Pave Frans spiste middag med circa ett tusen fattige, flyktninger og fanger i San Petronio-basilikaen i Bologna søndag 1. oktober 2017.
Søndag 1. oktober var pave Frans med på «Ordets søndag», som avslutning på Bologna erkebispedømmes ett år lange eukaristiske kongress med temaet «’Dere skal gi dem mat’ – eukaristien og den menneskelige stat».
Paven feiret messe med 40.000 mennesker på Dall'Ara-stadionet (se dagens lesninger). For anledningen var et Maria-ikon, «Madonna di San Luca», blitt brakt ned fra helligdommen like ved.
Det var lignelsen om de to sønnene som var dagens evangelietekst:
Men hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: ‘Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården.’ ‘Nei, jeg vil ikke’, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og sa det samme til ham. ‘Ja, herre, det skal jeg’, svarte han. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde som faren ville?» «Den første», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere. For Johannes kom til dere på rettferdighets vei, men dere trodde ham ikke. Tollerne og horene, derimot, de trodde ham. Men dere, selv om dere så dette, angret dere ikke da heller, slik at dere trodde ham. (Matt 21,28-32)
«Det som teller er ikke resonnementene for å rettferdiggjøre seg og prøve å redde skinnet, men et hjerte som går framover sammen med Herren, som kjemper hver dag, som angrer og vender tilbake til ham. For Herren søker 'rene i sinnet', ikke 'rene i skinnet'», bemerket paven i sin preken.
Her følger hele prekenen:
Jeg feirer denne første «Ordets søndag» med dere: Guds Ord får hjertet til å brenne (jf. Luk 24,32) for det får oss til å føle oss elsket og trøstet av Herren. Også «Madonna di San Luca» kan hjelpe oss å forstå den moderlige ømheten i det «levende» Ordet, som samtidig også er «skarpt», som i dagens evangelium: Det trenger faktisk igjennom sjelen og trekker hjertets hemmeligheter og motsigelser fram i lyset (jf. Hebr 4,12; Luk 2,34-35).
I dag har vi den provoserende lignelsen om de to sønnene. Når faren oppfordrer dem til å gå og arbeide i vingården, kommer de med hvert sitt svar. Den første sønnen svarer nei, men går så likevel. Den andre sønnen svarer ja, men går så likevel ikke. Det er stor forskjell mellom den første, som er lat, og den andre, som er skinnhellig. La oss prøve å tenke oss hva som skjer inni dem. Etter å ha sagt nei, gjenlød fortsatt farens oppfordring i hjertet til den første sønnen. Den andre sønnen begravde derimot farens stemme i sitt hjerte, til tross at han hadde sagt ja. Minnet om faren vekket den første sønnen opp fra latskapen, mens den andre motsa seg selv med det han gjorde, selv om han kjente det gode. For han var blitt ugjennomtrengelig for Guds og samvittighetens stemme og hadde ikke noen problemer med å leve et dobbeltliv. Med denne lignelsen legger Jesus to veier fram for oss, som – det merker vi – ikke alltid er klare til å si ja i ord og gjerning, for vi er syndere. Men vi kan velge om vi vil være vandrende syndere, som fortsetter å lytte til Herren, og som angrer og reiser seg igjen når de faller, liksom den første sønnen; eller om vi vil være sittende syndere, alltid klare til å rettferdiggjøre oss ene og alene med ord, etter som det passer oss.
Denne lignelsen rettet Jesus til noen av tidens religiøse overhoder, som lignet på sønnen med dobbeltlivet, mens vanlige mennesker ofte oppførte seg som den første av de to sønnene. Som ekte «religionsintellektuelle» visste og forklarte disse overhodene alt på formelt sett uomtvistelig måte. Men de hadde ikke den ydmykheten som trengs for å kunne lytte, ikke motet til å spørre og granske seg selv, ikke kraften til å angre. Og Jesus er her svært streng: Selv tollerne vil slippe inn i Guds rike før dem, sier han. Det er en sterk bebreidelse for tollerne var korrupte fedrelandsforrædere. Så hva var disse overhodenes problem? Det var ikke det at de gjorde noe mot loven, men de levde feil og tenkte feil framfor Gud: De var, i ord og overfor andre, ubøyelige voktere av menneskelige tradisjoner, ute av stand til å forstå at for å leve etter Guds vilje må vi vandre og være ydmyke nok til å åpne oss, angre og starte på nytt.
Hva sier dette oss? At et kristent liv ikke er et skrivebordsprosjekt, at det ikke bygges opp vitenskapelig, at det ikke holder å oppfylle en eller annen instruks og slik berolige samvittigheten: Det kristne livet er en ydmyk vandring med en føyelig samvittighet som alltid forholder seg til Gud, som klarer å angre og i sin fattigdom betro seg til ham, uten at man noensinne innbiller seg å være seg selv nok. Slik overvinnes de reviderte og oppdaterte utgavene av det gamle ondet, som Jesus angir i lignelsen: hykleri, dobbeltliv, klerikalisme som går sammen med legalisme, avstanden til folket. Nøkkelordet er anger. Det er angeren som gjør det mulig ikke å stivne til, til å forvandle nei-ene til Gud til ja-er, og av kjærlighet til Herren forvandle ja-ene til synden til nei-er. Hver dag taler Fars vilje varlig til vår samvittighet, og vi gjør hans vilje bare når vi stadig angrer og omvender oss. Det er altså to veier å velge mellom under vandringen: Man kan enten være en angrende synder eller en skinnhellig synder. Men det som teller er ikke resonnementene for å rettferdiggjøre seg og prøve å redde skinnet, men et hjerte som går framover sammen med Herren, som kjemper hver dag, som angrer og vender tilbake til ham. For Herren søker «rene i sinnet» [«rene av hjertet» i Matt 5,8], ikke «rene i skinnet».
Så vi ser, kjære brødre og søstre, at Guds Ord trenger dypt igjennom, det «dømmer hjertets tanker og planer» (Hebr 4,12). Men lignelsen minner oss også om det ikke alltid lette forholdet mellom fedre og barn. Nå som generasjonene skifter så raskt, er behovet for å være uavhengig fra fortiden sterkere, og noen ganger er det så sterkt at man gjør opprør. Men etter å ha vært lukket og ikke å ha talt med den andre parten på lenge, er det godt å kunne møtes igjen, selv om det fortsatt fins konflikter – de kan virke stimulerende for å komme fram til en ny balanse. Slik det er i familien, er det også i Kirken og i samfunnet: Avstå aldri fra å møtes, fra å snakke sammen, fra å søke nye veier for å gå sammen.
Spørsmål som ofte kommer opp under Kirkens vandring er: Hvor skal vi? Hvordan kan vi fortsette? Som en avslutning på denne dagen ønsker jeg å etterlate dere tre holdepunkter, tre «p»-er. Det første er Ordet [«La Parola»], som er kompasset som hjelper oss å vandre ydmykt og ikke komme bort fra Guds vei og bli verdslige. Det andre er brødet [«il pane»], det eukaristiske brødet, for alt begynner med eukaristien. Det er i eukaristien at man møter Kirken, ikke i sladderen og nyhetene, men her, i Kristi kropp, som deles av syndige og trengende folk, som dog føler seg elsket og derfor ønsker å elske. Herfra går man ut, og hit kommer man alltid tilbake; dette er det uunnværlige utgangspunktet for å være Kirke. Den eukaristiske kongressen forkynner det høyt: Kirken samles slik, den fødes og lever rundt eukaristien, med den nærværende og levende Jesus som tilbes, mottas og gis hver dag. Til slutt, den siste «p»-en: de fattige [«i poveri»]. Fortsatt er det dessverre mange som mangler det helt nødvendige. Dessuten fins det mange som er fattige på kjærlighet, ensomme og fattige på Gud. I alle dem finner vi Jesus, for Jesus fulgte fattigdommens vei i verden, tilintetgjørelsens vei, slik Paulus sier i andre lesning: Jesus «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Fra eukaristien til de fattige, la oss gå og møte Jesus. Dere har her trykt opp den teksten som kardinal Lercaro elsket å se innskåret i alteret: «Om vi deler brødet fra himmelen, kan vi så la være å dele brødet fra jorda?». Det vil gjøre oss godt alltid å huske dette. Ordet, brødet, de fattige: La oss be om nåde til aldri å glemme disse «basismatvarene», som styrker oss under vandringen.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse