Vilnius, 25.6.2017 (KI/KAP) – I den litauiske hovedstaden Vilnius ble søndag den 25. juni en katolsk geistlig saligkåret som martyr for første gang etter sovjettiden. Seremonien for Teofil Matulionis (1873-1962) på plassen foran katedralbasilikaen Šventasis Stanislovas ir Šventasis Vladislovas (de hellige Stanislas [av Kraków] og Ladislas [av Gielniów]) i Vilnius i Litauen ble ledet av helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78), på oppdrag av pave Frans. Den nesten nitti år gamle erkebiskopen ble drept «av hat til troen».
Til saligkåringen kom ikke bare utallige troende fra Litauen, men også fra nabolandene samt utvandrede litauere. Andre gjester var ledelsen i Rådet for europeiske bispekonferanse (CCEE), generalsekretær Duarte Da Cunha, presidenten, kardinal Angelo Bagnasco, erkebiskop av Genova, samt de to visepresidentene, kardinal Vincent Nichols, erkebiskop av Westminster i London, og erkebiskop Stanislaw Gądecki av Poznań i Polen. Saligkåringen var den første på litauisk jord og den første av et trosvitne fra kommunisttiden i Litauen.
Matulionis ble født i 1873 i Kudoriskis i det sørlige Litauen. I 1928 ble han utnevnt til hjelpebiskop i erkebispedømmet Minsk-Mohilev, og året etter ble han bispeviet. I 1930 ble han dømt til ti års tvangsarbeid i arbeidsleiren på Solovetskij-øyene i Kvitsjøen, men etter tre år ble han satt fri, syk og kraftløs. Etter Den røde armes okkupasjon av Litauen i 1944 levde han fra 1946 til 1956 i internering og deretter i husarrest. I februar 1962 fikk han den personlige tittelen erkebiskop, men han ble hindret i å utøve sitt embete. Den 20. august samme år døde han under uklare omstendigheter, etter at menn fra sikkerhetstjenesten hadde ransaket hans leilighet og en KGB-sykepleierske hadde gitt ham en mystisk injeksjon med medisin.
Matulionis livsløp speiler Den katolske kirkes dramatiske historie på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i «Det russiske rikets vestlige guvernement», som man sa i Matulionis’ ungdomstid. Han ble født i Kudoriskis, studerte filosofi og teologi ved presteseminaret for erkebispedømmet Mogiljov i St. Petersburg og ble presteviet i 1900. Hans første postering som sjelesørger var i Bikova i dagens Latvia og i St. Petersburg, hvor han virket ved den berømte Katarinakirken ved Nevskij Prospekt.
Innenfor rammene av en kampanje mot den daværende generalvikaren for erkebispedømmet Mahiljow (ru: Mogiljov), den polske Guds tjener Jan Feliks Cieplak (1857-1926), hjelpebiskop av Mahiljow (1908-23), senere apostolisk administrator av Mahiljow (1923-25) og erkebiskop av Vilnius (1925-26), ble Matulionis i 1922 for første gang arrestert av det bolsjevistiske hemmelige politiet Tsjekaen. Sammen med fjorten andre prester ble han i mars 1923 stilt for retten. De ble dømt til tre års fengsel, men etter et amnesti ble de løslatt allerede den 25. februar 1925.
Pave Pius XI (1922-39) utnevnte ham den 8. desember 1928 til hjelpebiskop i Mahiljow cum jure succesionis (med etterfølgelsesrett). Han ble bispeviet i hemmelighet den 9. februar 1929 av undergrunnsbiskopen Anton Malecki (1861-35), administrator av erkebispedømmet Mahiljow (1926-35). Allerede den 11. november 1929 ble han arrestert for andre gang, og denne gangen ble han holdt i Leningrad i elleve måneder uten rettssak. I løpet av denne tiden ble han avhørt 24 ganger, og målet var å få ham til å tilstå spionasje til fordel for Litauen. Dersom biskop Matulionis hadde gått med på å spionere på andre prester og sognebarn, ville han ha blitt løslatt. Men dette nektet han, så han ble til slutt dømt til ti års straffarbeid i eksil.
Han ble forvist til tvangsarbeidsleiren på Solovets- eller Solovkiøyene (ru: Solovetskije Ostrova) i Onezjskaja-bukten i Kvitsjøen På den største øya Bolsjoj Solovetskij (Store Solovki) ligger Solovki-klosteret, som ble grunnlagt i 1436. I 1918 gjorde bolsjevikene klosteret om til en fangeleir, den første leiren i det store leirsystemet som ble kalt GULag. Det nøyaktige antall fanger som var i leiren fra 1923 til 1939, er fortsatt ukjent, men anslagene varierer fra titusener til hundretusener. Biskop Teofil var glad over å kunne slutte seg til 34 andre prester som satt fengslet i leiren, men de levde under uutholdelige forhold i et svært kaldt klima og led av sult, sykdom og tortur. I 1931 ble biskop Matulionis på grunn av dårlig helse overført til et fengsel i Leningrad for å bli avhørt på nytt. Der ble han satt i isolat. Det harde arbeidet i skogbruket, sult, kulde og mishandling fra de sovjetiske kommunistene hadde svekket hans fysiske styrke, men ingenting kunne rokke hans åndelige standhaftighet. Fra Leningrad ble han sendt 250 kilometer lenger nord for å arbeide i en leir der i tolv timer i døgnet. Senere ble han flyttet til et fengsel i Moskva. I 1933 klarte den litauiske regjeringen å få satt ham fri gjennom en fangeutveksling arrangert mellom Litauen og Russland (Litauen var selvstendig stat fra den 16. februar 1918 til 1940). I utvekslingen ble ti russiske fanger byttet mot ti litauiske.
Etter å ha gjenvunnet sin styrke, besøkte han pave Pius XI personlig i Vatikanet den 24. mars 1934. Da han knelte for å få pavens velsignelse, trakk paven ham opp og knelte selv foran ham og sa: «Du er en martyr. Det er du som må velsigne meg». Etter audiensen skal paven ha bemerket: «Det er en ære for den litauiske nasjon å ha en slik helt». I årene som fulgte, var biskop Matulionis sjelesørger for benediktinerinneklosteret i Kaunas og besøkte de femten litauiske menighetene i USA fra 1934 til 1936. Samtidig hjalp han erkebiskopen av Kaunas med pastoralt arbeid. Hans bispedømme i Hviterussland lå i Sovjetunionen, så dit kunne han ikke reise.
I 1940 ble de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) innlemmet i Sovjetunionen i henhold til avtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i august 1939. Den 22. juni 1941 invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen, og i løpet av en uke hadde de kontrollen over hele Litauen. Den 9. januar 1943 utnevnte den ærverdige pave Pius XII (1939-58) Matulionis til biskop av Kaišiadorys i det midtre Litauen, som da fortsatt var i de tyske okkupantenes hender. Han overtok etter biskop Juozapas Kukta (1926-42). Som biskop av Kaišiadorys sendte han tyskerne en protest mot arrestasjonen av medlemmer av hans flokk og tvangsdeportasjonen av dem til arbeidsleirer i Tyskland.
Den 21. februar 1946 møttes de litauiske biskopene i Kaunas og forberedte et hyrdebrev hvor de oppfordret folk til å be og arbeide for Guds ære og til beste for samfunnet. Brevet ble vurdert av myndighetene som fiendtlig mot regjeringen, og de la ned forbud mot å publisere det. Den 18. desember 1946 ble biskop Matulionis igjen arrestert i en alder av 73 år, og han satt fengslet i ni måneder i Orša i Hviterussland. Han gikk til avhørene kledd som om han skulle til alteret, i sutan og korskjorte. Uten rettssak ble han dømt til syv år i det beryktede Vladimir-fengselet i Moskva. Der ble han syk, så han ble overført til et vanførehjem i Mordovia, en republikk ved Volga sentralt i den europeiske delen av Russland, for å komme seg.
I slutten av 1955 ble flere fanger løslatt, men ikke biskop Matulionis. Hans slektninger og venner skrev mange brev til myndighetene og krevde løslatelse av den aldrende biskopen. Den 26. april 1956 ble han endelig løslatt og kom tilbake til Vilnius den 4. mai 1956. Hans første stopp var i «Morgengryets port» (Aušros Vartai) for å takke Gud og Den salige Mor for sin frihet. Etter å ha besøkt sine slektninger, dro han for å bo i prestegården hos p. Joną Jonį i Birštonas i det sørlige Litauen, hvor han fikk ett rom. Hans forbud mot å utøve sitt embete som biskop, ble stående.
I 1957 konsekrerte biskop Matulionis Msgr. Vincentas Sladkevičius MIC (1920-2000) til biskop uten den kommunistiske regjeringens samtykke. Sladkevičius var erkebiskop av Kaunas fra 1989 til 1996 og kardinal fra 1988. For denne ulovlige vigselen fikk Matulionis den 6. juni 1958 en ordre fra regjeringen om å flytte. En venn, p. A. Pronckietis, sogneprest i Šeduva, tok ham med seg dit, og der tilbrakte biskopen sine siste år som Den gode hyrde som ga opp sin frihet for sitt folk. Der levde han i isolasjon til sin død. Da biskop Matulionis konsekrerte biskop Sladkevičius, gjorde kommunistene narr av ham og sa: «Skammer du deg ikke over å konsekrere en biskop på kjøkkenet i prestegården?» Han svarte: «Det er dere, ikke jeg, som skulle skamme dere over at jeg er tvunget til å utføre denne hellige handlingen i prestegården i stedet for i en kirke».
Den 9. februar 1962, få måneder før hans død, ga den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) ham den personlige tittelen erkebiskop (ad personam), så han omtales ofte som erkebiskop-biskop av Kaišiadorys. De sovjetiske myndighetene ga ham ikke utreisetillatelse for å delta i åpningen av Andre Vatikankonsil (1962-65) den 11. oktober 1962. Men da var han allerede død. For den 20. august 1962 døde Teofil Matulionis i Šeduva i regionen Radviliškis i den daværende sovjetrepublikken Litauen, 89 år gammel. Det skjedde under uoppklarte omstendigheter, etter at menn fra sikkerhetstjenesten hadde ransaket hans leilighet og en KGB-sykepleierske hadde gitt ham en mystisk injeksjon med medisin.
Etter at Litauen erklærte seg selvstendig da Sovjetunionen kollapset i 1991, ble det innledet en saligkåringsprosess for biskop Matulionis. Den 1. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente hans død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis («ærverdig») og kunne lede til snarlig saligkåring.
Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)