Storimamen Ahmed el-Tayeb og pave Frans under fredskonferansen på Al-Azhar-universitetet - Bilde: ANSA
Fredag 28. april dro pave Frans til Kairo. Han var med på en fredskonferanse ved Al-Azhar-universitetet, møtte landets myndigheter og senere også den koptisk-ortodokse paven. Dagen etter tilbrakte han sammen med katolikkene.
Mottoet for reisen var «Fredens pave i fredens Egypt», og gjentagne ganger hilste han med et «Al Salamò Alaikum!» [fred være med dere].
«Hvem er Gud?», og ut fra det «hvem er vi mennesker?». Dette var underliggende spørsmål, og paven besvarte dem i talene og prekenen disse to dagene.
På fredskonferansen
Invitert av storimamen Ahmed el-Tayeb talte paven på en fredskonferanse ved Al-Azhar-universitetet, som er et av verdens viktigste læresteder for sunnimuslimsk teologi. Også den økumeniske patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus, og den kaldeiske patriarken Sako deltok på konferansen.
«Al Salamò Alaikum!», hilste paven forsamlingen. For alle mennesker er det naturlig å snakke sammen, å møtes, å være åpne og å leve i relasjoner, sa han innledningsvis. Og dialog er mulig når vi for det første står fast i vår egen identitet, uten tvetydighet og uten å gi avkall på det som er godt for at andre skal like oss; når vi for det andre tør godta at vi er forskjellige; og når vi for det tredje har oppriktige hensikter. Dette må vi lære de nye generasjonene, sa paven – han befant seg jo nettopp på et lærested.
Han minnet om en annen Frans, Frans av Assisi, som for åttehundre år siden reiste til Egypt og møtte sultanen Malek al-Kamel.
Paven snakket om samarbeid – om «pakt» – mellom religioner, til alles beste, med Guds hjelp. Han brukte Sinai-fjellet som symbol. «Sinai minner oss framfor alt om at ingen ekte pakt på jorden kan se bort fra Himmelen. Menneskeheten kan ikke sette seg fore å møtes i fred når Gud ikke fins i horisonten. Heller ikke kan den bestige fjellet for å bemektige seg Gud» (jf. 2 Mos 19,12).
Paven beskrev religionenes situasjon i verden nå: På den ene side anses religion for å være en ren privatsak; på den andre side skiller man ikke behørig mellom religiøs og politisk sfære. «Religion er ikke et problem, men en del av løsningen: mot fristelsen om å nøye seg med et overfladisk liv, der alt begynner og slutter her nede, minner den oss om at vi må løfte vår ånd mot Den høyeste for å lære å bygge menneskenes by.»
Så kom paven til hatet og volden i dagens verden. Han minnet om Guds ord på Sinai-fjellet: «Du skal ikke slå i hjel» (2 Mos 20,13). «Som religiøse ledere er vi kalt til å avmaskere vold som gir seg ut for være noe hellig og gjør egoismen til noe absolutt framfor virkelig å åpne seg for Den absolutte. Vi må rope ut om krenkelser av menneskeverdet og menneskerettene. Vi må avdekke alle forsøk på å rettferdiggjøre hat i religionens navn og fordømme dem som avguderiske forfalskninger av Gud: Hellig er hans navn, han er fredens Gud, Gud salam. Derfor er det bare fred som er hellig, og vold kan man ikke øve i Guds navn, for det ville være å vanhellige hans Navn.»
Møtet med regjering og offentlig liv
Pave Frans møtte så representanter for regjeringen og det offentlige liv, blant andre president Abdel Fattah al-Sisi. Han snakket om landets lange historie og om dets rolle når det nå gjelder å søke løsninger på det globale problemet med vold, som skyldes maktkamp, våpenhandel, alvorlige sosiale problemer og religiøs ekstremisme. En nasjons virkelige storhet kommer til uttrykk i måten den tar hånd om sine svakeste: kvinnene, barna, de gamle, de syke, de funksjonshemmede, minoritetene, sa paven. Og igjen minnet han om hvem Gud er, og sa at vi må forklare det: «Vi må alle lære de nye generasjonene at Gud, himmelens og jordens skaper, ikke trenger å bli beskyttet av menneskene. Det er tvert imot han som beskytter menneskene […] Han kan ikke be om eller rettferdiggjøre vold, tvert imot avskyr han den og forkaster den. […] Herr President, for noen få minutter siden sa De til meg at Gud er frihetens Gud, og det er sant. Vi må plukke fra hverandre drapsideer og ekstremistiske ideologier ved å gjøre det klart at det er umulig å forene sann tro og vold, Gud og drapshandlinger.»
Møtet med den koptisk-ortodokse paven Tawadros II
Paven dro så og møtte den koptisk-ortodokse paven Tawadros II, som er overhode for circa 9 millioner kristne. De to hadde allerede møtt hverandre i Vatikanet den 10. mai 2013, på dagen førti år etter den første felleserklæringen, underskrevet av pave Paulus VI og den koptisk-ortodokse paven Shenouda III. Nå ble en ny felleserklæring underskrevet, der det blant annet står at når noen går over fra den ene kirken til den andre trenger de ikke å bli døpt på nytt.
Ifølge tradisjonen var det Markus som kristnet Egypt, og i sin tale kom paven inn på bibelsteder som tydelig forbinder Markus med Peter og Paulus. For eksempel finner vi midt i Markusevangeliet Peters «du er Messias», som svar på Jesu stadig aktuelle spørsmål «og dere […] hvem sier dere at jeg er?» (Mark 8,29).
Paven bemerket at «blodets økumenikk» er med på å modne den økumeniske vandringen. «Johannes skriver at Jesus er den som kom gjennom ‘vann og blod’ (1 Joh 5,6); den som tror på ham ‘seirer over verden’ (1 Joh 5,5). Med vann og blod: ved å leve ett nytt liv i vår felles dåp, et liv i kjærlighet, til alle og alltid, også når det koster blod.»
Pave Frans og pave Tawadros II gikk i prosesjon til det lille Peterskapellet Al-Boutrosiyya, like ved Den hellige Markus’ katedral, der det var et bombeangrep den 11. desember 2016, for å be sammen med ledere for andre kristne konfesjoner. Også palmesøndag var det lignende bombeangrep.
Samværet med katolikkene
Det er circa 270 000 katolikker i Egypt, og de fleste av dem er koptisk-katolske. Lørdag feiret paven messe på Luftforsvarets stadium, med søndagens lesninger. I sin preken sammenfattet han evangelieteksten med tre ord: død, oppstandelse og liv. Igjen kretset han om hvem Gud er: Emmausdisiplene «dør»: «De kunne ikke forstå hvorfor den allmektige Gud ikke reddet [deres Mester og Frelser] fra slik en skammelig død. På Kristi kors ble deres forstillinger om hvem Gud er korsfestet; da Kristus døde, døde det som de trodde var Gud.»
«Når nederlaget og hjelpeløsheten er fullstendig og vi når bunnen, når vi kvitter oss med illusjonen om å være best, om å være selvtilstrekkelige og verdens sentrum, da rekker Gud oss hånden for å forvandle natten til morgengry, fortvilelsen til glede, døden til oppstandelse, tilbaketrekningen til en tilbakekomst til Jerusalem, altså en tilbakekomst til livet og til korsets seier (jf. Hebr 11,34).»
Og av oppstandelsen følger så et liv i kjærlighet. «Gud liker bare den tro som vi bekjenner med vårt liv, for den eneste form for ekstremisme som er lov for de troende er kjærlighetsekstremismen! Ingen annen ekstremisme kommer fra Gud, og han liker ingen annen ekstremisme.»
Om ettermiddagen møtte paven prester, ordensfolk og seminarister.
Under flyreisen hjem var det som vanlig pressekonferanse. Paven nevnte Norge som et eksempel på fredsmegler da han ble spurt om Nord-Korea.
På Vatikanets sider fins en oppsummerende side om reisen på engelsk.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse