PAVENS ANGELUS: Lignelsen om vinbøndene og arvingen - RV
De tre siste søndagene har vi hørt lignelser om vingården. Etter lignelsen om arbeiderne i vingården og lignelsen om de to sønnene hadde vi søndag 8. oktober lignelsen om vinbøndene og arvingen:
Hør en annen lignelse: En jordeier plantet en vinmark og satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han den bort til noen vinbønder og reiste ut av landet.
Da det nærmet seg innhøstingstiden, sendte han tjenerne sine til bøndene for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og skamslo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Siden sendte han andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sønnen sin til dem, for han tenkte: ‘Sønnen min vil de vel ha respekt for.’ Men da vinbøndene fikk se sønnen, sa de til hverandre: ‘Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’ Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel.
Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vinbøndene?» De svarte: «Disse onde menneskene skal han gi en ond død og forpakte bort vingården til andre, som gir ham frukten til rett tid.»
Da sa Jesus til dem: «Har dere aldri lest i skriftene:
Steinen som bygningsmennene vraket,
er blitt hjørnestein.
Dette er Herrens eget verk,
underfullt er det i våre øyne.
Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket.
(Matt 21,33-43)
I sin Angelus understreket pave Frans at Gud ikke hevner seg. Her følger alt det han sa før angelusbønnen:
Denne søndagens liturgi gir oss lignelsen om vinbøndene. Vingårdens herre betror dem den vinmarken som han hadde plantet og reiser så bort (jf. Matt 21,33-43). Slik blir disse vinbøndenes trofasthet satt på prøve: Vingården blir betrodd dem. De må passe på den, få den til å bære frukt og gi herren avlingen. Når tiden er inne, sender herren tjenerne sine for å høste inn frukten. Men vinbøndene inntar en eierholdning: De anser seg selv ikke ganske enkelt som forvaltere, men som eiere, og de nekter å gi herren avlingen. De mishandler tjenerne og dreper til og med noen av dem. Herren er tålmodig med dem: Han sender flere tjenere, flere enn før, men det går ikke bedre. I sin tålmodighet bestemmer han seg til slutt for å sende sin egen sønn; men vinbøndene, som er fanget i sin eieroppførsel, dreper også sønnen for de tror at slik vil de kunne få arven.
På en allegorisk måte illustrerer denne fortellingen de bebreidelsene som profetene hadde kommet med når det gjaldt Israels historie. Det er en historie som angår oss: Den forteller om den pakten som Gud ønsket å opprette med menneskeheten og som han har kalt også oss til å være med i. Men denne paktshistorien har, liksom alle andre kjærlighetshistorier, sine gode stunder, men er også preget av forræderi og avvisning. For å få oss til å forstå hvordan Gud Faderen svarer på at vi avviser hans kjærlighet og hans paktsforslag, stiller vingårdens Herre i evangelieteksten følgende spørsmål: «Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vinbøndene?»(vers 40). Dette spørsmålet understreker at selv om Gud er skuffet over at menneskene oppfører seg ondt, er ikke dermed det siste ordet sagt! Her ligger kristendommens store nyhet: En Gud, som selv om han er skuffet over våre feiltak og synder, likevel ikke bryter sitt ord, som ikke gir opp og som framfor alt ikke hevner seg!
Brødre og søstre, Gud hevner seg ikke! Gud elsker. Han hevner seg ikke. Han venter på oss for å tilgi oss, for å omfavne oss. Med «vrakede steiner» – og Kristus er den første steinen som bygningsmennene vraket – og gjennom svakhets- og syndssituasjoner, fortsetter Gud å sette i omløp «ny vin» fra vingården sin, altså barmhjertigheten; det er barmhjertigheten som er den nye vinen fra Herrens vingård. Det fins bare en eneste hindring for Guds urikkelige og ømme vilje: vår arroganse og vår innbilskhet, som noen ganger også utarter til vold. Overfor slike holdninger og der hvor det ikke bæres noen frukt, beholder Guds ord hele sin bebreidelses- og formaningskraft: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket» (vers 43).
Herren kaller oss til å bli hans vingård, og det at det haster med å svare med «frukter av godhet» på hans kall hjelper oss å forstå hva som er nytt og originalt i den kristne troen. Den er ikke så mye en sum av forskrifter og moralnormer, men først og fremst et kjærlighetstilbud til menneskeheten, som Gud kommer med, og fortsetter å komme med, gjennom Jesus. Den er en invitasjon til å gå inn i denne kjærlighetshistorien og bli en livfull og åpen vingård, rik på frukt og håp for alle. En vingård som er lukket kan bli vill og bære ville druer. Vi er kalt til å gå ut av vingården og stille oss til tjeneste for de søsken som ikke er med oss, for å ruske opp i hverandre og oppmuntre hverandre, og for å huske at vi må være Herrens vingård i ethvert miljø, også de fjerneste og mest ugjestmilde.
Kjære brødre og søstre, la oss be den allerhelligste Maria om forbønn – om at hun må hjelpe oss til overalt, særskilt i utkanten av samfunnet, å være den vingården som Herren plantet til beste for alle og til å bringe den nye vinen, som er Herrens barmhjertighet.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse