To veier mot den samme himmel: Lille Thérèse av Lisieux og Edith Piaf
Bilde
Publisert 21. september 2018
|
Oppdatert 21. september 2018
Linken er kopiert til utklippstavlen!
I sitt innerste var Edith Piaf forenet med lille Thérèse av Lisieux
Bilde
Foto: Wikimedia Commons / Fotocollectie Anefo
Da Edith Piaf døde 10. oktober 1963, stod Paris dørgende stille, titusener på titusener av sørgende samlet seg i gatene. Edith Piaf – Spurven – er verdenskjent som sanger, men lite kjent som det søkende og dypt religiøse mennesket hun var.
Ved begravelsesseremonien på kirkegården Père Lachaise var det antagelig 100 000 personer tilstede. Sangerkollegaen og vennen Charles Aznavour har senere uttalt at Edith Piafs begravelsesprosesjon var det eneste som til da hadde fått trafikken i Paris til å stå fullstendig stille siden andre verdenskrig.
«Madame Piaf er et geni. Det går ikke å imitere henne. Det har aldri vært noen som Edith Piaf. Det kommer aldri mer til å være noen.»
Jean Cocteau
Genial var hun uten tvil, sangeren og kunstneren, men geniet var formodentlig dypere forankret enn bare i stemmen. At Edith Piaf var en dypt religiøs og søkende sjel, er nok ukjent for mange. En stemme som hennes høres kanskje bare en gang i et århundre. Ligger kanskje nøkkelen til stemmens genialitet i sjelens dybde?
I Edith Piafs sjeledyp lå kjærligheten og troen. Det var det, og kanskje bare det, som holdt henne oppe gjennom et stormfullt og dramatisk liv.
«Djevler er ikke mer å frykte enn fluer.»1
Hele livet slet Edith Piaf med rusavhengighet og sykdom, livet for hardt med henne. Hun var fylt av kjærlighet, en kjærlighet hun først og fremst formidlet gjennom sin unike stemme, men også på underlig vis gjennom sitt turbulente liv.
Menn kom og gikk i livet hennes. Edith elsket dem alle av hele sitt hjerte. De fleste av dem sviktet henne. Såret, vingestekket og mange ganger ydmyket – hun gav aldri opp. Mange var de menn som kom inn i hennes liv, mange var dem som ble overrislet av hennes kjærlighet, mange var dem hun hjalp i gang med en sangkarriere.
I sitt dypeste jeg var hun seg selv, den Edith Gud hadde skapt. I sitt innerste var hun forenet med lille Thérèse av Lisieux. Gjennom det Edith mente var en mirakuløs helbredelse ved lille Thérèses grav, våknet troen – og gjennom et levd liv ble den næret nettopp gjennom Thérèses tanker.
«Med din [Guds] hjelp skal jeg kjempe helt til mitt livs siste kveld.»2
To kvinner, forskjellige, men på underfullt og gåtefullt vis sammenfallende og like. Så ser vi dem stå der: Edith, Spurven (Piaf = Spurv) fra Paris og Thérèse, Rosen fra Lisieux. Vevre, vakre og velsignede.
«Vi er reisende som vandrer mot vårt fedreland.»3
«I en himmel fri for sorger», det var dit hen de lengtet og higet, begge to, en himmel med plass til dem begge. To underlige skjebner, to bemerkelsesverdige og helt usedvanlige kvinner. To kvinner som på hvert sitt svært så ulike vis skulle bli verdenskjente, beundret og elsket.
De møttes aldri – den ene døde 18 år før den andre ble født, men den åndelige relasjonen er der. Forunderlige tråder er spunnet i veven som finnes mellom de to. Trådene er troens tråder, og mystikkens.
Begge vokser opp i kristne rammer i Normandie, den ene i en ualminnelig og fullkomment ukonvensjonell, den andre i en borgelig og konvensjonell, begge mister tidlig sine mødre.
Thérèse vokser opp i et borgerlig hjem, omgitt av en gudfryktig familie; begge Thérèses foreldre ville egentlig gå i kloster i sin ungdom. Edith vokser opp i et horehus, drevet av hennes fromme farmor; den lille Edith er omgitt av kvinner som er på kanten av samfunnet, marginale og utstøtte kvinner. I Frankrike ligger det for så vidt intet ubegripelig og motsigende i dette, franskmenn har ikke i like stor grad som nordmenn en bundet tenkemåte om fromhet – en prostituert kan i utgangspunktet være like from som en av borgerskapets fine fruer.
«Det finnes på denne jord et fantastisk tre.
Dets røtter, o mysterium
– de finnes i himmelen.»4
Ediths historie
En våt desemberdag like oppunder jul i 1915 (desember var den mildeste på 50 år i Paris det året) blir det født en liten pike i det fattige, nordøstlige Paris, den lille piken het Edith Giovanna Gassion. Ifølge myten, som forøvrig omhyller hele Ediths liv, ble hun født på fortauet utenfor foreldrenes leilighet i nummer 72, Rue Belleville. Ifølge den offisielle fødselsattesten, som sannsynligvis har en noe større sannhetsgehalt enn anekdoten, blir hun født 19. desember 1915 på Tenon sykehus, noen kvartaler unna.
Moren, Anette Maillard, livnærer seg som kafésanger under navnet Line Marsa, og faren, Louis-Alphonse Gassion, som gateakrobat. Kort tid etter fødselen forsvinner moren, og vi finner ingen spor av henne i Ediths videre historie. Faren er på ingen måte i stand til å ta seg av sin lille datter, og da han også blir innkalt til den franske hær i 1916, blir den bare ett år gamle Edith sendt til sin farmor i Bernay, Normandie.
Ediths farmor er en from kvinne, og hun har stor devosjon til den lille Thérèse av Lisieux, som døde i 1897.
Djevelens hus
En tykk, jernslått dør fører inn til horehuset, «kundene» kommer og går, men om natten er slåen for, kvinnene skulle beskyttes mot nattlige, ubudne gjester.
«Djevelens hus», ble huset, og barndomshjemmet til Edith, i Rue Saint Michel kalt på folkemunne, en liten pike i selve djevelens hus!
Farmor Louise Gassion, kalt «Madame Louise», er en from og praktiserende kvinne som alltid ser til at kvinnene kommer til messe på søndager. Madame Louise har egenhendig valgt dem ut; det er gode og snille jenter, sier hun alltid, de er, som Maria Magdalena, fylt av kjærlighet.
Kvinnene i horehuset – Marie, Carmen, Rose, Josette, Antoinette, og hva de nå heter alle sammen – duller og degger med Edith, hun er deres lille prinsesse, deres lille dronning. Over sengene deres henger krusifikset, på kommodene står bilder av kjærester, avdøde ektemenn sammen med den lokale, lille normanniske helgenen, Thérèse.
Vinteren 1918 er iskald, i det fuktige Normandie kryper gradestokken ned mot minus 12. Det er krig, bekymringene og engstelsene er mange, også for farmor Louise. Edith, drøye to år gammel, ser farmor be foran bildet av Thérèse og spør hvem hun snakker med. «Jeg takker lille søster Thérèse, den lille helgenen fra Lisieux, vet du. Jeg takker for at du er kommet hit til oss, for at vi ikke er blitt bombet, og jeg ber henne beskytte pappaen din.»
«Gjør hun det?» «Kan jeg få be med deg, selv om jeg ber til Jesus også?» «Det», sier farmor», går for det samme, «de er i den samme himmel!»
Det er ingen grunn til å granske farmor Louises utsagn med lupe rent teologisk, men et frø er sådd i Ediths hjerte, fromhetsidealet er skapt. Jesus og Thérèse, de er i den samme himmel, de er begge ansikt til ansikt med Gud.
«I himmelen vil vi igjen vite å elske.»5
Krigen tar slutt, 11. november kimer kirkeklokkene over hele landet, farmor Louise åpner en hel kasse med den fineste champagne for å feire, julen forberedes i jublende glede. Det franske samfunnet går inn i en nesten euforisk glede, så kalles også årene etter første verdenskrig for Les Années folles – «de vanvittige årene».
Midt i den store gleden er det et skår: Farmor og kvinnene i horehuset i Rue Saint Michel legger merke til at Edith stadig vekk støter borti ting og møbler. Lærerinnen på skolen – Edith er nå blitt fire år og er begynt i «maternelle» – oppdager også at hun ikke kan lese på tavlen, selv om hun kan både tallene og bokstavene. Hun tåler ikke lys, og øynene er røde og rennende. Diagnosen er keratitt, en farlig øyeninfeksjon som kan ende med blindhet. Huslegen anbefaler å lære den lille blindeskrift med det samme, det er svært lite sannsynlig at hun får beholde synet.
Farmor Louise tror på mirakler, hun tror at den normanniske helgenen, den lille Rosen fra Lisieux, vil høre deres bønner og gi Edith synet tilbake. Hun har hørt om en blind pike i Lisieux som ble helbredet.6 «Vi reiser til Lisieux», sier farmor, og saken er avgjort.
Fredag 19. august 1921 er horehuset stengt for første gang i historien. Fem dager tidligere, 14. august, undertegner biskopen av Bayeux og Lisieux dekretet som erklærer Thérèse for venerabilis.
Miraklet
«Til dem som bare har tro som et sennepsfrø, gjør Herren mirakler.»7
«Neste stopp Lisieux – Terminus.»8 Ut av toget kommer pilegrimer i hundretalls, blant dem det noe usedvanlige følget fra horehuset i Bernay, anført av farmor Louise: Marie, Carmen, Rose, Josette, Antoinette, leiende på den nå blinde, lille Edith. I dag er de helt uten sminke, men klærne røper dem, folk glaner uhemmet på opptoget med de svartkledde og den lille piken.
«Fold hendene dine, Edith – be til Jesus og Thérèse om at du skal få se igjen.»
Farmor ber, kvinnene ber – Edith, utslitt av oppstyret og folkemengden, sovner midt i det hele og tror hun har spolert muligheten for helbredelse. Mange år senere leser hun i En sjels historie at Thérèse ofte sovnet under stille bønn. Det skjer ikke noe, Edith er like blind – kanskje bad de ikke godt nok, la de ikke nok penger i bøssen? Tvilen river i farmor Louises hjerte.
Seks dager går, og så, 25. august, skjer underet. Det er ettermiddag, Edith sover, hun virker febril, farmor Louise lar henne sove. Klokken syv er salongen full av horehusets kunder og kvinner, det klirrer i glass, kvelden har begynt. «Madame, Madame – hun ser!» Farmor Louise gråter av glede. «Vi reiser tilbake til Lisieux i morgen, vi må takke Thérèse, den lille rosen fra Lisieux.»
Det usedvanlige opptoget fra Bernay tar toget tilbake, i dag reiser de på første klasse, et mirakel er sannelig verd en billett på første klasse! Kvinnene er kledd i sine mest fargerike gevanter og smykker, de er i finstasen. Edith er uten bind for øynene, farmor leier henne. Bak gardinene i Lisieux mumles og hviskes det: «Det er visst sant.» «Det er visst et mirakel.»
Denne dagen gir farmor Louise et kjede med en Thérèse-medaljong til Edith: «Glem henne aldri, lille venn. Hun skal alltid verne deg – hele ditt liv. Glem henne aldri, lille venn!»
Bilde
UNIFORM:«Søstrene i Karmel har sin brune drakt, jeg har min sorte kjole. Sånn er det», sa Edith Piaf når hun ble bedt om å kle seg mer fargerikt. Rundt halsen henger korset, som hun ikke kunne synge uten. Foto: Wikimedia Commons / Fotocollectie Anefo
Ankeret
Edith glemmer aldri; lille Thérèse forblir Ediths støtte, hennes vernehelgen gjennom et krevende og temmelig turbulent liv. Båndet mellom den lille, blinde piken og den unge, tuberkuløse nonnen er knyttet fra den dagen av.
Kontakten med karmelittene i Lisieux er viktig, Edith forblir trofast. Sangen og konsertene var hennes apostolat, den lille sorte kjolen hun alltid er kledd i hennes ordensdrakt. «Søstrene i Karmel har sin brune drakt, jeg har min sorte kjole. Sånn er det», sier hun når man ber henne kle seg mer fargerikt. Rundt halsen henger korset, som hun ikke kan synge uten. Det er selve ankeret, noen ganger må hun holde fast i det mens hun synger.
«… evigheten finnes for oss to,
den er vår så lenge me har tro
i ein himmel fri for sorger
tror du at vi elsker – der som her?»9
Pressen utleverer stadig Edith og hennes utagerende liv – hun trekker bare på skuldrene: «Pytt, la dem bare utføre sitt yrke. Gud kjenner sannheten.» Hennes egentlige indre liv, troens liv, blir Ediths hemmelige hage, en hage som er like skjult som Karmels klausur.
Alltid var hun der sammen med henne, Thérèse – lille Thérèse som helbredet den lille Edith for øyensykdommen som gjorde henne blind. Et mirakel – kanskje, kanskje ikke? For Edith var dette er mirakel, ingen leges fornuftige forklaring kunne noensinne endre på det, og da var det i det minste et troens mirakel. Ved Thérèses (som i parentes bemerket den gang lå på den kommunale kirkegården i Lisieux) grav skjedde miraklet, og den lille kunne igjen se.
Hele livet igjennom, hele karrieren, skulle lille Thérèse følge Edith, ikke en dag gikk uten at Edith påkalte henne i sine bønner. Livet var hardt, livet smilte så altfor sjeldent, det kjæreste hun hadde måtte hun gi avkall på. Lille Marcelle, «Cecelle», døde fra henne to år gammel. Den store, store kjærligheten – Marcel Cernan, bokseren – døde fra henne i en flyulykke. Men troen, den mistet hun aldri, ingen kunne ta den fra henne.
Thérèses historie
Bilde
«Den lille dronningen» kalte de henne, foreldrene. Thérèse var Louis og Azelie (kalt Zelie) Martins niende barn, fire døde tidlig. Moren var 42 år da Thérèse ble født. «Det holder nå, jeg kunne vært bestemor», sier Zelie.
Thérèse (bildet t.h.) vokser opp i beskyttede, borgelige omgivelser, de første årene i Alençon. Siden flyttet familien til Lisieux. Moren dør når Thérèse er bare fire, og faren sitter alene igjen med ansvaret for fem piker. Thérèse er vanskelig, hun er krevende og bortskjemt, ingen ting er godt nok, hun er sutrete og besværlig. Pappa Louis mister motet og sukker: «Skal hun aldri gi seg med barnslighetene og raserianfallene?»
Miraklet
«Her nede på jorden er det intet geni som vet mer enn dere, barn.»10
Thérèse er syv år, hun er tilstede under søsteren Celines førstekommunion. Der og da bestemmer hun seg for å forandre seg, men da må også hun få gå til kommunion, synes hun. Hun skjuler seg blant de større pikene, men storesøster Marie holder henne tilbake: «Du er altfor liten.» «Ja, nettopp», svarer Thérèse – «ingen legger merke til meg siden jeg er så liten.»
Pauline, som ble Thérèses «lille mamma» da moren døde, inntrer i Karmel, og Thérèse går inn i en mørk periode. Hun blir syk, hun stenger seg inne i seg selv – hun ser underlige og uforklarlige ting. Pappa Louis og søstrene er fulle av engstelse og uro.
Pauline skal snart motta drakten i Karmel og bli søster Agnes, Thérèse er syk, anfallene blir kraftigere og mer og mer voldsomme for hver dag som går. Ofte vet hun ikke hvor hun er, hun skriker og roper på mamma.
Pappa Louis og Thérèses søstre ber intenst til Den hellige jomfru, ofte foran en mariastatue de har i hjemmet; og en dag, en virkelig vakker dag, etter et anfall, sterkere og heftigere enn noen gang, forsvinner sykdommen. «Maria smilte til meg», sier Thérèse.
Klosterlivet
Lille Thérèses liv og tanker skulle være kjent i det minste for katolske lesere, mindre kjent er kanskje hennes krevende klosterliv og de daglige utfordringene hun møtte. Kommuniteten hun levde i var aldrende, og ikke alle søstre så helligheten i sin unge medsøster. «Kan det være noe særlig å skrive om henne, da?» ble det sagt av en av dem da Thérèse døde.
Et krevende og vanskelig barn skulle bli helgen; den lille piken som alltid ville ha alt, skulle bli helgenen som gav alt. Guds veier er uransakelige.
«Den gode Gud kastet et slør over alle mine feil.»11
Så innhenter sykdommen henne. Etter en kraftig influensa er det det skjebnesvangre bittet fra tuberkulosen som skal bli fatalt. 30. september 1897 dør søster Thérèse.
To kvinneskjebner
Edith synger sin hymne til kjærligheten, Hymne d’Amour, synger kjærligheten. Er ikke da lille Thérèse der i bakgrunnen med sine ord om kjærlighet?
«Kjærlighetens myke lys gir dem nye vinger.»12
Den aldri sviktende troen på at kjærligheten seirer, er nøklene i livene deres.
«Kjærlighet kan bare betales med kjærlighet.»13
Annerledes er de begge, annerledes og grensesprengende, og på underlig og gåtefullt vis henger skjebnene deres sammen. Kvinner som tør! Spurven, ble hun kalt, Edith, Den lille rosen, Thérèse. Guds spurv og Guds rose.
De elsker, disse kvinnene, de elsker, og de utøver kjærlighet. Uten begrensninger, og totalt uten fornuft. De gir sine liv, og uten forbehold gir de seg selv.
Thérèse velger å gi sin kjærlighet i klosterlivet, til Gud og til mennesker. Edith gir sin kjærlighet i sangen, og til sine menn.
«Jeg vil forkynne Evangeliet i alle fem kontinenter, helt til de fjerneste øyer.»14
Ofte, svært ofte, fant Edith veien til Karmelklosteret i Lisieux, korset hun bar i et kjede om halsen, fikk hun av en av søstrene der. Korset ble selve livsankeret, bar hun ikke det, kunne hun ikke synge. Så stod hun der og sang, den lille vevre kvinnen med den store stemmen. Hun stod der i sin enkle, sorte kjole, med korset om halsen, og hun trollbandt en hel verden. Et Guds under er den, en slik stemme, Guds veier er uransakelige, Guds verk gjennomsyrer vår hverdagslige verden, Guds mirakel viser seg i en stemme.
«Alle sjeler kjemper omtrent den samme kamp.»15
Står ikke Thérèse der også, i bakgrunnen? Står hun ikke der og holder oppe den lille spurven i sin hånd?
Livet tar slutt for dem begge, himmelen de higet og lengtet mot, er nær. Ingen av dem frykter døden, begge trekkes mot det nye livet, livet hos Gud.
«Jeg dør ikke, jeg går inn til livet.»16
«Jeg er ikke redd for døden. Det er et nytt liv som begynner.»17
Én stemme, én røst, to stemmer, begge taler de om kjærligheten:
«… heile himlen kan ramla ner
jordå miste hav og skog og trær
spiller ingen ingen rolle
hvis eg vett du elsker meg
kver ein morgen på din sterke arm
dine hender gjør meg svak og varm
ka betyr vel små problemer
hvis eg bare vett du elsker meg
evigheten finnes for oss to,
den er vår så lenge me har tro
i ein himmel fri for sorger
tror du at vi elsker – der som her?»18
Om forfatteren
Sr. Ragnhild Marie Bjelland OP(f. 1956) er dominikanerinne ved Katarinahjemmet og utdannet operasanger ved Statens Operahøyskole. Hun arbeider med liturgi, i klosteret og utenfor, både nasjonalt og internasjonalt og er også klosterets og kongregasjonens økonom.
Thérèse (bildet) ble født år 1873 i Alençon i Nord-Frankrike som det niende og siste barnet til Louis Martin og Zélie Guérin, ekteparet som ble helligkåret under familiesynoden i 2015. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940 2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951 3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941 4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959 5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897
Moren døde da Thérèse var fire år gammel. Familien flyttet da nordover, til Lisieux, for å være nær morens familie. I begynnelsen var det særlig Pauline som tok seg av Thérèse – som en mor. Senere var det Marie.
Én etter én – først Pauline, så Marie, Thérèse og til slutt Céline – ble søstrene nonner i karmelittklosteret i Lisieux. Léonie valgte en annen orden.
I sitt hyrdebrev «Om Hellighetens år» skriver biskop Bernt Eidsvig: «Om noen skulle frykte at fullkommenhetens fjell er ubestigelig, har Thérèse vist at det finnes en ‘heis’ til himmelen, kjent som ‘Den lille veien for åndelig barndom’. Med ordene ‘mitt kall er kjærlighet’, utfordrer hun hver og en av oss til å velge Gud, uavhengig av livskall, situasjon og evner. For det er bare Gud som kan fylle de dypeste lengslene i våre liv. Med troens gave oppdager vi hvem vi ved Guds nåde får lov til å være. Som hellige kan vi endelig bli ‘hele’ mennesker.»
Hva er relikvier?
Relikvier krever en forklaring,» skriver Anders Piltz, professor emeritus i latin ved Universitetet i Lund og prest i dominikanerordenen, i det svenske tidsskriftet Signum: «spesielt i nordisk miljø som i århundrer har vært preget av luthersk kristendom og dens nedarvede skepsis til folkefromhetens lengsel etter det konkrete, etter å kunne se og berøre, med derav påfølgende fare for at troen gjøres om til noe ytre, til handlinger, overtro og sensasjonslyst.
Selve emnet relikvier kan oppfattes som noe bisart eller makabert, men saken er likevel forankret i kristendommens historie, ja i det hele tatt i menneskehetens åndelige utvikling, hvilket lett kan bekreftes av alt (tenk på hårlokker vi tar vare på) som minner oss om elskede mennesker og om steder som har betydd mye for oss.»
