GUDS HELLIGE MOR MARIA: Pave Frans feiret messe i Peterskirken den første dagen i 2018, på høytiden for Guds mor Maria og Verdensdagen for fred. Foto: REUTERS/Max Rossi/NTB Scanpix
På nyttårsdag, som er høytiden for Guds hellige mor Maria og også Verdensdagen for fred, ble det feiret messe med pave Frans i Peterskirken. I sin preken tok han utgangspunkt i følgende setning fra dagens evangelietekst: «Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte».
Dagens evangelietekst var:
Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.(Luk 2,16-21)
Her følger hele prekenen:
Året begynner i Guds mors navn. «Guds mor» er Marias viktigste tittel. Men det kan oppstå et spørsmål: Hvorfor sier vi «Guds mor» og ikke «Jesu mor»? I tidligere tider ønsket noen at vi skulle nøye oss med «Jesu mor», men Kirken har holdt fast ved at Maria er Guds mor. Det bør vi være takknemlige for for disse ordene inneholder en vidunderlig sannhet om Gud og om oss: Siden Herren ble kjød i Maria, hefter vår menneskelighet for alltid ved ham. Gud fins ikke lenger uten mennesket: Det kjødet som Jesus fikk av sin mor er hans også nå og vil alltid være det. Å si «Guds mor» minner oss om dette: Gud er like nær menneskeheten som et barn er nær sin mor, som bærer det i sitt skjød.
Ordet «mor» (mater) henger sammen med ordet «materie». I sin mor har himmelens Gud, den uendelige Gud, gjort seg liten og materiell, for ikke bare å være med oss, men også som oss. Her er underet, her er det nye: Mennesket er ikke lenger ensomt; mennesket er ikke lenger foreldreløst, det er for alltid barn. Året begynner med denne nyheten. Og vi forkynner det ved å si: Guds mor! Vi er glade over å vite at vår ensomhet er blitt overvunnet. Det er skjønt å vite at vi er elskede barn, å vite at vi aldri kan bli fratatt vår barndom. Det er å se oss selv i Gud, et skjørt barn i sin mors armer, og forstå at menneskeheten er kjær og hellig for Gud. Derfor er det å tjene menneskelivet å tjene Gud. Og ethvert liv skal tas imot, elskes og hjelpes – livet i morslivet, livet til gamle, lidende og syke mennesker og livet til ubehagelige og til og med motbydelige mennesker.
La nå dagens evangelium lede oss. Om Guds mor blir det bare sagt én ting: «Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk 2,19). Hun tok vare på. Hun tok ganske enkelt vare på. Maria snakker ikke: Vi hører ikke ett eneste ord fra henne i hele julefortellingen i evangeliet. Også i dette er moren ett med sønnen: Jesus er et spedbarn, «infans», altså «uten ord». Han, Ordet, Guds Ord som mange ganger og på mange måter i tidligere tider har talt (jf. Hebr 1,1), er nå «i tidens fylde» (Gal 4,4) stum. Gud, som vi tier for, er et barn som ikke snakker. Hans majestet er ordløs, litenheten avslører hans kjærlighetsmysterium. Denne stille litenheten er hans kongsmakts språk. Moren gjør som sønnen og tar vare på alt i stillhet.
Og denne stillheten forteller oss at også vi, om vi vil ta vare på oss selv, trenger stillhet. Vi trenger å betrakte krybben i stillhet. For foran krybben gjenoppdager vi at vi er elsket; der kjenner vi livets egentlige mening. Og i slik stille betraktning lar vi Jesus snakke til vårt hjerte: Hans litenhet plukker fra hverandre vårt hovmod, hans fattigdom forstyrrer vår stas, hans ømhet rører ved vårt ufølsomme hjerte. Når vi hver dag avsetter et øyeblikk i stillhet sammen med Gud, tar vi vare på vår sjel; vi bevarer vår frihet fra konsumets banaliteter og reklamens bedøvelse, fra strømmen av tomme ord og fra sladderens og sensasjonens bølger.
«Maria tok vare på», og så fortsetter evangeliet med: «alt som ble sagt, og grunnet på det». Hva var det hun grunnet på? Gleder og sorger: på den ene side Jesu fødsel, Josefs kjærlighet, gjeternes besøk, den strålende natten. Men på den andre siden: en usikker fremtid, hjemløshet «for det var ikke husrom for dem» (Luk 2,7); bedrøvelse over å bli avvist; skuffelse over å ha måttet føde Jesus i en stall. Håp og angst, lys og mørke: Alt dette rørte seg i Marias hjerte. Og hun, hva gjorde hun? Hun grunnet på det alt sammen, hun gikk altså i sitt hjerte gjennom det sammen med Gud. Ingenting holdt hun for seg selv, ingenting stengte hun inni seg og var ensom med det, ingenting druknet hun inni seg og var bitter, alt brakte hun til Gud. Slik tok hun vare på alt. Det vi betror Gud blir bevart. Ingenting blir bevart ved å la frykt, nedslåtthet og overtro ta makten over vårt liv, ved å lukke oss eller å prøve å glemme. Men ved å gjøre alt til dialog med Gud. Og Gud, som har oss i sitt hjerte, vil komme og ta bolig i vårt liv.
Dette er Guds mors hemmeligheter: i stillhet å ta vare på alt og bringe det til Gud. Og dette skjedde, står det til sist, i hennes hjerte (jf. Luk 2,19). Hjertet leder blikket mot menneskets indre, mot kjærligheten, mot selve livet. Også vi, som er underveis som kristne, føler ved begynnelsen av det nye året behovet for på nytt å sette ut fra midtpunktet, for å legge bak oss fortidens byrder og starte på nytt ut fra det som virkelig teller. I dag har vi dette utgangspunktet foran oss: Guds mor. For Maria er slik Gud ønsker at vi skal være, slik han ønsker sin Kirke: en øm og ydmyk mor, fattig på ting og rik på kjærlighet, fri fra synd, ett med Jesus, hun tar vare på Gud i sitt hjerte og medmenneskene i sitt liv. For å starte på nytt, bør vi se på Moren. I hennes hjerte slår Kirkens hjerte. Dagens fest forteller oss at for å gå framover, må vi tilbake: Vi må begynne på nytt med krybben, med moren som holder Gud i sine armer.
Mariafromhet er ikke noen slags åndelig etikette; den trengs i vårt liv som kristne. Ved å se på vår Mor blir vi oppmuntret til å kvitte oss med mye unødvendig ballast og finne tilbake til det som teller. Morens gave, hver mors og hver kvinnes gave er meget verdifulle for Kirken, som er mor og kvinne. Mens menn gjerne abstraherer, hevder ideer og tvinger dem på andre, klarer en kvinne, en mor å ta vare på, å lage forbindelser i hjertet, å gjøre levende. For at troen ikke skal bli redusert til idé eller doktrine trenger vi, alle sammen, et morshjerte som vet å ta vare på Guds ømhet og lytte til menneskenes hjerteslag. Må Guds mor, som er Guds underskrift på menneskeheten, ta vare på oss dette året og bringe sin Sønns fred til våre hjerter og til verden. Jeg ber dere nå hilse henne ganske enkelt som barn slik de kristne i Efesos gjorde i nærvær av sine biskoper: «Guds hellige mor!». La oss gjenta det tre ganger sammen og se på henne [vendt til Mariastatuen ved siden av alteret]: «Guds hellige mor!».
Under messen ble en av de fem forbønnene lest på norsk. Det var bønnen om kall til presteskapet og ordenslivet:
Må Herren, som åpenbarte sin herlighet for gjeterne,
gjøre de unges hjerte lydhørt og villig
slik at de vier sitt liv fullstendig til kjærligheten.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse