Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 12. april holdt pave Frans sin attende katekese om det kristne håpet. Jesus falt til jorden «som et hvetekorn» og døde. Han ga alt, og det er av denne kjærligheten at håpet blir født. Også vi kan litt etter litt lære oss å leve som hvetekorn.
Under audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. (Joh 12,24-25)
Det kristne håpet – 18. Verdens håp og korsets håp
Kjære brødre og søstre, god dag!
Søndag mintes vi Jesu inntog i Jerusalem under stor jubel fra disiplene og folkemengden. Disse menneskene hadde store forhåpninger til Jesus: Mange forventet at han skulle gjøre undre og store tegn, gi bevis på sin makt og til og med befri dem fra den fienden som hadde okkupert dem. Hvem av dem kunne vel ha forestilt seg at kort tid etter ville Jesus i stedet bli ydmyket, dømt og drept på korset? Disse menneskenes jordiske forhåpninger brast ved korset. Men vi tror at nettopp i Den korsfestede er vårt håp blitt født på ny. Jordisk håp brister ved korset, men et nytt håp blir født, et håp som varer til evig tid. Det er et håp av en annen type som fødes av korset. Det er et håp som er annerledes enn det jordiske, som brister. Men hva er det for et håp det dreier seg om? Hva er det for et håp som fødes av korset?
Noe som Jesus sier nettopp etter sitt inntog i Jerusalem hjelper oss å forstå dette: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (Joh 12,24). La oss tenke på et hvetekorn eller et lite frø som faller i jorda. Hvis det forblir lukket i seg selv, skjer det ingenting; men hvis det går i stykker og åpner seg, gir det liv til et aks, til en spire, og så til en plante, og planten vil bære frukt.
Jesus brakte et nytt håp til verden, og det gjorde han på frøets måte: Han gjorde seg bitte, bitte liten, som et hvetekorn; han forlot sin himmelske herlighet for å komme blant oss: han «falt i jorden». Men ikke nok med det. For å bære frukt levde Jesus ut kjærligheten helt til enden og lot seg bryte i stykker av døden, liksom et frø går i stykker i jorda. Nettopp der, i fornedrelsens laveste punkt – som også er kjærlighetens høyeste punkt – spirte håpet. Hvis noen av dere spør meg: «Hvordan fødes håpet?», vil jeg svare «Av korset. Se på korset, se på den korsfestede Kristus. Derfra kommer det håpet som aldri forsvinner, det som varer til evig tid». Og det var nettopp kjærlighetens kraft som fikk dette håpet til å spire: For kjærligheten som «håper alt, tåler alt» (1Kor 13,7), som er Guds liv, har fornyet alt som det har kommet i berøring med. Slik forvandlet Jesus vår synd til tilgivelse ved å ta vår synd på seg i påsken. Hør godt etter hvordan den forvandlingen som påsken gjennomfører er: Jesus forvandlet vår synd til tilgivelse, vår død til oppstandelse, vår frykt til tillit. Det er derfor vårt håp blir født, og alltid blir født på ny, der på korset; det er derfor hver mørke krok i oss kan bli forvandlet til lys, hvert nederlag til seier, hver skuffelse til håp. Hver eneste en? Ja, hver eneste en. Håpet overvinner alt fordi det fødes av Jesu kjærlighet; han ble som et hvetekorn i jorden og døde for å gi liv.
Når vi velger Jesu håp, oppdager vi litt etter litt at det er ved å gjøre som frøet og leve i ydmyk kjærlighet at vi har noe å vinne. Det fins ingen annen måte å overvinne det onde og gi verden håp. Men kanskje vil dere innvende: «Nei, slik er det tapere som tenker!» Det kan virke sånn, for den som elsker taper makt. Har dere tenkt på det? Den som elsker, taper makt. Det er logikken med frøet som dør, den ydmyke kjærlighetens logikk, som er Guds vei, og det er bare den som bærer frukt. Det ser vi også med oss selv: Har vi fått i noe, vil vi straks ha noe mer og større og finere og så videre, og vi er da aldri tilfreds. Det er en fæl tørst! Jo mer du har, desto mer vil du ha. Den som er grådig blir aldri mett. Og Jesus sier det klart og tydelig: «Den som elsker sitt liv, skal miste det» (Joh 12,25). Du som er grådig og prøver å få mer og mer… vil miste alt, også livet, altsåi: Den som elsker sitt eget, lever for sine interesser og er selvoppblåst kommer til å tape. Den som derimot aksepterer, er beredvillig og tjener, lever på Guds måte: Da vinner han fram, han redder seg og andre; han blir et såkorn for håpet i verden. Det er fint å hjelpe og tjene andre. Det kan være at vi blir slitne av det, men det er slik livet er. Og hjertet blir fylt av glede og håp. Å tjene og å gi er både kjærlighet og håp.
Visstnok må denne ekte kjærligheten gjennom korset, gjennom offeret, slik det var for Jesus. Korset er den obligatoriske veien, men det er ikke målet, bare veien. Målet er herligheten, slik påsken viser oss. Og her får vi hjelp av et annet, meget vakkert bilde, som Jesus ga disiplene ved påskemåltidet. Han sa: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden» (Joh 16,21). Altså å gi livet, ikke å eie det. Det er det mammaene gjør: De gir liv, de lider, men det går over og så er de glade, lykkelige over å ha satt til verden et annet liv. Det gir glede; kjærligheten føder livet og gir til og med mening til lidelsen. Kjærligheten er motoren som driver vårt håp framover. Jeg gjentar: Kjærligheten er motoren som driver vårt håp framover. Og hver av oss kan spørre seg: «Elsker jeg? Har jeg lært å elske? Lærer jeg hver dag å elske mer?». For kjærligheten er motoren som driver vårt håp framover.
Kjære brødre og søstre, la oss i disse dagene, kjærlighetens dager, være innsvøpt i Jesu mysterium. Ved å dø gir han oss livet, liksom et hvetekorn. Det er han som er vårt håps såkorn. La oss konsentrere oss om Den korsfestede, håpets kilde. Litt etter litt vil vi forstå at å håpe med Jesus er å lære å se planten allerede i frøet, påskedagen i korset, livet i døden. Jeg ønsker nå å gi dere en oppgave, som dere kan gjøre hjemme. Det vil gjøre oss alle godt å stoppe opp foran korset – alle dere har ett hjemme hos dere – og se på ham og si: «Med deg er ingenting tapt. Med deg kan jeg alltid håpe. Du er mitt håp.» La oss nå se for oss Den korsfestede, og alle sammen tre ganger si til Den korsfestede Jesus: «Du er mitt håp.» Alle: «Du er mitt håp». Høyere! «Du er mitt håp.»
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse