Foto: Brostein i Roma. Petersplassen er brolagt med brostein - med «sanpietrini», som bokstavelig talt betyr «små ‘hellig-petere’». - ANSA
De tre siste søndagene i juli leser vi lignelsene om himmelriket i Matteusevangeliets trettende kapittel (Matt 13,1-23.24-43.44-52). I sin Angelus 16. juli snakket pave Frans om den første av disse lignelsene, den om såmannen. Lignelsen sier egentlig mer om oss mennesker enn om såmannen. «Jesus tar så å si en ‘åndelig røntgen’ av vårt hjerte, som er den grunnen som ordets såkorn faller på», sa paven. Her er lignelsen:
Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg nede ved sjøen. Det samlet seg så mye folk omkring ham at han måtte gå ut i en båt og sitte i den, mens folkemengden sto inne på stranden. Og han talte til dem i mange lignelser og sa:
«En såmann gikk ut for å så. Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og tok det. Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt straks i været fordi jordlaget var tynt. Men da solen steg, ble det svidd og visnet fordi det ikke hadde fått slå rot. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp og kvalte det. Men noe falt i god jord og bar frukt: noe hundre, noe seksti, noe tretti ganger det som ble sådd. Den som har ører, hør!»
Da kom disiplene til ham og spurte: «Hvorfor taler du til dem i lignelser?» Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Derfor taler jeg til dem i lignelser, fordi de ser uten å se, de hører uten å høre eller forstå. På dem blir dette profetordet av Jesaja oppfylt:
Dere skal høre og høre, men ikke forstå,
se og se, men ikke skjelne!
For dette folkets hjerte er blitt fett,
tungt hører de med ørene,
og øynene har de lukket til,
så de ikke kan se med øynene,
ikke høre med ørene,
ikke forstå med hjertet
og ikke vende om,
så jeg får helbrede dem.
Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører. Sannelig, jeg sier dere: Mange profeter og rettferdige ønsket å få se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.
Så hør nå hvordan lignelsen om såmannen skal tydes: Hver gang noen hører ordet om riket og ikke skjønner det, kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet. Dette er det som ble sådd ved veien. Det som ble sådd på steingrunn, det er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det. Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra. Det som ble sådd blant tornebusker, det er den som hører ordet, men dette livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. Men det som ble sådd i den gode jorden, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: hundre, seksti, tretti ganger det som ble sådd.» (Matt 13,1-23)
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
Når Jesus snakket, brukte han et enkelt språk, og han benyttet seg også av bilder, som var eksempler hentet fra dagliglivet, for at alle lett skulle kunne forstå ham. Derfor lyttet folk gjerne til ham og satte pris på hans budskap som gikk rett til deres hjerte. Han brukte ikke et komplisert språk, slik de lovkyndige gjorde på den tiden - de snakket vanskelig og stivt og fikk folk til å fjerne seg. Og med dette språket fikk Jesus folk til å forstå mysteriet med Guds rike; det var ikke noen komplisert teologi. Dagens evangelium gir oss et eksempel på det i lignelsen om såmannen.
Det er Jesus som er såmannen. Vi legger merke til at med dette bildet presenterer han seg som en som ikke pålegger, men som forelegger; han trekker oss til seg ikke ved å erobre oss, men ved å gi seg selv: Han kaster ut såkorn. Tålmodig og gavmildt strør han ut ordet sitt, som ikke er et bur eller en felle, men et såkorn som kan bære frukt. Og hvordan kan det bære frukt? Ved at vi tar imot det.
Derfor angår lignelsen framfor alt oss: Den sier jo mer om grunnen enn om såmannen. Jesus tar så å si en «åndelig røntgen» av vårt hjerte, som er den grunnen som ordets såkorn faller på. Hjertet vårt, liksom grunnen, kan være godt og da bærer ordet frukt – mye frukt. Men det kan også være hardt og ugjennomtrengelig. Det skjer når vi hører ordet, men det så preller av, akkurat som på en vei: Det slipper ikke inn.
Mellom den gode jorda og veien, asfalten – hvis vi kaster et såkorn på brosteiner [Petersplassen er brolagt med «sanpietrini» («små ‘helligpetere’»), det vil si brostein.], vokser det ingenting – fins det to slags mellomliggende grunner, som vi kan ha i oss i varierende grad. Den første, sier Jesus, er steingrunnen. La oss prøve å forestille oss den: Steingrunn er grunn «hvor det er lite jord» (jf. vers 5), så såkornet spirer, men ikke greier å skyte dype røtter. Slik er det overfladiske hjertet, som tar imot Herren, som vil be, elske og vitne, men som ikke holder ut, som går trett og aldri «tar av». Det er et grunt hjerte, der latskapens steiner har overtaket over den gode jorda, der kjærligheten er ustadig og forbigående. Men den som tar imot Herren bare når det passer ham selv, bærer ikke frukt.
Til slutt har vi den tornete grunnen, full av tornebusker som kveler de gode plantene. Hva står disse tornebuskene for? «Dette livets bekymring og rikdommens bedrag», sier Jesus eksplisitt (vers 22). Tornebuskene er lastene som er på kant med Gud, som kveler hans nærvær: først og fremst den verdslige rikdommens avguder, det å leve grådig for seg selv, for å eie og for å ha makt. Hvis vi dyrker disse tornebuskene, kveler vi Guds vekst i oss. Hver av oss kan gjenkjenne små og store tornebusker i seg selv, lastene som bor i ens hjerte, de mer eller mindre rotfestede buskene som Gud ikke liker og som gjør hjertet vårt urent. De må bli revet ut, ellers kan ikke ordet bære frukt – såkornet vil ikke utvikle seg.
Kjære brødre og søstre, i dag oppfordrer Jesus oss til å se inn i oss selv: til å takke for vår gode jord og til å arbeide med den grunnen som ennå ikke er god. La oss spørre oss selv om vårt hjerte er åpent for å ta imot Guds ords såkorn med tro. La oss spørre oss om latskapens steiner i oss fortsatt er mange og store; la oss peke ut lastens tornebusker og og kalle dem ved navn. La oss manne oss opp til å sanere grunnen, vårt hjerte, og bringe våre steiner og tornebusker til Herren i botens sakrament og i bønn. Når vi gjør det, vil Jesus, den gode såmannen, være lykkelig over å gjøre et tilleggarbeid: å rense vårt hjerte ved å ta bort steinene og de tornebuskene som kveler ordet.
Må Guds mor, som vi i dag minnes med tittelen Jomfru Maria av Karmelberget og som er uovertruffen når det gjelder å ta imot Guds ord og gjøre etter det (jf. Luk 8,21), hjelpe oss å rense hjertet og bevare Herrens nærvær i det.
***
Mer om veksten av himmelrikets frø i årets budskap til kallsøndagen og til verdensdagen for sosial kommunikasjon.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse