P. Hallvard Thomas Hole OFM svarer her på Jeanne Wredens kommentar til ordinering av prester.
Med dette avrundes debatten.
TEKST p. HALLVARD THOMAS HOLE OFM
Kanskje er det snevert av meg å argumentere bare for at katolske prester må være menn. Snevert er likevel ikke alltid en negativ ting, så lenge det er en del av den større helheten.
Jeg merker meg at Jeanne Wreden argumenterer ut i fra et standpunkt rundt Kirkens lære, og særlig angående ordinasjonen, at den er noe som er underlagt forandringer.
Kirkens dogmer
Da fjerner hun seg helt klart fra katolsk lære slik den ble uttrykt av pave Johannes Paul II. «Definitiv lære» innebærer at dette er en uforanderlig lære, og ikke bare gir en «generell forståelse» av at spørsmålet er avgjort. Den eneste endringen som kan skje, er at læren om at kun menn kan bli ordinert til presteembetet, blir dogmatisert. Dette ville nettopp bety en slags innsnevring.
Kirkens dogmer er jo en form for innsnevrede og konsentrerte deler av Åpenbaringen med det formål å forsvare troens sannhet. For Kirkens del er slike ensidige og konsentrerte formuleringer av og til nødvendige i møtet med vranglære og skismatiske tendenser.
Forskjellige plattformer
Wreden oppfatter pavens uttalelse som autoritativ, og ser det som en slags motsetning til offisiell behandling fra Kirken. Det synes litt underlig, all den tid pavenes lære alltid er autoritativ. Kirken og Paven forkynner troens sannheter ikke bare gjennom dogmer, men vanligvis gjennom sitt allmenne læreembete (Dei Filius, 1870), og må derfor sies å være autoritativ.
Det er ikke bare i spørsmålet om ordinasjonen Wreden og jeg skiller lag, men i synet på hele teologien og dens oppgaver. Når hun f.eks. vil forkaste pave Johannes Paul IIs lære trekker hun også i tvil pavens ufeilbarlighet, som til forskjell fra spørsmålet om ordinasjon faktisk er et dogme (Pastor aeternus, 1870). At hun avfeier sammenhengen med moralske spørsmål som abort og aktiv dødshjelp viser også at vi står på to forskjellige teologiske plattformer, da pavens læreembete og ufeilbarlighet angår spørsmål om både tro og moral. Derfor mener jeg det ikke er en sammenblanding å sammenligne umoralen ved aktiv dødshjelp med spørsmålet om ordinasjon av bare menn. Det er heller ikke å gjøre det siste til et moralsk spørsmål. Poenget er at begge tilhører Kirkens definitive lære, og kan potensielt bli dogmatisert ved nødvendighet.
Thomas av Aquinas
Selv om salige Thomas har hatt stor betydning for Kirkens teologi og særlig anbefales for Kirkens teologer, betyr ikke det at hele hans lære er dogmatisert og dermed blitt en del av Kirkens tro. På mange områder har den det, blant annet mye av sakramentslæren. Det betyr ikke at all hans argumentasjon er gyldig eller sann. Derfor er jeg enig i Wredens kritikk av Thomas’ enkelte teologiske standpunkter, men samtidig kan man ikke sidestille hans teologiske funderinger med Kirkens offisielle lære på konsiler, samt pavenes uttalelser.
Dominikaneren Thomas var f.eks. kritisk til læren om Marias uplettede unnfangelse som blant annet fransiskanere holdt i hevd. Noen hundre år senere ble denne læren dogmatisert, noe salige Thomas helt sikkert fryder seg over i himmelen. At han tilsynelatende ikke var opptatt av Kristus som Brudgom trenger altså ikke å bety så mye. Thomas er viktig, men han er ikke alfa og omega for Kirkens lære.
Brudgommen
Jeg vil ikke dermed påstå at min utlegning av spørsmålet om mannlige prester er autorativ på lik linje med Ordinatio Sacerdotalis, men jeg gir en bibelsk, teologisk og antropologisk forklaring på hvorfor kun menn kan være prester. Dette med særlig hensyn til at det er Kristus – Ypperstepresten – Hyrden - Brudgommen, som er til stede i egen person når presten feirer Kirkens liturgi. Det er ikke kun representasjon og symbolikk, men et troens mysterium og en realitet. Det er derimot ikke sikkert at det er nødvendig å begrunne det slik jeg gjør, men at det er nok å begrunne denne læren i Jesu ord og handling som uttrykk for den guddommelige vilje, slik det er lagt til grunn i Kirkens dokumenter. Dette ble også påpekt av biskop Bernt på Dagsnytt 18 (19. juni 2017).
Problematiske standpunkter
Den argumentasjonslinjen Jeanne Wreden legger seg på, hvorved hun også fjerner seg fra katolsk tro og lære, synes å implisere at det er noe ufullkomment over Jesu frelsesgjerning hvis han bare er mann, eller bare blir representert som mann. Da fordi dette tilsynelatende ekskluderer kvinner fra å bli Kristus-lik.
Her aner jeg en rekke problematiske standpunkter, blant annet knyttet til troen på at Kristus er sann Gud og sant menneske. Et eventuelt dogme om mannlige prester kan da faktisk bli et forsvar for Jesu sanne menneskelighet (at han er mann). Av andre problematiske standpunkter aner jeg en sammenblanding av guddom og menneske i Kristus. For hva betyr det å bli lik Kristus? Betyr det at kvinnen må bli mann, hvis han som menneske er mann? Eller betyr det at Kristus må være både mann og kvinne? Det er en rekke teologiske utfordringer knyttet til disse spørsmålene.
Kristus-likhet
Hovedargumentet til Wreden dreier seg altså om Kristus-likhet, og at kvinners kall til å bli lik Kristus også fordrer at presteskapet åpnes for kvinner for at «hele» Kristus skal representeres. All den tid dette ikke skjer mener hun at Kirken i praksis legitimerer et negativt kvinnesyn, arvet fra Augustin og Thomas.
Spørsmålet koker vel ned til dette: Er det nødvendig å bli prest (det tjenende prestedømme) for å bli Kristus-lik? Eventuelt om det er nødvendig å være mann for å bli Kristus-lik. Jeg tror ikke Wreden trenger å bekymre seg for dette. Kristus er, som jeg allerede påpekte i mitt forrige innlegg, den fullkomne frelser og mellommann mellom Gud og mennesker. Bibelens og Kirkens lære bekrefter dessuten at både mann og kvinne er skapt i Guds bilde og likhet, samt at begge etter syndefallet blir nye mennesker ved dåpen i Kristus. Ved nåden og etterfølgelsen av ham kan mennesket bli ham lik, både menn og kvinner.
Herrens tjenerinne – fullkomment forenet med Kristus
Dette blir ytterligere bekreftet av at Kirken hyller en kvinne, salige Jomfru Maria, som «enestående ved sin opphøyethet, og i henne og hennes tro og kjærlighet hilser (…) sitt forbilde og sin ypperste virkeliggjørelse» (Lumen Gentium, 53). Maria er full av nåde og full av ære. Således er hun Kristus-lik og Kirkens forbilde når det gjelder «den fullkomne forening med Kristus».
Kristus-likhet ikke et teologisk grunnlag for kvinnelige prester
Den samme dogmatiske konstitusjonen fra Det annet vatikankonsil bekrefter videre at prestene og det troende folk på forskjellig vis får del i Kristi prestedømme; at Guds fullkommenhet meddeler seg på mangfoldig vis i skapningene; at Kristi enestående stilling fremkaller en medvirken og en delaktighet i forskjellige former med utspring i den ene kilde (Jfr. Lumen Gentium, 62). Kirkens tro, slik den legges ut i Konsilets lære, gir derfor etter min mening intet grunnlag for å betrakte Kristus-likheten som teologisk grunnlag for ordinasjon av kvinner, eller at ordinasjon av kvinner er en nødvendighet for kvinners kall til å bli Kristus-like.