Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 21. juni holdt pave Frans sin tjuesjuende katekese om det kristne håpet. Helgenene er våre storebrødre og storesøstre – en «sky av vitner». Noen er kjente, andre ukjente. Vi er alle kalt til å bli hellige, til å åpne hjertet for Gud og la ham virke i oss og gjøre oss stadig mer kristuslike.
Under audiensen ble det lest fra Brevet til hebreerne:
Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss. Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Hebr 11,40 – 12,2)
Det kristne håpet – 27. Helgenene, håpets vitner og følgesvenner
Kjære brødre og søstre, god dag!
Da vi ble døpt, ble helgenene påkalt. Mange av oss var da barn i armene til våre foreldre. Like før han salvet oss med katekumenolje, som symboliserer Guds kraft i kampen mot det onde, oppfordret presten hele forsamlingen om å be for alle dem som skulle bli døpt og påkalle helgenenes forbønn. Det var da vi for første gang fikk disse «storebrødrene» og «storesøstrene» til selskap – helgenene – som har gått samme vei som vi, som har slitt og strevet som vi og som lever for alltid i Guds omfavnelse. Hebreerbrevet kaller dette selskapet, som vi har omkring oss, en «sky av vitner» (vers 12,1). Slik er helgenene: en sky av vitner.
De kristne mister aldri motet i kampen mot det onde. Kristendommen dyrker en uforbederlig tillit: Den tror ikke at de negative og oppløsende kreftene kan få overtaket. Det er ikke hat og død og krig som får siste ord i menneskenes historie. Guds hånd hjelper oss alltid og også det diskrete nærværet til alle de «som er gått forut for oss med troens segl» (Eukaristisk bønn I). Det at de fins forteller oss framfor alt at kristenlivet ikke er et uoppnåelig ideal. Og samtidig trøster det oss: Vi er ikke alene, Kirken består av utallige, ofte anonyme søsken, som er gått forut for oss og som gjennom Den hellige ånd tar del i livet til dem som fortsatt lever her nede.
I vårt liv som kristne er det ikke bare ved dåpen at helgenene blir påkalt. Når et forlovet par helliger sin kjærlighet i ekteskapets sakrament, blir igjen helgenenes forbønn påkalt – denne gangen for dem begge som et par. Og denne påkallelsen er en kilde til tillit for de to unge som legger ut på sin ekteskapelige «reise». De som virkelig elsker, ønsker og tør å si «for alltid», men de vet at de vil trenge Kristi nåde og helgenenes hjelp for å kunne leve sammen for alltid. – Ikke som noen sier: «så lenge kjærligheten holder». Nei: for alltid! Ellers er det bedre om du ikke gifter deg. Enten for alltid eller slett ikke. – Derfor påkaller vi helgenene under vielsesritualet. Og i vanskelige øyeblikk må man ha mot til å løfte øynene opp mot himmelen og tenke på de mange kristne som har gjennomgått trengselen og holdt sitt dåpsklede hvitt og vasket det i Lammets blod: Slik sier Johannes’ Åpenbaring (jf. Åp 7,14). Gud går aldri fra oss: Hver gang det trengs, vil en av hans engler komme og løfte oss opp igjen og trøste oss. Disse «englene» har noen ganger menneskeansikt og menneskehjerte, for Guds helgener er alltid her, gjemt blant oss. Dette er vanskelig å forstå og også å forestille seg, men helgenene er tilstede i vårt liv. Og når noen påkaller en helgen er det nettopp fordi de er nær oss.
Også prestene bevarer minnet om da helgenene ble påkalt over dem. Det er et av de mest rørende øyeblikk i ordinasjonsliturgien. Kandidatene legger seg ned på golvet med ansiktet ned. Og ledet av biskopen påkaller hele forsamlingen helgenenes forbønn. En mann ville knekke under tyngden av det oppdraget som blir betrodd ham, men når han hører at han har hele paradiset bak seg, at Guds nåde aldri vil mangle fordi Jesus alltid er trofast, kan han begi seg i vei, rolig og styrket. Vi er ikke alene.
Og hva er vi? Vi er støv som streber etter himmelen. Våre krefter er svake, men i kristenlivet fins et nådens mysterium, og det er kraftfullt. Selv om vi er trofaste mot denne jorda, som Jesus elsket hvert øyeblikk av sitt liv, vet og håper vi at verden vil bli forklart, at den vil bli fullendt en gang for alle og da vil det ikke lenger finnes tårer, ondskap og lidelse.
Må Herren gi oss alle håpet om å bli hellige. Men noen av dere kan innvende: «Far, kan man være hellig i hverdagslivet?». Ja, det kan man. «Men betyr det at vi må be hele dagen?». Nei, det betyr at du må gjøre din plikt hele dagen: be, arbeide, ta deg av barna dine. Men alt må gjøres med hjertet åpent for Gud, også i sykdom og lidelse, også i vansker. Slik kan man bli hellig. Må Herren gi oss håpet om å bli hellige. Ikke tro at det er vanskelig, at det er lettere å være en forbryter enn en helgen! Nei. Vi kan være hellige fordi Herren hjelper oss; det er han som hjelper oss.
Dette er den store gaven som hver av oss kan gi verden. Må Herren gi oss den nåde å tro så dypt på ham at vi blir et bilde av Kristus for denne verden. Vår historie trenger «mystikere»: frittstående mennesker, som streber etter nestekjærlighet og brorskap; menn og kvinner som tar på seg andres besvær og godtar en porsjon lidelse. Men uten disse mennene og kvinnene ville ikke verden ha noe håp. Derfor ønsker jeg dere – og også meg selv – at Herren må gi oss den nåde å håpe å bli hellige.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse