Les hele p. Hallvard Thomas Holes preken under
Kjære brødre og søstre i Kristus!
De helliges liv, lære og ikke sjelden også død, står for oss som lysende eksempler gjennom hele Kirkens historie. Blant dem finner vi vår egen Hellig Olav, konge og martyr. Hellighet betyr ikke et liv fylt med åpenbaringer og salige syn, selv om slike nådegaver kan være en del av det, men først og fremst innebærer det en livslang vekst mot det fulle og hele mennesket, slik apostelen Jakob i dag setter ord på det i andre lesning. I praksis innebærer det et liv i nådens stand, og at svakheter og synder overvinnes med dyder.
Kongesagaen gir ikke altfor mye informasjon om Olavs indre liv, men særlig én dyd fremheves: rettferdighet. La oss høre på hva Snorre skriver om Olav:
«[Olav] lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til det den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»
Gud taler til oss i dag om denne rettferdigheten i Visdommens bok: «Visdommen ledet en rettferdig mann på rett vei da han flyktet fra sin bror; den viste ham Guds rike og gav ham kunnskap om de hellige engler.» Forfatteren av Visdommens bok ramser opp menneskehetens og Israelfolkets patriarker, men uten å nevne dem med navn. Forfatteren skriver om den rettferdige, en rettferdig mann, Herrens tjener, men det er Noa, Abraham, Jakob, Josef og Moses han taler om. De er Guds rettferdige og hans tjenere. Dagens lesning viser til Jakob og Josef.
Dette er altså det bibelske ideal; å være Guds rettferdige tjener. Hvis vi følger den klassiske definisjonen av rettferdighet, ser vi klart og tydelig hva som menes med dette idealet. «Rettferdighet er den varige og faste vilje til å gi andre det som tilkommer dem» (KKK Kompendium 381). Å gi Gud den ære som tilkommer Ham vil si å være Guds rettferdige tjener. Å gi all ære i himmel og på jord til den Allmektige og takke Ham for alle livets gaver er rettferdighet. Patriarkene i Det gamle testamentet blir altså fremstilt som gode eksempler på tro og trofasthet til den ene Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Den rake motsetning til alle dem som vender seg mot avguder og bilder laget av jord og leire.
Foto: Jan Erik Kofoed
Det er i lys av dette gudsord vi må se den hellige Olavs liv. Det er her også han lyser for oss som et eksempel, som en rettferdig Guds tjener. På tross av sin kultur og sitt folks trosoverbevisning søkte han sannheten om den ene Gud. Han forkastet avgudene for å tjene Den allmektige. Han ga Gud den ære som tilkommer ham. Det var også utgangspunktet for den rettferdighetsforståelse han hadde når han avsa sine dommer i stridigheter mellom folk, den rettferdighet som vakte så stor misnøye. For slik denne dyden praktiseres overfor medmennesker, ligger fundamentet ikke i menneskelig anseelse, men i enhver persons ubestridelige og ukrenkelige verdighet i kraft av å være skapt i Guds bilde.
Alle de rettferdige Guds menn og kvinner i Det gamle testamentet peker dog frem mot Kristus. Han er den sanne, rettferdige Guds tjener, Guds sønn, som forble lydig overfor sin Far, ja, lydig til døden på et kors. Ved sin død rettferdiggjorde han oss mennesker overfor Faderen. Han gjenopprettet den verdighet vi har som mennesker i Guds bilde, men som ble forstyrret av synden, og befridde oss fra syndens mørke ved sitt uplettede offer på korset.
Kristus er rettferdighetens konge, og i ham ser vi at det riktige mål for enhver rettferdighet er kjærligheten. Kjærlighet til Gud og nesten. Kjærligheten trenger nemlig gjennom menneskets ytre og ser dets verdighet. Dette omfavnet Hellige Olav, og han lot seg forme av det. Med dette mål styrte han landet. Den gjorde ham også klar til å bekjenne sin tro inntil det siste, med sitt eget blod som vitnesbyrd på kjærlighet til Gud og folk.
HELLIG STED: Søndag 28. juli gikk pilegrimene i prosesjon, først fra Stenbruddet til Stiklestad kirke, deretter fra kirken til det katolske kapellet. P. Hallvard Thomas Hole ofm preket. Hovedcelebrant var prior p. Joël Regnard (bildet) ved Munkeby Mariakloster. Se flere bilder fra Stiklestad. Foto: Jan Erik Kofoed
Den rettferdighet som Olav valgte å gjøre til sin livsvei, og som han så inderlig forsøkte å leve etter både i sitt personlig liv og i måten han ville styre landet på, tilhører med andre ord de tydeligste lag av Guds Åpenbaring. Hva betyr det så for oss i dag? Rettferdigheten berører både vårt forhold til Gud og til vår neste. Disse går gjensidig inn i hverandre på en slik måte at det ene er umulig å forstå uten det andre. Kirken har dessuten forsøkt å få grep om dette forholdet gjennom læren om menneskets opprinnelige hellighet og rettferdighet, og slikt gitt uttrykk for den grunnleggende lengsel i oss mennesker, etter en rettferdig verden, og først og fremst etter å stå rettferdige for Gud.
Den bibelske, kristne, katolske forståelse av rettferdighet går ut over de rent juridiske rammer for rettferdighet. Samvittighetsfull og pliktskyldig oppfyllelse av gode lover og regler er viktig, men dekker ikke alt. Selv alminnelig respekt for andre, eller toleranse for den saks skyld, kommer til kort i møte med det bibelske ideal. Å gi andre det som tilkommer dem, som er den kateketiske utlendingen, er også nokså kortfattet. Rettferdiggjørelsen ved Kristi død og oppstandelse gir oss en visjon for menneskeslekten, at alle goder og alt godt i Gud og mennesker kommuniseres gjensidig og utveksles fritt, uten hindring. Slik det første kristne fellesskap blir fremstilt i Apostlenes gjerninger – at de hadde alt felles – er ikke bare et romantisk ideal fra en svunnen tid, men kimen til det eskatologiske fellesskap i himmelen.
«Vi er forskjellige, vi har også forskjellige nådegaver fra Ånden, men vi er kalt til å kommunisere hele oss til hverandre.»
Det er ikke vanskelig å se for seg at et slikt rettferdig samfunn nettopp dreier seg om et felleskap blant personer, all den tid originalen til vår støpning som mennesker er Den hellige treenighet. En av de klassiske formuleringene om Treenigheten, som vi har fra Jesu egen munn, er at han «er i Faderen og Faderen i ham, og at alt har Faderen gitt ham». Hver av personene i Treenigheten kommuniserer hele seg til hver av de andre. Et slikt fellesskap er også Kirken, takket være Den Hellige Ånd. Vi er forskjellige, vi har også forskjellige nådegaver fra Ånden, men vi er kalt til å kommunisere hele oss til hverandre. Dette lærer ektefeller ved å leve sammen. Dette lærer prester og ordensfolk når de vier seg til tjeneste for Kirken. Dette lærer hver og en av oss lærer når vi lytter til Ånden som taler i oss, og vi ofrer tid og krefter i tjeneste for Gud og for hverandre.
Kjære brødre og søstre, da hellige Olav døde her på Stiklestad var livet hans som kristen oppfylt på jorden. Han evnet da å kommunisere hele seg til Gud, og etter Kristi eksempel gav han Gud det som tilkommer ham. Samtidig delte han med alle oss den nådegave – det gode – Gud hadde gitt ham, nemlig kallet til å kristne folk og land. I dette er han vår evige konge, at han har gitt oss et eksempel til etterfølgelse og går i forbønn for oss, all den tid det nå er vår oppgave å gi Gud den ære som tilkommer ham her på jorden, tjene hverandre med kjærlighet og bringe Kristus til folket.
La oss derfor når vi et samlet på Stiklestad til høytidelig feiring av vår nasjonalhelgen ikke bare minnes fordums store dyder, men erkjenne at kristningsverket ikke er fullført før Kristus er kommet igjen, og at i vår tid er det vi som etter Olavs eksempel, skal være Guds rettferdige tjenere, som i liv og død vitner om Kristus, Gud til ære og mennesker til frelse.
Stiklestad 28. juli 2019
+ P. Hallvard Thomas Hole OFM
Les mer
- Kongen som formet Norge
- Hellig Olav: Hedning, ransmann og helgen
- Olav den hellige: konge og rikshelgen
- Olsok 2019: (By)Vandring med Olav til Kristus
- Olsok 2019: Preken under åpningsmessen
- Olsok 2019: Messe i Åre gamle kirke
- Se flere bilder fra Stiklestad