ADVENT: Pave Frans under Angelus første søndag i advent. Foto: AP
Første søndag i advent (3. desember) var pave Frans nettopp vendt tilbake fra Myanmar og Bangladesh og hadde sin Angelus som vanlig. Han forklarte hva det menes med at vi skal passe på og våke, særlig nå i adventstiden.
Vi begynner nå på liturgisk år B, og dagens evangelietekst var derfor fra Markusevangeliet:
Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne. Det er som med en mann som skulle utenlands: Da han forlot huset, overlot han ansvaret til tjenerne og ga oppgaver til hver og en, og til dørvokteren ga han påbud om å våke. Så våk da! For dere vet ikke når husherren kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen. Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende. Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!»
(Mark 13,33-37)
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:
I dag tar vi fatt på adventsvandringen, som vil kulminere i julen. Adventstiden har vi for at vi skal ta imot Herren, som kommer oss i møte, for å etterprøve vår lengsel etter Gud, for å se framover og forberede oss på Kristi gjenkomst. Han vil komme tilbake til oss i julen, når vi minnes hans historiske komme i ydmykhet, som menneske; men han kommer inni oss hver gang vi er innstilt på å ta imot ham, og han vil komme på ny ved tidens ende for å «dømme levende og døde». Derfor må vi alltid være våkne og vente på Herren i håp om å møte ham. Dagens liturgi fører oss inn i nettopp dette tankevekkende temaet med å våke og vente.
I evangeliet (jf. Mark 13,33-37) oppfordrer Jesus oss til å passe på [«være på vakt» eller «se opp» i norsk Bibel] og våke for å være klare til å ta imot ham når han kommer. Han sier: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne. […] Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende» (versene 33-37).
Påpasselig er den som selv i verdens ståk og larm ikke lar seg overmanne av distraksjon eller overfladiskhet, men lever på en full og bevisst måte og bekymrer seg hovedsakelig om andre og ikke om seg selv. Med denne innstillingen blir vi oppmerksom på andres tårer og behov og kan også oppfatte deres menneskelige og åndelige evner og kvaliteter. Den påpasselige vender seg også til verden; han prøver å bekjempe likegyldighet og grusomhet og gleder seg over alle de vakre skattene som også fins der og som må tas vare på. Det dreier seg om å ha et forstående blikk for å kunne legge merke til de enkeltes og samfunnets elendighet og fattigdom, men også den skjulte rikdommen i de dagligdagse småtingene, nettopp der hvor Herren har satt oss.
Våken er den som tar imot invitasjonen til å våke, som altså ikke lar seg overmanne av motløshetens, håpløshetens eller skuffelsens søvn; og som også motstår de forlokkende og tomme tingene som verden flyter over av og som man noen ganger ofrer tid og familieliv for. Det er den vonde opplevelsen som profeten Jesaja forteller om: Tilsynelatende lot Gud sitt folk drive rundt langt fra hans veier (jf. 63,17), men dette skyldtes at folket selv var utro (jf. 64,4). Også vi er ofte utro mot Herrens kall: Han viser oss den gode veien, troens vei, kjærlighetens vei, men vi søker lykken på andre steder.
Å passe på og å våke er forutsetningene for ikke å fortsette å drive rundt langt fra Herrens veier og gå oss vill i våre synder og utroskap; vi må være påpasselige og våkne for å tillate Gud å bryte inn i vårt liv og igjen gi det mening og verdi med hans gode og ømme nærvær. Må den allerhelligste Maria, vårt forbilde når det gjelder å våke og vente på Gud, lede oss mot hennes sønn Jesus og la vår kjærlighet til ham flamme opp på nytt.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse