På høytiden for Peter og Paulus den 29. juni var det messe på Petersplassen med paven og de fem nye kardinalene, deriblant Anders Arborelius. I prekenen tok paven for seg bekjennelse, forfølgelse og bønn.
Evangelieteksten var fra Matteusevangeliet:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matt 16,13–19)
Her følger hele prekenen:
Dagens liturgi legger fram tre ord som er vesentlige i en apostels liv: bekjennelse, forfølgelse, bønn.
Bekjennelsen er den Peter kommer med i evangeliet når Herrens spørsmål fra å være generelt blir personlig. For først spør Jesus: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13). Ut fra denne «meningsmålingen» kommer det fram at mange anser Jesus for å være en profet. Og så stiller Mesteren disiplene det virkelig avgjørende spørsmålet: «Og dere […] hvem sier dere at jeg er?» (vers 15). Da er det bare Peter som svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (vers 16). Dette er bekjennelsen: i Jesus å anerkjenne den forventede Messias, den levende Gud, Herren i ens eget liv.
I dag retter Jesus dette livsviktige spørsmålet til oss, til oss alle, og spesielt til oss hyrder. Det er det avgjørende spørsmålet. Standardsvar duger ikke for det er selve livet som står på spill: Og livets spørsmål krever et svar for livet. For det tjener lite til å kjenne trosartiklene hvis man ikke bekjenner Jesus som Herre i vårt liv. I dag ser han oss i øynene og spør: «Hvem er jeg for deg?». Som for å spørre: «Er det fortsatt jeg som er Herren i ditt liv, retningen for ditt hjerte, grunnen til at du håper, ham du stoler urokkelig på?». Også vi, sammen med den hellige Peter, fornyer i dag vårt livsvalg som disipler og apostler; for ikke å være «hans» bare i ord, men i gjerninger og i liv, går vi igjen fra det første til det andre av Jesu spørsmål.
La oss spørrre oss selv om vi er salongkristne, som bare prater om hvordan det står til med Kirken og med verden, eller om vi er vandrende apostler, som bekjenner Jesus med livet fordi vi har ham i hjertet. Den som bekjenner Jesus vet at han ikke bare må gi råd, men livet; han vet at hans tro ikke kan være lunken, at han er kalt til å «brenne» av kjærlighet; han vet at han ikke kan «flyte» gjennom livet og slå seg til ro i sitt velvære, men må risikere å legge ut på dypet og gi seg selv i gave, igjen og igjen. Den som bekjenner Jesus gjør som Peter og Paulus: Han følger ham helt til slutten; ikke bare til et visst punkt, men helt til slutten, og han følger ham på hans vei, og ikke på våre veier. Hans vei er den som fører til nytt liv, til glede og til oppstandelse og som går via korset og forfølgelsen.
Her er så det andre ordet: forfølgelse. Det var ikke bare Peter og Paulus som utøste sitt blod for Kristus, men hele menigheter ble forfulgt til å begynne med, slik vi er blitt minnet om i Apostlenes gjerninger (jf. 12,1). I en stilltiende og ofte medskyldig atmosfære blir mange kristne, i ulike deler av verden, marginalisert, baktalt, diskriminert, utsatt for vold og drept, ofte uten tilbørlig innsats fra dem som hadde kunnet forsvare deres hellige og ukrenkelige rettigheter.
Men framfor alt ønsker jeg å understreke det som apostolen Paulus sier før han «blir […] ofret», slik han beskriver det (2 Tim 4,6). For ham var livet Kristus (jf. Fil 1,2) – den korsfestede Kristus (jf. 1 Kor 2,1-2) – som ga seg selv for ham (jf. Gal 2,20). Så som en trofast disippel fulgte Paulus Mesteren og ofret sitt liv, han også. Uten korset fins ikke Kristus, og uten korset fins heller ikke den kristne. For «det hører til den kristne dyd ikke bare å gjøre det gode, men også å utholde det onde» (Augustin, Tale 46,13), liksom Jesus. Å utholde det onde er ikke bare tålmodig og resignert å holde det gående; å utholde er å ta etter Jesus: Det er å bære byrden, å bære den på skuldrene for ham og for de andre. Det er å akseptere korset, å fortsette å gå tillitsfullt framover fordi vi ikke er alene: Den korsfestede og oppstandne Herren er med oss. Så med Paulus kan vi si at «vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt» (2 Kor 4,8-9).
Å utholde er å vinne med Jesus på Jesu måte, ikke på verdens måte. Det er derfor Paulus, som vi hørte, anser seg selv for en vinner som skal motta seierskransen (jf. 2 Tim 4,8) og skriver: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (vers 7). Det hans gode strid gikk ut på var å leve for: ikke for seg selv, men for Jesus og de andre. Han levde «på spranget», sparte ikke seg selv, men lot seg tvertimot fortære. Noe har han bevart, sier han: ikke helsen, men troen, altså at han bekjenner Kristus. Av kjærlighet til ham har han gjennomlevd prøvelser, ydmykelser og lidelser, som man aldri bør søke, men bare akseptere. I mysteriet med lidelsen som blir ofret, i dette mysteriet som blir legemliggjort i mange forfulgte, fattige og syke søsken også i dag, lyser således den frelsende kraften i Jesu kors.
Det tredje ordet er bønn. Livet til en apostel springer fram fra bekjennelsen og munner ut i offeret; han lever i daglig bønn. Bønnen er det uunnværlige vannet som gir næring til håpet og som får tilliten til å vokse. Bønnen får til å føle oss elsket, og den gjør det mulig for oss å elske. I mørke stunder får den oss til fortsette å gå fordi den slår Guds lys på. Det er bønnen som holder oss alle i Kirken oppe og hjelper oss å komme gjennom prøvelser. Vi ser det også i første lesning: «Peter ble da sittende i fengselet, og imens ba menigheten inderlig til Gud for ham» (Apg 12,5). En bedende Kirke blir bevart av Herren og vandrer sammen med ham. Å be er å betro ham vandringen for at han skal ha omsorg for den. Bønnen er kraften som binder oss sammen og støtter oss, bønnen er botemiddelet mot isolasjonen og selvtilstrekkeligheten, som derimot dreper oss åndelig. For livets Ånd blåser ikke hvis man ikke ber, og uten bønn blir ikke vårt indre fengsel, som holder oss fanget, åpnet.
Må de hellige apostlene hjelpe oss å få et hjerte som deres, et hjerte som er slitent og fredfullt av å be: slitent fordi det ber, banker på og går i forbønn, fullt som det er av mennesker og situasjoner som skal betros; men samtidig fredfullt ettersom Ånden gir trøst og styrke når vi ber. Kirken har et stort behov for lærere i bønn, men først og fremst trenger den menn og kvinner som ber, som lever i bønn!
Når vi ber, griper Herren inn, tro mot den kjærligheten til ham, som vi har bekjent, og han er nær oss i prøvelsene. Han var med apostlene på deres vandring, og han vil være med også dere, kjære mine brødre kardinaler, som her er samlet i apostlenes kjærlighet, som bekjente sin tro ved å utøse sitt blod. Han vil være nær også dere, kjære mine brødre erkebiskoper, som ved å motta palliet blir styrket for å kunne leve for flokken og ta etter den gode hyrden, som bærer dere på sine skuldre. Må den samme Herre, som brenner etter å se hele sin flokk samlet, velsigne og bevare også det økumeniske patriarkatets delegasjon og min kjære bror Bartolomeus, som sendte den hit som et tegn på vårt apostoliske fellesskap.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse