Publisert 14. april 2019
|
Oppdatert 14. april 2019
Linken er kopiert til utklippstavlen!
«Ecce Homo» av Philippe de Champaigne (1602 – 1674)
Bilde
Påskens mysterium må ikke reduseres til hva som skjedde langfredag og påskemorgen. I stedet handler påskemysteriet konkret om mennesket Jesus fra Nasaret – hans liv, forkynnelse og tjeneste, i tillegg til hans død og gjenoppstandelse.
Poenget med påsken er dermed ikke at én person døde og ble gjenreist av Gud til nytt liv. Påsken handler spesifikt om mennesket Jesus og det Guds rike som han forkynte. Det var denne personen Gud oppreiste fra de døde og til nytt liv.
Med andre ord kommer påskens utfordring i fokus først når vi ser forbindelsen mellom på den ene siden hva Jesus forkynte, nemlig Guds rike, og på den andre siden at han ble avvist av dem som så på hans forkynnelse som en trussel mot deres religiøse og politiske overbevisninger. Denne gruppen av Jesu fiender besto ikke bare av de jødiske eliter i Jerusalem, men også av de av Jesu venner, som følte at han hadde skuffet dem i deres forhåpninger om et nytt Davidsrike. På denne måten ble ikke Jesus bare ansett for å bedra sin tids religiøse autoriteter, men også å svikte noen av sine nærmeste etterfølgeres politiske forventinger. Judas Iskariot var blant disse. Jesu forkynnelse av Guds kommende rike ble ledsaget av helbredelsesgjerninger, av tegn på kjærlighet, vennskap og intersubjektiv helhet – og av overraskende tegn, som pekte på Guds trofaste kjærlighet til sin skapning. Den Gud som Jesus åpenbarte i sin forkynnelse og sine gjerninger, ble avvist da Jesus ble henrettet på korset.
«Det er ikke rart at Jesu etterfølgere, som ga opp sine tidligere liv og forventninger da de ble hans disipler, følte seg fundamentalt forlatt da deres mester døde på korset.»
Når vi nærmer oss korset og oppstandelsen gjennom Jesu gudsrelasjon, ser vi tydeligere hva som ble risikert: Intet mindre enn hvordan vi forholder oss til Gud og til Guds kommende rike. Med andre ord var det hele Guds skapelses- og forsoningsprosjekt og måten vi mennesker er invitert til å ta del i det på, som sto på spill. Det er ikke rart at Jesu etterfølgere, som ga opp sine tidligere liv og forventninger da de ble hans disipler, følte seg fundamentalt forlatt da deres mester døde på korset. De må ha følt seg som store tapere – religiøst, personlig, sosialt og politisk. Deres drømmer viste seg å være latterlige.
«Hvordan skulle de forholde seg til sin døde venn som brått viste seg og så forsvant til ulike tider, på ulike steder, og foran øynene til ulike grupper mennesker?»
Forestill deg deres sjokk og forvirring da den korsfestede Jesus viste seg igjen for dem i påsken! Interessant nok beskriver alle evangeliene hvordan det først bare var kvinner som var i stand til å gjenkjenne den gjenoppståtte korsfestede Jesus. Hans mannlige venner hadde mye større problemer med å innse at Gud hadde gjenreist Jesus fra de døde. Selvfølgelig var ingen forberedt på en slik skjebnens plutselige helomvending. Ingen hadde en slik radikal tillit til Guds kjærlighet. Og disiplene visste heller ikke hva de skulle tro om denne uventede utviklingen. Hvordan skulle de forholde seg til sin døde venn som brått viste seg og så forsvant til ulike tider, på ulike steder, og foran øynene til ulike grupper mennesker? Det var åpenbart at Jesus nå tilhørte et helt nytt sett dimensjoner. De vanlige tredimensjonale betingelsene begrenset ikke lenger hans nærvær og hans måte å forholde seg til sine venner og etterfølgere på. Han var i høyeste grad tilstede innenfor de ordinære rammene for menneskelig eksistens som de kjente – men nå fullstendig på Guds vilkår.
Påskens utfordring er ikke å bli slått av undring over at Gud kan oppreise mennesker fra de døde, men å forstå at Gud forblir trofast mot dem som takker ja til Hans invitasjon til å bli medarbeidere i Hans veldige skapelses- og forsoningsprosjekt. Dermed er det ikke nok å bekjenne at Jesus døde for våre synder og mangler. Jesus døde snarere av en radikal kjærlighet til Gud og Guds prosjekt, og han gjorde det dermed mulig for Gud å vise disiplene sin trofaste kjærlighet i påsken. Den gjenoppstandne Jesus viste seg ikke for sine fiender.
«Jesu gjenoppstandelse åpenbarer Guds radikale og overraskende annerledeshet.»
Å bli «oppstandelsesmennesker» involverer derfor oss – kvinner, menn og barn – stadig dypere i Guds kontinuerlige skapelses- og forsoningsprosjekt i denne verden. Gjenoppstandelsen viser at Gud virker i flere enn våre vanlige kategorier for tid og rom, i flere dimensjoner enn våre tredimensjonale perspektiver, og innenfor andre religiøse rammer enn dem vi er vant til. Jesu gjenoppstandelse åpenbarer Guds radikale og overraskende annerledeshet. Gjenoppstandelsen passer ikke inn i våre normale kategorier. I stedet avdekker den Guds eget rammeverk av kjærlighet, kreativitet og forsoning.
«Kjærligheten til Gud, til hverandre, til Guds skaperverk og til våre egne, fremvoksende selv, er inngangsbilletten til gjenoppstandelsens rammeverk.»
Sist, men ikke minst, peker oppstandelsen på skapelsens hellighet og kontinuitet – åndelig og materielt. Guds rike vil finne sted i dette universet. Vi skal ikke forvente et nytt univers, men vi har grunn til å håpe på dette universets forvandling når vi blir elskende og trofaste Kristi disipler. Kjærligheten til Gud, til hverandre, til Guds skaperverk og til våre egne, fremvoksende selv, er inngangsbilletten til gjenoppstandelsens rammeverk. Jorden er og forblir vårt felles hjem. Som oppstandelsesmennesker kan vi være med å forvandle den til Guds rike. Resten vil Gud gjøre. Amazing grace!
Biografi: Werner G. Jeanrond
Bilde
Werner Günter Adolf Jeanrond (f. 1955, Saarbrücken, Tyskland), gift med Betty Claesson Jeanrond.
Professor i dogmatikk/systematisk teologi ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo
Tidligere ansettelser: Professor ved Trinity College, Dublin, Lunds universitet, Universitetet i Glasgow, Universitetet i Oxford, St Benet’s Hall.
Publikasjoner i utvalg: A Theology of Love (2010), Call and Response: The Challenge of Christian Life (1995), Theological Hermeneutics: Development
