Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 23. august holdt pave Frans sin trettiførste katekese om det kristne håpet. «Se, jeg gjør alle ting nye», står det i Johannes’ Åpenbaring. Og vi kristne er «vår-mennesker», ikke «høst-mennesker». Vi ser på det nye, som spirer, og ikke på det gamle, som råtner.
Under audiensen ble det lest fra Johannes’ Åpenbaring:
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave. (Åp 21,5-7)
Det kristne håpet – 31. «Se, jeg gjør alle ting nye»
Kjære brødre og søstre, god dag!
Vi har lyttet til Guds Ord i Johannes’ Åpenbaring: «Se, jeg gjør alle ting nye»(21,5). Det kristne håpet baserer seg på troen på Gud, som alltid skaper nytt i menneskelivet, i historien og i kosmoset. Vår Gud er den Gud som skaper nyheter, for han er overraskelsenes Gud.
Det er ikke kristent å vandre med nedslåtte øyne – slik grisene gjør – uten å løfte øynene mot horisonten. Som om det var her all vår vandring skulle ta slutt, etter noen få håndsbredders reise; som om vårt liv skulle være målløst, uten noen havn, som om vi skulle være nødt til å streife omkring uten ende, uten at det fins noen grunn til alt vårt strev. Det er ikke kristent.
Bibelens siste sider viser oss den ytterste horisont for vår reise som troende: det himmelske Jerusalem. Først og fremst framstilles det som en enorm bolig, der Gud vil samle alle menneskene for å bo sammen med dem for alltid (Åp 21,3). – Dette er vårt håp. – Og hva vil Gud gjøre, når vi endelig er hos ham? Han vil være uendelig øm mot oss, som en far som tar imot sine barn, etter at de har slitt og lidt vondt lenge. I
Åpenbaringen profetiserer Johannes:
«Se, Guds bolig er hos menneskene. […]
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte […]»
«Se, jeg gjør alle ting nye.» (21,3-5).
– Nyhetens Gud!
Prøv å meditere over denne teksten fra Den hellige skrift, ikke på en abstrakt måte, men etter å ha sett nyhetene på tv eller å ha lest førstesiden i avisen, der det står mange triste nyheter, som vi alle risisikerer å venne oss til. – Jeg hilste på noen fra Barcelona: Det var mange triste nyheter derfra! Jeg hilste på noen fra Kongo: Det var mange triste nyheter derfra! Og det fins mange andre! Bare for å nevne to av de landene som er representert her ved dere. – Prøv å forestille dere ansiktene til barn som er skremt av krig, mødrenes gråt, de knuste drømmene til unge, flyktningene som skal ut på forferdelige reiser og ofte blir utnyttet… Livet er også dette, dessverre. Noen ganger kan man være tilbøyelig til å si at det er framfor alt dette livet er.
Det kan så være. Men det fins en Far som gråter sammen med oss; det fins en Far som gråter tårer av uendelig barmhjertighet for sine barn. Vi har en Far som vet å gråte, som gråter sammen med oss. En Far som venter på oss og vil trøste oss, for han kjenner våre lidelser og har gjort i stand en annen framtid for oss. Dette er den store visjonen til det kristne håpet, som brer seg over alle våre dager og som vil ha oss på beina.
Gud ville at vi skulle leve; det var ikke et feiltak, som nå tvinger ham selv og oss til å gjennomgå vonde netter. Nei, han skapte oss til å være lykkelige. Han er vår Far, og hvis vi her og nå opplever et liv som ikke er det han ønsket for oss, garanterer Jesus oss at Gud selv arbeider for å fri oss ut.
Vi tror og vet at døden og hatet ikke er de siste ordene i menneskelivets lignelse. Å være kristne bringer et nytt perspektiv: et håpefullt blikk. Noen tror at det er i ungdommen og i fortiden at livet byr på all sin glede, og at vi så langsomt forfaller. Andre mener at våre gleder bare er sporadiske og forbigående, og at menneskelivet egentlig er meningsløst. – «Livet er meningsløst. Vår vei er meningsløs», sier de når det skjer katastrofer. – Men vi kristne tror ikke noe av dette. Vi tror at det ved menneskets horisont fins en sol som alltid skinner. Vi tror at vi ennå ikke har kommet til våre vakreste dager. Vi er vårens folk snarere enn høstens folk. – Jeg ønsker nå å spørre dere – hver og en får svare stille, i sitt hjerte, men svar: «Er jeg en vårens mann, en vårens kvinne, en vårens gutt, ei vårens jente? Eller er jeg høstlig? Er min sjel vårlig eller høstlig? Svar, hver og en. – La oss legge merke til spirene i en ny verden heller enn det gule løvet på trærne. La oss ikke bysse oss med nostalgi, anger og klager; vi vet at Gud vil at vi skal være arvinger til et løfte og utrettelig dyrke drømmer. – Ikke glem dette spørsmålet: «Er jeg et vår-menneske eller et høst-menneske?». Et vår-menneske som venter på blomsten, som venter på frukten, som venter på den sola som Jesus er. Eller et høst-menneske som alltid ser ned, bittert, med et ansikt som en «syltet chili», slik jeg sier iblant.
De kristne vet at Guds rike, hans kjærlighetsherredømme er i ferd med å vokse som en hveteåker, selv om det fins ugress innimellom – det fins alltid problemer, sladder, krig, sykdom. Problemer. – Men hveten vokser, og til slutt vil det onde bli fjernet. Framtiden tilhører oss ikke, men vi vet at Jesus Kristus er livets største nåde: Han er Guds omfavnelse som venter oss til slutt, men som allerede nå er sammen med oss og trøster oss underveis. Han leder oss til Guds store «bolig» hos menneskene (jf. Åp 21,3), sammen med mange andre søsken, og til Gud vil vi bringe med oss minnet om våre dager her nede. Og i det øyeblikket vil det bli skjønt å oppdage at ingenting er gått tapt, intet smil og ingen tåre. Uansett hvor langt livet vårt ble, vil det synes oss som bare et pust. Og skapelsen stoppet ikke opp på den sjette dagen i første Mosebok, men har utrettelig fortsatt, for Gud bekymrer seg alltid om oss. Helt til den dagen da alt vil bli fullbyrdet, den morgenen da alle tårer vil bli borte, nettopp idet Gud uttaler sitt siste velsignende ord: «Se» – sier Herren – «jeg gjør alle ting nye!» (vers 5). Ja, vår Far er nyhetenes og overraskelsenes Gud. Og den dagen vil vi virkelig være lykkelige og gråte. Ja, vi vil gråte, men av glede.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse