Påskeintervju med kardinal Arborelius: Håp for Europa

Publisert 17. april 2019 | Oppdatert 17. april 2019

 

Nordens første kardinal noensinne

HÅPETS KARDINAL OG MUNK: – Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Anders Arborelius, karmelittmunk og Nordens første kardinal.

 

 

– Vi er en liten kirke i Skandinavia, men fulle av håp. Vi må holde fast ved håpet, sier kardinal Anders Arborelius, biskop av Stockholm.

 

Tekst og foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

 

Få vil nok si at håp er den stemningen som er mest fremtredende i Skandinavia anno 2019. Likevel er det nettopp håpet som er den bærende stemningen i Den katolske kirke her i en av Europas mest sekulariserte utkanter.

En liten, håpefull kirke som vokser

Kardinal og karmelittmunk Anders Arborelius (69) er biskop av Stockholm, og har noen klare tanker om hvordan det kan ha seg at en liten kirke kan være så full av håp.

– Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon. Det er et eskatologisk håp: Selv om alt taler imot, finnes det likevel en vei videre. Kirkens håp blir sterkere i en tid der andre følelser er fremtredende i samfunnet, sier han.

– Når samfunnet ikke kan tilby håp: Økonomien er i aldring, klimaet fungerer ikke, det er økte motsetninger i samfunnet … . Nettopp da er det viktig å holde fast på at vi tror på en Gud som er med sitt folk. I Nord-Europa vokser og utvikler Kirken seg nå på grunn av migrasjonen. I andre land ser man migrasjonen som et problem, det er vanskelig å integrere nye mennesker. Mens vi ser at for Kirken i Sverige og Norge har migrasjonen innebåret en tilvekst, både åndelig sett og i antall, sier kardinalen.

Stockholm katolske bispedømme får ofte besøk fra Den katolske kirke i Tyskland, som har støttet Kirken i Sverige i alle år. I det siste har det også kommet studiegrupper på besøk fra Italia.

– De kommer til oss for å få oppmuntring og håp. De vil høre foredrag om det å være en liten kirke, men likevel full av håp. At man som minoritet kan være salt og surdeig. Man kan bevare troens glede, selv om man ikke er så mange. Selvsagt er det lettere når man er en voksende kirke, men også en kirke som mister medlemmer, må konsentrere seg mer om det vesentlige, fremhever karmelittmunken.

 

«Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende.» 

  

Nedgangstider i Europa

Europa er i dag preget av både pessimisme og til dels selvforakt. Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall fra troen i Europa nå?

– Vi ser gjennom historien at det alltid er nedgangstider, både i samfunnet og i Kirken. Samtidig pleier det å vekke motkrefter. Det var det vi så i middelalderen, da det var som verst, og vi så det også etter den franske revolusjon. Vi får tro at også i Europa finnes det krefter som kan samles på nytt.

– Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende. Vi ser det også når det gjelder utviklingen i økonomien, hvis man sammenligner Europa med for eksempel Kina og India. Kanskje trenger Europa å bli mer ydmykt, med større innsikt i at vi ikke alltid er verdens sentrum, at vi ikke alltid har alle svar.

– Vi må nok regne med at vi må ta et steg tilbake. Det er en mulighet til å konsentrere seg mer om det vesentlige, og ikke om å herske og bestemme og være ledende. Vi ser at det er prester, søstre og troende fra andre deler av verden som gir oss impulser og blir toneangivende, også i våre land. Det er tydelig også her i Norge, sier kardinalen.

Norge har mange asiatiske katolikker, i Sverige kommer mange fra det afrikanske kontinent.

– Vi får en mer universell, kosmopolitisk kirke i Europa på grunn av migrasjonen. For eksempel når jeg snakker med våre venner i Tyskland, da sier de at det er to stift i Tyskland som øker, og det er Berlin og Hamburg. Disse stiftene ligner mer på oss: Innvandrerne bærer Kirken. Europa forandres, sier han.

Kardinalen forteller at det av samme grunn er stor forskjell mellom Danmark, Sverige og Norge når det gjelder Den katolske kirkes situasjon.

– Danmark har ikke hatt så stor innvandring, og har derfor måttet stenge mange av sine kirker, mens vi i Norge og Sverige har måttet bygge mange nye kirker.

 

«I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning.»

 

En søken tilbake til røttene

Det er lett å se sekulariseringen og avkristningen av samfunnet, blant annet i lovene våre. Men ser du også tegn til det motsatte? At folk søker til røttene sine, til det som har blitt borte?

– Ja, det ser vi også. I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning. Vi har sett at store deler av befolkningen, samfunnet, strukturene har mistet det kristne. Samtidig ser vi at det finnes en søken som ytrer seg på mange måter. Det er ikke lenger tabu å snakke om religion. Samtidig ser vi at det finnes de som mener all religion er skadelig. Det finnes ulike strømninger.

– Jeg ser på demn som blir katolikker i Sverige nå, at det er flere «menn i sin beste alder» som konverterer. De søker en dypere åndelig forankring. Det er en kategori som man kanskje ellers ikke ser så mye i Kirken.

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.

 
Katolske misjonærer

Biskopen vektlegger viktigheten av at de katolske innvandrerne som har kommet til Nord-Europa ikke bare er arbeidere, men også fungerer som misjonærer.

– Det har betydd mye at vi har hengivne katolikker fra andre deler av verden. Vi ser imidlertid at neste generasjon iblant kan oppleve at det er en konflikt mellom å være katolikk og å være svensk eller norsk. Å vise dem at man kan være både-og, er en av våre store oppgaver. Vi må vise dem at de har noe å gi til den svenske og norske kulturen; at de kan hjelpe skandinavene å gjenoppdage kristendommen og Jesus selv, sier kardinalen.

 

«Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn.»

 

Profetisk rolle i Europa?

Tidligere har erkebiskop Emil Paul Tscherrig, pavens nuntius til de nordiske land (2008 – 2012), sagt til Broen (nå: St. Olav kirkeblad) at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Han sa blant annet:

– I dag er Europas aller største utfordring nettopp sekulariseringen. Det interessante er at vi midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser en ny søken etter kristne røtter. Skulle vi her lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, ett nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Kirken her bidrar til det. Det er for eksempel spesielt å høre hvordan lokalbefolkningen på Tautra omtaler cisterciensernonnene som «våre søstre». Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!

Kardinal Arborelius lytter med interesse til erkebiskopens ord.

– Det er et vakkert bilde. Det ligger sikkert mye i det, at om vi lykkes med å fortsette slik – hvis vi kan fylle disse klostrene – så kan en ny, kristen kultur vokse frem. Jeg tror også det er viktig å huske på at de økumeniske kontaktene våre gjør at mange andre kristne søker røttene sine i katolsk spiritualitet og teologi.

– Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn. Det kan være en søken etter røttene. Det er også en fare for at det kan lede til en nasjonalisme. Men jeg tror Den katolske kirke som en overnasjonal størrelse har en større sjanse til å motvirke nasjonalismen. Vi har katolikker fra så mange deler av verden. Vi får ofte høre fra de som står utenfor kirken at ‘Dere i Den katolske kirke har lykkes med integrasjonen’, forteller kardinalen.

 

KLOSTER-VEKST: Tautra Mariakloster i Trondheimsfjorden et ett av flere klostre som opplever øket interesse. Nå bygger søstrene ut for å kunne ta imot flere kall. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

De viktige, levende klostrene

Vi ser gjennom kirkehistorien at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Kirken. De er hjerteslagene i Kirken. Er fremveksten av klostrene et håpstegn? Eller tenker du at det kan være at disse klostrene forsvinner igjen?

– Vi ser i Norden og Europa forøvrig, at de apostoliske ordenene har minket veldig, samtidig som de kontemplative har kunnet stifte nye kloster. De kontemplative klostrene er mer levende. Det er en slags reaksjon mot en sekulær verden. Vil man leve med Gud, søker man seg til monastiske miljøer. De er ofte den mest evangeliserende delen av Kirken. Dit kommer ofte mange ikke-katolikker som søker stillhet, og gjennom dem blir mange katolikker. Iblant er det lettere for en ikke-katolikk å møte Kirken der, enn i en utenlandskpreget forsamling.

 
Åndelig innflytelse «nedenfra»

Hva kan Kirken gjøre for å vinne tilbake Europa?

– Vi snakker jo ikke i disse «triumfalistiske» termene så ofte. Det er nok det Kirken har måttet lære seg, at når hun vil herske, når hun vil dominere, blir det ofte et tilbakeslag. Men når hun vil tjene, når hun vil ofre seg… mange sier at det er bare gjennom martyrene at Kirken vil vokse. Vi får vel tro at i mange land kan det bli vanskeligere å være katolikk. Man bekjemper Kirken mer. Man vil utestenge henne.

– De landene som har blitt rammet hardest av sekulariseringen, er de landene der religion, samfunnet og kulturen har vært veldig ett. Slik som i Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, i Quebec i Canada og i Nederland. Der Kirken har hatt stor makt og innflytelse, der slår sekulariseringen faktisk hardest. I andre land, der Kirken kanskje har hatt en lavere profil i samfunnet, og ikke har hatt like mye innflytelse, der er det litt lettere, for da har man alltid hatt en distanse til samfunnet. Det samme gjelder på protestantisk grunn. Statskirkeordningen i Norden har gjort at de protestantiske kirkene har mistet sin innflytelse i samfunnet. Den katolske kirke har vært litt utestengt, og har kanskje hatt en større åndelig autoritet.

– Vi får se i Europa hvordan det blir. Den store prøvesteinen nå er Polen, der regjeringen forsøker å anvende Kirken til sine formål, og Kirken vet ikke helt om hun skal holde distanse eller ikke. Vi merker det på våre polske katolikker i Sverige, at det er en sterk diskusjon om dette. Vi har hatt folk som forlater Den katolske kirke i Sverige, fordi de er imot den polske regjeringen. De nye polakkene som kommer til Sverige nå, er ikke så aktive i Kirken som de som kom før.

– Vi ser at det finnes ulike modeller i Europa. Jeg tror det går mot en tid der Kirken ikke lenger kan bygge på verdslig innflytelse. Men hvis Kirken da kan holde den åndelige profilen levende – for eksempel gjennom klostrene – så kan hun få en innflytelse «nedenfra», mener kardinal Arborelius.

 

«Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen.»

 

Den nye evangeliseringen

Da jeg spurte om hvordan Kirken kan vinne Europa tilbake, tenkte jeg ikke på makt, men på sjelene. Hvordan kan Kirken vinne sjelene tilbake til den kristne tro?

– Det finnes et stort sug etter åndelig veiledning. Veldig mange ønsker fordypelse. Kan Kirken hjelpe menneskene med å finne sin egen sjel? Kan vi hjelpe dem med å oppdage at de har en egen, indre åpenhet for Gud? Det finnes mye åndelig søken. I Sverige pleier vi å si at den mest åndelige delen av samfunnet, er fengslene. Der merker man veldig tydelig at man kan snakke om Gud. Der finnes det interesse, der vil man fordype seg.

– Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen, tror Stockholms biskop.

 
Misjon i Norge anno 2019

De som leser dette intervjuet – hva er deres oppdrag i den nye evangeliseringen?

– Vi får ofte spørsmålet ‘Misjonerer Den katolske kirke i Sverige?’ Da tenker de på det man mener med evangelisering i frikirkelig sammenheng, om vi går ut og står på torget. Men vi ser på misjon på en litt annen måte. Vi ser at evangelisering skjer ikke minst gjennom klostrene, gjennom åndelig litteratur og gjennom de personlige møtene, sier han.

Kardinal Arborelius pleier alltid å ta opp i sine prekener at alle katolikker er utsendt på sin arbeidsplass for å vitne om Kristus.

– Og det ser man at kan ha resultat. Jeg snakket for eksempel med en taxisjåfør som konverterte. Han fortalte at han hadde merket at det er noe annerledes med hans katolske kolleger. Når man snakker med dem som blir katolikker, forteller de ofte at de har møtt en katolikk som på en troverdig måte har vitnet om sin tro, sier han.

 
Din dypeste identitet

Kardinalen får evangelisering til å høres ut som noe hvem som helst kan få til.

– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet. Det er i relasjonen til Gud du finner din dypeste identitet. Gud ser hele tiden på oss med kjærlighet. Når vi blir elsket av Gud, vil vi spre den kjærligheten, og lokke frem det beste i andre. Kirken er jo ikke bare noe utenfor oss. Vi er Kirken.

– Men store kampanjer, det når ikke ut til den sekulariserte befolkningen. Det er vanskelig å nå den sekulariserte, svenske gjennomsnittsbefolkningen. Det er vel slik i Norge også, kan jeg tenke meg, sier biskopen spørrende.

Absolutt. Det høres veldig likt ut. Det virker som mange bare har gitt opp Europa, at de har gitt opp at folk kan bli kristne her, gitt opp at denne kulturen igjen kan bli kristen.

– Det er derfor det er så viktig å kjenne historien. Ser vi på Europas og Kirkens historie, så ser vi at det kommer tilsynelatende oppganger. Risken er at Kirken blir en del av makten, av de som styrer, og da kommer det en slags korrupsjon. Det ser vi nå i Kirkens skandaler. Det er en indre korrupsjon, hvor Kirken har dyrket avgudene: sex, penger og makt. Da må Kirken gjennom en renselsesprosess, som kan være veldig smertefull, men som også kan lede frem til fornyelse. Slik har det alltid vært hittil. Vi vet ikke hvordan Kirkens profil kommer til å være det neste århundret. Kommer det til å være periferiens kirke? Pave Frans har alltid betonet periferiens betydning, sier kardinalen.

 
En profetisk røst i ørkenen

For å få en sterkere åndelig innflytelse, trenger Kirken i Europa å bli frigjort, mener karmelittmunken.

– Hvis Kirken konsentrerer seg mer om å være en tjenende, selvoppofrende kirke i Kristi etterfølgelse, kommer hun alltid til å ha en åndelig innflytelse. Kanskje ikke en bred innflytelse, men hun kommer til å være en ropende, profetisk røst i ørkenen. Hun er ikke lenger identifisert med dem som styrer, men med dem som … en slags frigjøringsteologi for Europa. De som er fjetret av materialisme og individualisme, lengter etter noe annet.

– Når det gjelder åndelighet og spiritualitet, ser vi at Den katolske kirke har stor innflytelse i Sverige og Norge allerede nå, også på andre kristne. Det er naturligvis ikke noe som direkte forandrer samfunnet, men likevel. Det er mennesker som søker åndelig fordypning. Selv om de ikke tar steget over, kan de være veldig preget av katolsk tenkning og tro. Økumenisk finnes det en innflytelse som vi kanskje selv ikke forstår, sier kardinalen.

 

BEHOLD HÅPET: «Vi ber för Notre Dame, att denna kyrka får resa sig upp ur askan, förnyad och helgad, och så fortsätta att vara ett tecken på Guds nåd och kärlek för otaliga människor. Den är vigd till Vår Fru, Jungfru Maria, hon som alltid är hoppets moder i livets alla svårigheter och i all nöd», skrev kardinal Arborelius i sin meddelelse etter brannen i Notre-Dame. Foto: Scanpix

 

Maria som håpets og enhetens mor

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.

– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor.

Hvilken rolle kan Maria ha her? Du sier at i det økumeniske har Den katolske kirke mye å gi, men akkurat Maria kan vel være en anstøtssten for mange protestanter?

– Det kan det være, men jeg tror det er i ferd med å forandres. Iallfall i Sverige ser vi nå at nesten alle lutherske kirker har et bilde av Maria. I Uppsala domkirke ble Maria-kapellet et gravsted for reformasjonskongen Gustav Vasa, men utenfor kapellet har man nå satt opp en statue av Jomfru Maria, forteller han.

Den katolske kirke i Sverige har en pågående teologisk dialog med pinsebevegelsen i Sverige.

– Vi tok opp Marias rolle, og jeg ble overrasket over hvor stor forståelsen var for Maria. Jeg sier ikke at de tar til seg hele den katolske forståelsen av Maria, men visse grunntegn var veldig tydelige. Det finnes også økumeniske rosenkransgrupper. Jeg tror ting er i ferd med å forandres.

Karmelittsøstrene i Tromsø tror at Maria kommer til å forene Kirken i Norge.

– Vi kan også se Maria som enhetens mor. Det er naturligvis spesielt tydelig når det gjelder vårt forhold til de ortodokse. Men man begynner å se innenfor visse deler av protestantismen at man har en brist, en mangel på Maria. At man har forsømt henne, sier den svenske biskopen.

 

DEN HELLIGE ÅND SOM LEDER KIRKEN:  – Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer, sier kardinal Arborelius, som også er titularbiskop av  Santa Maria degli Angeli e dei Martiri, Roma. Her ser du ham under overtagelsesmessen 6. desember 2017. Foto: Radio Vaticana / Charlotta Smeds   

 
 
– Den Hellige Ånd leder Kirken

Det er viktig med en realistisk bedømmelse av tidene. Samtidig må en alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og det er ikke alltid så lett å forutsi hva han finner på.

– Det er riktig. Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer.

– Det er alltid Den Hellige Ånd som leder Kirken gjennom historien. Og der ser vi at det alltid finnes overraskelser, og saker vi ikke kan kontrollere. Nettopp derfor er håpet så viktig. Vi knytter ofte håpet til at Den Hellige Ånd leder oss gjennom tiden og inn i evigheten. Vi er et pilegrimsfolk på vei. Vi er ennå i ørkenen, men vi er på vei tilbake til det tapte paradiset. Vi må ikke tro at vi allerede er fremme. Men Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon.

Det er vel også slik at Den Hellige Ånd er Livgiveren som stadig puster liv i Kirkens glør, og kanskje spesielt i forfølgelsestider?

– Ja, og det glemmer vi iblant, at kanskje ikke siden urkirken har martyriet vært så tydelig som nå. Det er en normal situasjon for Kirken å være martyrenes kirke. Det kan være et blodig martyrium, men det kan også være et utenforskap, at det ikke er så populært å være Kirke, at Kirken foraktes, man ser ned på henne og spotter henne.

 
– Håpet holder i hop

Når kardinal Andere Arborelius snakker om håp, pleier han alltid å ta med en liten lignelse av den franske forfatteren Charles Péguy. Den handler om de tre teologale dydene: Tro, håp og kjærlighet. På latin heter dyd virtus, som betyr «kraft, drivkraft».

– Som en del av nåden har vi fått de tre teologale dydene som en kraft inni oss, forklarer kardinalen.

Charles Péguys bok finnes på svensk og heter «Portalen till hoppets mysterium». (Håp heter «hopp» på svensk.) Der forteller Péguy lignelsen om de tre søstrene Tro, Håp og Kjærlighet, som er på vandring.

– På mange språk kan man finne søstrene Faith, Hope, Esperanza. Péguy forteller om hvordan Håpet er lillesøsteren som går foran de andre og drar dem med seg. Hun hopper og løper foran, og leder troen og kjærligheten videre. Man snakker ofte mye om troen og kjærligheten, og glemmer at det ofte er «hoppet som holder i hop», sier den svenske biskopen.

– Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Nordens første kardinal.

 

 

 

 

 

 

Les mer: 

 

 

 

Mer om:
Innenriks