Onsdag 19. april holdt pave Frans sin nittende katekese om det kristne håpet. Det er den oppstandne Kristus som er vårt håp. Og det er påskemorgen at vår tro blir til. Jesus lever, han overrasker oss og vinner oss med sin kjærlighet.
Under audiensen ble det lest fra Paulus’ første brev til korinterne:
Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. (1 Kor 15,1-5)
Det kristne håpet – 19. Den oppstandne Kristus: vårt håp
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag møtes vi i lyset fra Påsken, som vi har feiret og fortsetter å feire liturgisk. I denne katekeserekken om det kristne håpet ønsker jeg derfor i dag å snakke om den oppstandne Kristus, vårt håp, slik han blir beskrevet av Paulus i hans første brev til korinterne (jf. kapittel 15).
Apostelen ønsker å løse et problem som menigheten i Korint sikkert diskuterte mye. Oppstandelsen er det siste temaet som blir tatt opp i brevet, men det er nok det viktigste: For alt hviler på denne forutsetningen.
Når han henvender seg til sine medkristne, går Paulus ut fra en ubestridelig kjensgjerning, ikke noe et eller annet klokt menneske har tenkt ut, men en kjensgjerning, rett og slett en hendelse i noen menneskers liv. Det er fra denne kristendommen oppstår. Den er ikke en ideologi, ikke et filosofisk system, men en trosvei som starter med en hendelse, som Jesu første disipler vitnet om. Paulus sammenfatter hendelsen slik: Jesus døde for våre synder, ble begravet, sto opp den tredje dagen og viste seg for Peter og de tolv (jf. 1 Kor 15,3-5). Så Jesus lever!
Paulus forkynner denne hendelsen, som er troens kjerne, og insisterer da først og fremst på påskemysteriets siste element, altså på den kjensgjerningen at Jesus er stått opp. For hvis alt hadde endt med døden, ville vi i ham ha hatt et uovertruffent eksempel på hengivelse, men det ville ikke kunne frembringe vår tro. Han var en helt… Nei! Han døde, men sto opp. Det er oppstandelsen som avføder troen. Å godta at Kristus døde, at han døde på korset, er ikke en trosakt, det er en historisk kjensgjerning. Men å tro at han sto opp, er det. Påskemorgen blir vår tro til. Paulus setter opp en liste over de menneskene som den oppstandne Jesus viste seg for (jf. versene 5-7). Vi har her en liten sammenfatning av alle påskefortellingene og alle menneskene som kom i berøring med Den oppstandne. Øverst på listen står Kefas, altså Peter, og gruppen med de tolv, deretter «fem hundre søsken», hvorav mange fortsatt kunne avlegge vitnesbyrd om det, og så blir Jakob nevnt. Den siste på listen – som den minst verdige av alle – er han selv: «Et ufullbåret foster» kaller Paulus seg selv (jf. vers 8).
Det er på grunn av sin egen dramatiske historie at Paulus bruker dette uttrykket: Han var ingen korgutt, men forfulgte Kirken og var stolt av sine overbevisninger; han følte seg vellykket og hadde meget klare forestillinger om livet og dets plikter. Men i dette perfekte bildet – alt ved Paulus var perfekt, han visste alt – i dette perfekte bildet inntrer en dag noe som absolutt ikke var forutsett: På vei til Damaskus møter han den oppstandne Jesus. Da falt en mann til jorden; et menneske ble grepet av en hendelse som for ham skulle komme til å snu opp ned på meningen med livet. Og forfølgeren ble til apostel. Hvorfor? Fordi jeg har sett den levende Jesus! Jeg har sett den oppstandne Jesus Kristus! Dette er grunnlaget for Paulus’ tro, for de andre apostlenes tro, for Kirkens tro og for vår tro.
Hvor vakkert det er å tenke over at det er dette som er det vesentlige ved kristendommen! Ikke så mye vår søken etter Gud – en ustadig søken, sant å si – men snarere hans søken etter oss. Jesus har tatt oss, han har grepet oss, han har erobret oss for aldri mer å slippe oss (jf. Fil 3,12). Kristendommen er nåde, den er overraskelse og derfor forutsetter den et undrende hjerte. Et lukket hjerte, et rasjonalistisk hjerte kan ikke undre seg, og det kan ikke forstå kristendommen. For kristendommen er nåde, og nåden kan man bare ane og treffe på i overraskelsen over møtet.
Så selv om vi er syndere – det er vi alle sammen – selv om våre gode forsetter bare fins på papiret, og vi ser det ene nederlaget følge på det andre i livet vårt… Påskemorgen kan vi gjøre som de menneskene evangeliet forteller oss om: Vi kan gå til Kristi grav, se steinen som er veltet bort og tenke at Gud er i ferd med å virkeliggjøre en uventet framtid for meg, for alle oss. Vi kan gå til vår egen grav: Vi har alle litt av den inni oss. Vi kan gå dit og oppleve at Gud er i stand til å stå opp derfra. Her fins lykke, glede, liv, der hvor alle trodde at det bare fantes tristhet, nederlag og mørke. Gud lar sine vakreste blomster vokse blant de goldeste steinene.
Å være kristne betyr ikke å gå ut fra døden, men å gå ut fra Guds kjærlighet til oss, som har overvunnet vår dødsfiende. Gud er større enn intethet, og det er nok at ett lys er tent for å overvinne den mørkeste natt. I Paulus’ rop gjenlyder profetene: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (vers 55). La oss i denne påsketiden bære dette ropet i hjertet. Og når de spør hvorfor vi gir bort smil og tålmodig deler med andre, så kan vi svare at Jesus fortsatt er her, at han fortsetter å være levende blant oss, at Jesus er her på Petersplassen sammen med oss: levende og oppstanden.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse