ASKEONSDAG: Pave Frans mottar askekorset av kardinal Jozef Tomko under messen onsdag 14. februar 2018. Foto: AP
Askeonsdag deltok pave Frans i den tradisjonelle askeonsdagsfeiringen på Aventinerhøyden i Roma. Deltakerne gikk i botsprosesjon fra Sant’Anselmo til Santa Sabina, og der ble det feiret askeonsdagsmesse. I sin preken sa pave Frans at vi bør prøve å stanse i tide når noe er galt, se alt det gode som fins og vende tilbake til Gud. Slik kan vi «la vårt hjerte igjen komme i takt med Jesu hjerte».
Her følger pavens preken:
Fastetiden er en gunstig tid for å få skikk på vårt kristenlivs dissonerende akkorder og ta imot den evig nye, gledefylte og forhåpningsfulle nyheten om Herrens påske. I sin moderlige visdom foreslår Kirken at vi skal være spesielt oppmerksomme på alt det som kan kjølne vårt hjerte og få det til å ruste.
Vi utsettes for mange slags fristelser. Vi vet hva som er vanskelig for oss selv. Og det er trist å fastslå at midt i dagliglivets omskiftelser hever det seg stemmer som utnytter smerten og usikkerheten og ikke sår annet enn mistillit. Og om troens frukt er kjærlighet – slik Mor Teresa elsket å si – er mistillitens frukt apati og resignasjon. Mistillit, apati og resignasjon: Dette er demonene som lammer og tærer på det troende folkets sjel.
Fastetiden er en verdifull tid for å avsløre disse og andre fristelser og la vårt hjerte igjen komme i takt med Jesu hjerte. Denne overbevisningen gjennomtrenger hele denne tidens liturgi og gjenlyder i tre ord, som kan varme vårt troende hjerte: Stans, se og vend tilbake.
Stans litt opp, slutt å løpe rundt og være i helspenn. Vår sjel fylles av bitterhet når vi føler at vi aldri når fram noe sted. Stans opp, ikke føl deg nødt til å leve så fort – det splitter, adskiller og ender opp med å ødelegger tiden med familien, tiden med vennene, tiden med barna, tiden med besteforeldrene, tiden uten pris … Guds tid.
Stans litt opp når det gjelder å vise seg fram og bli sett av alle – å være i utstillingsvinduet – for det får oss til å glemme det verdifulle i fortrolighet og indre samling.
Stans litt opp, avstå fra stolte blikk og små stikk. De kommer når man glemmer ømheten, medlidenheten og respekten i omgangen med andre, særlig de mest sårbare, de sårede og de som befinner seg i synd og farer vill.
Stans litt opp når det føles nødvendig å kontrollere alt, vite alt, herje med alt. Det skjer fordi vi glemmer å være takknemlige for livets gave og for alt det gode som vi får.
Stans litt når det ikke er ørens lyd å få, når vi blir slått i svime av alt bråket og glemmer stillhetens fruktbare og kreative kraft.
Stans litt når det er sterile følelser vi dyrker, følelser som kommer av at vi lukker oss og synes synd på oss selv. Slike følelser får oss til å glemme å gå de andre i møte for å dele byrdene og lidelsene med hverandre.
Stans litt når du står overfor øyeblikkets tomhet, tomheten i det forbigående og forgjengelige. Det fratar oss røtter, bånd og det verdifulle i å utvikle oss og vite at vi alltid er underveis.
Stans. Stans for å se og kontemplere!
Se. Se etter tegnene på det som forhindrer kjærligheten i å slokne, det som holder troens og håpets flamme i live. Levende ansikter, tegn på Guds ømhet og godhet som virker blant oss.
Se på ansiktene i våre familier, som dag for dag med stort strev fortsetter sin innsats og selv i trange kår ikke lar noe være uprøvd når det gjelder å gjøre hjemmet til en skole i kjærlighet.
Se på de spørrende ansiktene til våre barn og unge, fulle av fremtidshåp, fulle av morgendag og potensialiteter, som krever vår hengivelse og beskyttelse. Levende kjærlighets- og livsspirer som baner seg vei midt i våre smålige og egoistiske beregninger.
Se på ansiktene til våre eldre, rynket som følge av tidens gang: ansikter som røper vårt folks levende minne. Guds virksomme visdoms ansikter.
Se på ansiktene til våre syke og de mange som tar seg av dem; ansikter som i sin sårbarhet og tjeneste minner oss om at intet menneskes verdi kan bli redusert til et regnestykke og spørsmål om nytte.
Se på de angerfulle ansiktene til de som prøver å gjøre godt igjen egne feil og mistak, og som med sin egen elendighet og smerte som utgangspunkt kjemper for å endre forholdene og kunne gå videre.
Se og kontempler ansiktet til Den korsfestede kjærligheten, som i dag fortsetter å bringe oss håp fra korset; han strekker ut hånden til de som føler seg korsfestet, som er tynget av nederlag og skuffelser.
Se og kontempler Kristi virkelige ansikt. Han lot seg korsfeste av kjærlighet til alle – uten unntak. Til alle? Ja, til alle. Se på hans ansikt, det er denne fastetidens håpefulle innbydelse for å beseire mistillitens, apatiens og resignasjonens demoner. Ansiktet som innbyr oss til å utbryte: «Guds rike er mulig!»
Stans, se og vend tilbake. Vend tilbake til din Fars hus. Vend uredd tilbake i de utstrakte og lengtende armene til din Far, som er «rik på barmhjertighet» (Ef 2,4).
Vend tilbake! Uten å være redd; dette er den rette tiden for å dra hjem, hjem «til ham som er min Far og Far for dere» (Joh 20,17). Dette er tiden for å la sitt hjerte bli berørt … Å fortsette på den onde veien gir bare skuffelser og tristhet. Det sanne livet er noe helt annet, og vårt hjerte vet det godt. Gud blir ikke trett av, og vil aldri bli trett av å strekke ut hånden (jf. bullen Misericordiae Vultus, 19)
Vend tilbake uten å være redd; kjenn Guds helende og forsonende ømhet! La Herren hele syndens sår og oppfylle profetien gitt til våre fedre: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,26).
Stans, se og vend tilbake!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse