Lørdag 8. juli er det seljumannamesse, altså minnedagen for den hellige Sunniva og seljemennene, som skal ha dødd som martyrer på den norske øya Selja. Den katolske messefeiringen på Selja er i år lagt til fredag 7. juli.
Her er Sigrid Undsets gjenfortelling av legenden om Sunniva og seljemennene:
Fra «Sunniva-legenden»
Legenden forteller at Sunniva var datter av en irsk småkonge som levde omkring midten av det tiende århundre. Hun vokste opp, ble overmåte vakker og forstandig, og tidlig fattet hun det forsett at hun ville ingen annen brudgom ha enn vår Herre Kristus.
Så kastet en hedensk vikinghøvding sine øyne på dette riket som en vakker og pur ung pike rådet over og skulle verge. Den fremmede høvding fridde til Sunniva, men hun sa nei. Så tok han til å herje hennes land for å skremme henne og tvinge henne til samtykke. Men Sunniva var bundet av sitt løfte til Gud og kunne ikke gifte seg. Hun stevnet da ting med sine menn og talte slik til dem:
«Jeg har kalt dere sammen, kjæreste vennene mine, for å rådslå om dette riket som jeg har styrt en tid med dere. Nå tar onde mennesker til å engste meg med overmodige angrep, sånn som de gjør, alle som higer etter dette korte livs forgjengelige gleder. Derfor har jeg tenkt at nå vil jeg ikke lenger som en trellkvinne tåle sorg og bekymringer for et usselt jordisk herredømme, som ingenting er verd mot den evige salighet. Men jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, alle de som vil følge meg, må gjøre slik. Men alle som vil, må fritt bli i sitt fødeland, selv om jeg nå farer herfra.»
Nå hadde hun løst sitt folk fra alle plikter mot sin dronning. Men Sunniva var så elsket i sitt land, så en stor skare, både menn og kvinner, ville reise med henne og forlate sin odelsjord. Sunniva skaffet nå skip. Og de som ville, fulgte henne ombord, våpenløse og uten rustninger. Sunnivas skip drev først inn til kysten et sted i Firdafylke, men folket tok imot dem med pileskudd og stenkast. Irernes skip ble båret innover mot en øy som setter sin fjellrygg høyt mot himmelen. Og på vestsiden av Selja, hvor bratte berghamrer stuper ned mot storhavet, med en liten grønn slette ved fjellfoten, var det store hellere oppe i berget. Sunniva og hennes følge slo seg ned i hulene. Og der levde de i lang tid, sier sagaen, og tjente Gud med ydmykhet i mange slags avholdenhet.
Da de nå inne på land så at fremmede mennesker hadde slått seg ned på utøya, trodde de at det måtte være ransmenn som ville forgripe seg på feet de hadde gående der ute. De sendte da bud til Håkon jarl. Og jarlen drog ut, væpnet som til kamp mot fremmede vikinger, og seilte til Selja for å straffe røverne.
Nå står det i sagaen: «Men da de gode Guds venner der ute så dem komme, tyktes de å vite at de ville bli overfalt. De gikk inn i hulene sin og bad til den allmektige Gud, at Han ville gi deres sjeler den evige salighet, hvilken død de så enn døde, og de ba også Gud, at Han i sin miskunn ville unne dem en slik begravelse, så hedningene ikke skulle få deres legemer i sin makt.»
Da brast fjelltaket over hellene, og stenraset stengte for inngangen. Håkon jarls folk gikk i land på øya, men de kunne ikke finne et levende menneske der.
Så satte Olav Tryggvason over til øya. Kongen og hans følge arbeidet seg opp gjennom uren, ryddet og lette mellom stenene. Overalt fant de menneskeben som utsendte vellukt. Og til slutt kom de til et sted, hvor et stykke utoverlutende fjell nylig var styrtet ned – en del av taket over en stor heller. De trengte inn i hulen, og innerst fant de liket av den hellige Sunniva, helt og uskadd, med hy og hår lå hun som hun sov.
Gjenfortalt av Sigrid Undset. Hentet fra supplementsbind 2 til «Lesninger til tidebønnene bind IV» utgitt på St. Olav forlag.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling