801-1890), som var en fremragende anglikansk teolog da han konverterte til katolisismen i 1845, og som senere ble kardinal og saligkåret av pave Benedikt XVI i 2010, har uttalt følgende: «I believe in design because I believe in God, not in a God because I see design». Newman trodde altså på skaperverket fordi han først trodde på Gud, ikke omvendt. Viten om Gud får man ved å se innover i sin egen sjel og samvittighet: «Self-knowledge is at the root of all real religious knowledge».
Newman var en dyp tenker og from prest, som jeg har den største respekt for, og som jeg vil lese mer av. Og det han sier om selvransakelse som kilde til tro og kunnskap om Gud, har dype tradisjoner i den kristne kirke og røtter tilbake til de tidligste kirkefedre og Augustin og videre bakover til Plotin og Platon. Etter vår tro er vi jo også skapt i «Guds bilde» med en udødelig sjel. Hans anvisning av vei til troen på Gud stemmer nok med mange kristnes erfaring, men den vekker ikke direkte gjenklang hos meg. Som ung tenåring var jeg ikke bevisst troende, og det var intet alternativ å se innover i mitt indre for å oppspore Gud. Trosgnisten hos meg ble tent ved å se utover, på naturen – på skaperverket og dets finstemte lovmessighet. Jeg var fra tidlig barnealder brennende interessert i dyre- og fugleliv og all slags liv i vann. Da jeg midt i tenårene begynte å lese filosofi og store tenkere i den kristne tradisjon, ble jeg umiddelbart fascinert av filosofien til dominikanermunken Thomas Aquinas (1225-1274) – en av de største tenkere i filosofihistorien.
Inspirert av oldtidens filosof Aristoteles tar han utgangspunkt i den erfarte, sansbare verden som omgir oss og konstaterer at den har en reell eksistens uavhengig av vår oppfatning. Men den er hele tiden i bevegelse, i sin forgjengelighet dør og forvitrer den og nye former oppstår, som igjen forsvinner. Thomas resonnerer seg frem til at denne synlige verden, som omgir oss, og som vi er en del av, ikke kan oppstå av intet. Årsakssammenhengene i naturen bærer bud om en første årsak; det må være en første beveger som setter det hele i gang, og som selv ikke er bevegelig, men tidløst eksisterende i seg selv: Gud.
Denne tenkningen, som her er gjengitt svært forenklet, appellerte sterkt til min fornuft. Men den ga meg bare tro på en opphøyet og fjern Skaper. Veien videre, troen på Kristus, var noe lenger.
Foto: privat-Ringblad-St Theresia menighet
Den kom gradvis gjennom annen halvdel av tenårene ved lesning av katolske tenkere og katolsk teologi samtidig som jeg var til stede i katolske messer og fikk den vakre og meningsfulle liturgien gradvis «under huden». I denne langsomme utvikling og i det avgjørende skrittet inn troens univers, med alle dens «umulige» mirakler, har Guds nåde hatt en finger med i spillet.
Bilde
Det fører meg over til en ganske annen form for konversjon fra ikke-tro til tro. Enkelte utvalgte mennesker får nåden til å tro som lyn fra klar himmel – en slags guddommelig gnist som plutselig tenner sjelen og åpenbarer seg i en overveldende Kristus-tro. Jeg tenker ikke på dem som, inspirert av fengende rytmer og hallelujarop, på karismatiske vekkelsesmøter havner i en slags ekstatisk tilstand og roper ut sin nyvunne tro. Dessverre synes denne vei til troen ofte å ha et sviktende fundament. Jeg har ganske andre eksempler i tankene.
Det historisk sett mest skjellsettende eksempel på Guds direkte og brå inngripen i en menneskeskjebne, som ved sin omvendelse til Kristus ble ett av kristenhetens største og viktigste navn, finner vi i Apostlenes gjerninger (9. kap.): Kristenforfølgeren Saulos, som var «besatt av tanken på å få utryddet Herrens disipler», bega seg til Damaskus da «et lys fra himmelen strålte opp om ham». Han falt til jorden og hørte en stemme: «Saul. Saul, hvorfor forfølger du meg?». På spørsmålet om hvem som snakket til ham, fikk Saulos til svar: «Jeg er Jesus, han som du forfølger». Dette var vendepunktet, og Saulos ble som apostelen Paulus den ypperste misjonær for kristentroens utbredelse.
Om dette er det mest betydningsfulle eksempel på en mirakuløs og brå omvendelse, ved Jesu direkte og sansbare inngripen, finnes det nok gjennom historien en rekke mer og mindre avblekede varianter av det samme omvendelsesmønsteret. Men det er vanskelig å se for seg noen som så brått går fra den ene ytterlighet til den andre som Paulus gjorde. Når en person som oppfatter seg selv som uten tro, plutselig føler et sterkt Kristus-nærvær, eller kanskje et tegn fra Hans hellige mor, vil jeg anta at det oftest foreligger et rudiment av tro, et tilløp til tro, og at veien mot troen er påbegynt, uten at man er seg det bevisst.
Slik var det kanskje også hos attenåringen Paul Claudel (1868-1955), den senere så kjente forfatter og diplomat, da han i julen 1886 fikk en sjelsrystende opplevelse i Nôtre Dame-katedralen i Paris. Han var riktignok vokst opp i et katolsk hjem, men det var preget av religiøs likegyldighet og han oppfattet seg selv som vantro agnostiker. Men tidligere dette året – i juni 1886 – hadde han med stort utbytte – «fortryllelse» - lest dikteren Arthur Rimbaud (1854-1891). Om denne leseropplevelsen skrev Claudel tyve år senere: «Det overnaturliges verden åpnet seg for meg. Her trådte geniet frem i sin reneste og mest sublime form, som en virkelig inspirasjon av ukjent opprinnelse». Det er mulig han med dette fikk en slags åndelig «beredskap» som spilte en rolle ved opplevelsen i katedralen. Det var under korets fremførelse av Magnificat – Marias lovsang (Lukas 1, 46-55) – at Claudels liv ble avgjørende forandret. Han skriver: «Selv sto jeg oppreist i mengden, nær den andre søylen ved inngangen til koret, på høyre side ved sakristiet. Og så inntraff den begivenheten som bestemmer hele mitt liv. I løpet av et øyeblikk ble mitt hjerte grepet, og jeg trodde. Jeg trodde, og det med en så sterk tilslutning, en slik oppstandelse av hele mitt vesen, en så kraftig overbevisning, og med en visshet så blottet for noen slags tvil, at siden da har hverken lesning, argumenter eller alle et broket livs omskiftelser kunnet rokke ved denne troen, ja ikke en gang røre ved den.»
Sterke ord fra en stor dikter. I all beskjedenhet må jeg tilføye at han mottok troen på Kristus omtrent på samme alder som jeg selv gjorde det.
Og som beskrevet foran, på to radikalt forskjellige måter. Det var noe av formålet med denne korte artikkelen, å antyde at det er mange veier til tro, og at disse veier er alle individuelle, knyttet til den enkeltes livserfaringer, temperament og personlighet. Så er det viktig å huske at veien til Kristus ligger åpen for alle mennesker på denne arme jorden. Men for å finne den, kreves for de fleste at man fordomsfritt søker etter retningen. Saul er i så måte unntaket. Og en oppriktig søken behøver ikke være tilstrekkelig til å finne troen. Herrens veier er som kjent uransakelige.
