Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.
Onsdag 18. oktober holdt pave Frans sin trettisjuende katekese om det kristne håpet. Det er naturlig å sørge når noen vi er glade i dør. Selv Jesus gråt da Lasarus var død. Men vi trenger ikke å være redde, for han som er «oppstandelsen og livet» sier: «Frykt ikke, bare tro!».
Under audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:
«Din bror skal stå opp», sier Jesus [til Marta, Lasarus’ søster]. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
(Joh 11,23-27)
Det kristne håpet – 37. Salige er de døde som dør i Herren
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag ønsker jeg å sammenholde det kristne håpet med dødens realitet, en realitet som vår moderne sivilasjon er tilbøyelig til å fortrenge stadig mer. Når så døden kommer, for våre nære eller for oss selv, er vi derfor uforberedte. Vi har ikke engang et passende «alfabet» for å kunne forme noen meningsfulle ord om døden, som uansett forblir et mysterium. Det er likevel slik at de første tegn på menneskelig sivilisasjon angikk nettopp denne gåten. Vi kan si at mennesket ble født med dødskulten.
Andre kulturer, før vår egen, våget å se døden i øynene. De gamle fortalte de unge om denne hendelsen og ga dem forståelsen av at dette er en uunngåelig realitet som tvinger mennesket til å leve for noe absolutt. Salme 90 sier «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (vers 12). Dette er ord som bringer oss tilbake til en sunn realisme og jager vekk vrangforestillingen om å være allmektige. Hva er vi? Vi er «nesten ingenting» er det en annen Salme som sier [Sal 89,48 på italiensk, «forgjeves» på norsk]; våre dager farer forbi: Selv om vi skulle leve i hundre år, ville vi til slutt synes at livet hadde vært som et pust. Ofte har jeg hørt eldre mennesker si: «Livet er flyktig; livet mitt har gått så fort…»
Så døden blottlegger vårt liv. Den får oss til å oppdage at det vi gjorde av stolthet, sinne og hat ikke var annet enn tomhet. Det går opp for oss at vi ikke har elsket nok og ikke har søkt det vesentlige, og vi bebreider oss selv for det. Og på den annen side ser vi det som virkelig var godt av det vi sådde: vår selvoppofrende kjærlighet til mennesker, som nå holder oss i hånden.
Jesus har belyst dødens mysterium. Ved å oppføre seg som han gjør gir han oss lov til å sørge når vi mister noen som vi er glade i. Han ble «opprørt og rystet i sitt innerste» ved sin venn Lasarus’ grav og «gråt» (Joh 11,33.35). Jesu atferd får oss til å føle at han er veldig nær oss, vår bror. Han gråt for sin venn Lasarus.
Så Jesus ber til sin Far, livets kilde, og befaler Lasarus at han skal komme ut av graven. Og det skjer. Det kristne håpet har sitt opphav i den holdningen som Jesus inntar mot menneskets død: Om den fins i skaperverket, er den et vansirende sår som skjemmer Guds kjærlighetsplan, og Frelseren ønsker å gjøre oss friske av den.
Evangeliene forteller også om en far med en meget syk datter. Med tro ber han Jesus redde henne (jf. Mark 5,21-24.35-43). Ingen skikkelse griper oss som en far eller mor med et sykt barn. Jesus går straks med denne mannen, som heter Jairus. Så kommer det noen fra Jairus’ hus og sier til ham at jenta er død og at det ikke lenger er noen grunn til å bry Mesteren. Men Jesus sier til Jairus: «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,36). Jesus vet at mannen er fristet til å reagere med sinne og fortvilelse, for den lille jenta hans er død, og han sier til ham at han skal passe på den lille flammen som brenner i hjertet hans: troen. «Frykt ikke, bare tro!» «Ikke vær redd, bare fortsett å holde liv i flammen!» Og så, når de kommer hjem til ham, vekker han jenta opp fra døden og gir henne levende tilbake til hennes kjære.
Jesus setter oss på denne «troens høyderygg». For Marta som gråter over brorens, Lasarus’, bortgang, framholder han lyset fra et dogme: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»(Joh 11,25-26). Det er det Jesus gjentar til hver av oss hver gang døden kommer og river i stykker livsveven og kjærlighetssbåndene. Hele vår eksistens står på spill, mellom troens helning og redselens stup. Jesus sier: «Jeg er ikke døden, jeg er oppstandelsen og livet. Tror du dette?» Vi, som er her på Petersplassen i dag, tror vi dette?
Overfor dødens mysterium er vi alle små og forsvarsløse. Men for en nåde hvis troens lille flamme brenner i hjertet når det øyeblikket kommer! Jesus vil ta oss i hånden, slik han gjorde med Jairus’ datter, og nok en gang vil han si: «Talita kumi!», «Lille jente […] Stå opp!» (Mark 5,41). Det vil han si til oss, til hver av oss: «Stå opp igjen, reis deg igjen!». Lukk nå gjerne øynene og tenk på det øyeblikket, på vår dødstime. La oss tenke på vår egen død og forestille oss det øyeblikket som vil komme når Jesus tar oss i hånden og sier: «Kom, bli med meg, stå opp!». Da vil håpet ta slutt, og da vil virkeligheten, livets virkelighet, ta til. Tenk godt etter: Jesus selv vil komme til hver av oss og ta oss ømt, mildt og kjærlig i hånden. Må hver av oss gjenta Jesu ord i sitt hjerte: «Stå opp, kom! Stå opp, kom! Stå opp igjen!».
Overfor døden er dette vårt håp. For den som tror er det en dør som går fullstendig opp; for den som tviler er det en lysstrime som slipper inn gjennom dør som ikke er helt lukket. Men for alle oss vil det være en nåde når dette lyset, lyset i møtet med Jesus, lyser oss opp.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse