Sluttdokumentet for den ekstraordinære bispesynoden om Amazonas ble offentliggjort 26. oktober, og inneholder fem kapitler, en innledning og en kort konklusjon. Det berører spørsmål om evangelisering, inkulturasjon, integrert økologi, den opprinnelige befolkningen, et spesielt liturgisk ritual for Amazonas, kvinnens rolle og nye embeder i tilknytning til menigheter uten adgang til eukaristien og sakramentene. Teksten bygger på synodens tre ukers drøftelser, i de små språkgruppene og i plenum, og berører utfordringer og muligheter for en region som dekker ni land og har 33 millioner innbyggere, herav 2,5 millioner innfødte.
Kapittel I – integrert omvendelse
En «ekte integrert omvendelse» vil si å leve et liv inspirert av Frans av Assisi, og å leve i harmoni med sine omgivelser. Dette setter Kirken «i bevegelse» for å nå Amazonasbefolkningens hjerte. Befolkningen her lever i en multietnisk og multikulturell virkelighet.
Kapittelet omtaler den lidelsen og sorgen som har rammet og ødelagt regionen, og som truer livet: f.eks. privatisering av naturressurser, rovdrift og avskoging, utvinningsindustriens forurensing, klimaforandringer, narkotikahandel, alkoholisme, menneskehandel m.m. Andre problemer relaterer seg til f.eks. de opprinnelige folks tradisjonelle mobilitet og tvangsflyttingen av dem. Alt dette må adresseres pastoralt, fastslås det.
Synoden i ett ord:
Kapittel II – pastoral omvendelse
Kirkens vesen er at den er misjonsorientert. Derfor er misjon ikke et valg, men kjennetegner Kirkens sendelse. I Amazonas må Kirken formes etter den gode samaritans forbilde, og den må inkultureres med de folk den tjener. Og den må ikke bare «komme på besøk», men være pastoralt permanent til stede i regionen. Noen punkter:
Misjonærer og martyrer: De 185 synodefedrene minner om de misjonærene som ga sitt liv for forkynnelsen i Amazonas, og vi blir minnet om at det tidligere ofte skjedde i samspill med krefter som undertrykte den opprinnelige befolkningen. Kirken har derfor nå «en historisk mulighet til å distansere seg» fra «nye kolonialistiske krefter ved å lytte til Amazonas’ befolkning og virke profetisk på en tydelig måte».
Økumenikk og interreligiøs dialog: Økumenisk og interreligiøs dialog er «uunnværlig i evangeliseringen i Amazonas», sies det. Med utgangspunkt i Guds ord søker den å finne nye veier til fellesskap, og interreligiøs dialog skaper mer kunnskap om de innfødtes tro og kultur, så man sammen kan forsvare det «felles hjem».
Pastoral tjeneste og de unge: Det er behov for en pastoral tjeneste rettet mot den opprinnelige befolkningen. Den skal ha en sentral plass i Kirken. Det er behov for å «tilgodese den opprinnelige befolkningen» og gjøre mer for å fremme gudviede kall blant dem, så forkynnelsen fremover her kan ivaretas av innfødte. Kirken må nå ut til de unge og adressere deres mange utfordringer: splittelsen mellom tradisjon og modernitet, et verditomrom med rot i fattigdom, vold, arbeidsløshet, manglende utdannelse m.m. Mange unge havner i fengsel eller begår selvmord, og Kirken må derfor veilede dem og styrke deres identitet og selvtillit. Synoden etterlyser «en ny og dristig ungdomstjeneste», som f.eks. benytter sosiale medier, og hjelper de unge til å oppnå en sunn interkulturalitet.
Pastoral omsorg i byene: En stor utfordring er Kirkens pastorale arbeid i byene, der individer og familier ofte er rammet av fattigdom, arbeidsløshet, boligmangel og helsemessige problemer. Kirken må forsvare deres rettigheter og arbeide for at alle får lik adgang til de fordeler byen gir. Nøkkelordene her er bærekraftig, demokrati og sosial rettferdighet. Synoden ønsker «velkomstsentre» for migranter, flyktninger og hjemløse i byene, og de etterlyser politisk handling som forbedrer livskvaliteten i landdistriktene og derved kan bremse vandringen mot byene.
Bilde
SYNODEFEDRE:Over 180 synodefedre var samlet for å snakke om Kirkens fremtid i Amazonas. Foto: Vatican media/NTB Scanpix.
Kapittel III – kulturell omvendelse
Inkulturasjon og interkulturalitet er viktig for å oppnå en «kulturell omvendelse», hvor kristne går ut og møter andre og lærer av dem. Kirken må stå ved de opprinnelige folks side, fordømme overgrepene på dem, den kommersielle rovdriften i regionen, den påfølgende etniske og økologiske ødeleggelsen, og fordømme kriminaliseringen av sosiale bevegelser.
Et forsvar for landet og livet: Et forsvar for landet «har utelukkende til formål å forsvare livet», og bygger på det evangeliske prinsipp om å forsvare menneskets verdighet. De opprinnelige folks rett til selvbestemmelse må respekteres og de må høres dersom virksomheter og bosettere ønsker å etablere seg i deres område.
Innfødtes teologi og folkelig fromhet: For å kunne forankre evangeliet i de innfødtes kulturer, dvs. inkulturasjon, må Kirken gi plass til en innfødt teologi og en folkelig fromhet, som den må verdsette, ledsage og styrke, men også «lutre» for å skape de beste betingelser for at forkynnelsen skal rotfeste seg. Synoden avviser som nevnt en «kolonialistisk forkynnelse» og «proselyttisme», men anbefaler en kulturbevisst forkynnelse som gir Kirken et eget ansikt i Amazonas som respekterer de opprinnelige folks historie, kultur, livsstil og religiøse univers.
Et regionalt nettverk: Også mht. helsespørsmål bør man inkludere folkets kjennskap til tradisjonell medisin. Kirken må tilby helsetjenester de stedene der de nasjonale helsetilbud ikke når ut. Den bør fremme en regional kommunikasjonskultur som styrker dialogen, møtet og omsorgen for det «felles hjem». Konkret foreslås det opprettelse av et regionalt akademisk nettverk som kan tilby flerspråklige utdannelser, nye typer studier og fjernundervisning.
Kapittel IV – økologisk omvendelse
I lyset av den «hittil uoppdagede sosiale og miljømessige krisen» ønsker synoden å oppbygge en kirke i Amazonas der en integrert økologi og økologisk omvendelse er inkludert, der «alt er forbundet».
Integrert økologi: Fordi Kirken erkjenner de «sårene som er blitt påført mennesker» i regionen, må den bygge opp utviklingsmodeller på rettferdighet og solidaritet – der pastoral omsorg for naturen henger sammen med rettferdighet overfor fattige og utstøtte. En integrert økologi er Kirkens eneste farbare vei hvis den ønsker å medvirke til å løse regionens mange problemer.
Menneskerettigheter: De kristne må forsvare menneskerettighetene. Men Kirken må ikke bare fordømme menneskerettighetsbrudd, men også de omfattende miljøødeleggelsene i regionen. Synoden ønsker å fase ut fossil energi til fordel for fornybar energi, og styrke omsorgen for det «felles hjem». Regionen må ikke ses som en uuttømmelig ressurser og synoden anbefaler derfor, at kommersielle hensyn ikke settes over hensynet til miljøet og menneskerettigheter.
Alliert med lokalsamfunnene: Kirken skal utvise ansvarlighet og verne om skaperverket sammen med den opprinnelige befolkningen, anerkjenne deres kunnskap om biodiversitet, og motsette seg enhver form for utbytting av naturen.
Forsvaret for liv: Kirken forsvarer livet «fra unnfangelse til naturlig død», og må fremme en interkulturell og økumenisk dialog som motvirker dødens, syndens, voldens og urettferdighetens strukturer. Økologisk omvendelse og forsvaret for liv er et kall til Kirken om å «avlære, lære og gjenlære, så den kan avlegge seg enhver form for kolonialistisk tankegang, som tidligere har skapt ødeleggelser».
Økologisk synd: Begrepet «økologisk synd» defineres som «en handling eller unnlatelse mot Gud, mot ens neste, samfunnet og miljøet». For at landene kan tilbakebetale sin økologiske gjeld til Amazonas foreslås opprettelsen av et globalt fond, som beskytter den opprinnelige befolkningen mot nasjonale og internasjonale virksomheters rovdrift. Synoden minner om «det akutte behov for å utvikle energipolitikk som drastisk kan begrense CO2-utslippet og andre drivhusgasser knyttet til klimaforandringene», å innføre rene energikilder og sikre adgangen til drikkevann. Synoden oppfordrer til mer gjenbruk, til å redusere bruken av plastikk, til å spise mindre kjøtt og fisk, og til å leve et mer nøysomt liv. Det foreslås opprettet et regionalt sosialt-pastoralt kontor, som skal samarbeide med lokale kirkelige organisasjoner, bispekonferansene, Caritas, katolske læreanstalter og NGO-er.
Kapittel V – nye veier til synodal omvendelse
Bilde
MØTE:Pave Frans møter representanter fra urbefolkningen i Amazonas. Foto: Reuters/NTB Scanpix.
En «synodal omvendelse» kjennetegnes av viljen til å overvinne klerikalisme og til å styrke en kultur av dialog, lytting og åndelig skjelnen, samt viljen til å adressere regionens pastorale utfordringer. Denne omvendelsen må skje under Den Hellige Ånds veiledning og med evangelisk dristighet.
Synodalitet, embeder, legfolket og det gudviede liv: Synodalitet kan utøves på flere måter, men kjennetegnes ved desentralisering og lydhørhet overfor lokale prosesser – uten å svekke båndene til søsterkirkene og Den universelle Kirke. Synodalitet – i kontinuitet med 2. Vatikankonsils lære – vil si medansvarlighet og hele Gudsfolkets tjeneste. Legfolkets deltakelse i hørings- og beslutningsfasene i Kirkens liv må derfor styrkes, sies det.
Synoden anbefaler at biskopene «i en begrenset tidsperiode», og ved prestemangel, kan velge å betro den pastorale omsorg i en menighet til en ikke-geistlig person. En prest har likevel fortsatt det overordnede ansvar for menigheten.
Man ønsker også å gi det gudviede liv «et eget ansikt for Amazonas» for å styrke de innfødtes kall. Deres formasjon, foreslås det, bør inkludere kulturkjennskap, inkulturasjon og dialog med regionens forskjellige religioner og verdensanskuelser.
Kvinners oppgaver: Sluttdokumentet bruker plass til å beskrive kvinnens rolle. Ifølge områdets tradisjonelle visdom har Moder Jord et kvinnelig ansikt, og i deres forestillingsverden er kvinner «det levende og ansvarlige bildet på menneskelig prokreasjon». Synoden ønsker at kvinners røst blir hørt ved at de spørres og deltar i beslutningsprosessene, så de bidrar til den kirkelige synodalitet ved en sterkere tilstedeværelse i Kirken, i pastoralrådene og administrative funksjoner. Kvinner er ofte «utsatt for fysisk, moralsk og religiøs vold, inkludert kvinnehat» og synoden påpeker Kirkens plikt til å forsvare kvinners rettigheter. Synoden anerkjenner samtidig de embedene Jesus overlot til kvinnene, og derfor ønsker en «revisjon av Paul VIs motu proprio Ministeria quædam, så utdannede og forberedte kvinner kan tjene som akolytter og lektorer i tillegg til de oppgavene de allerede utfører».
Bilde
PROSESJON:Under synodens første dag var det prosesjon fra Peterskirken til synodehallen med stort oppmøte.Foto: REUTERS/Remo Casilli/NTB
I de tilfellene der menigheten ledes av en kvinne, oppfordrer synoden til opprettelsen av et embede som anerkjenner disse kvinners innsats. Det noteres at mange av synodens drøftelser handlet om et «permanent diakonat for kvinner», og synoden ønsker spørsmålet ytterligere belyst.
Det permanente diakonat: Det er bruk for å utdanne flere permanente diakoner. De må utdannes i integrert økologi, menneskelig utvikling, økumenisk, interreligiøs og interkulturell dialog, i Kirkens historie i Amazonas, og det å gi sosial-pastoral omsorg.
Presteutdannelse: Presters utdannelse må være tilpasset kulturen og må inkludere integrert økologi, øko-teologi, skapelsesteologi, opprinnelige folks teologi, økologisk spiritualitet, Kirkens historie i Amazonas og regionens kulturantropologi.
Adgang til eukaristien og prestevielse: Deltagelse i eukaristien er helt avgjørende for menigheten. Dessverre kan det gå måneder eller år før menigheter i Amazonas får besøk av en prest, sies det. Synoden verdsetter sølibatet som en Guds gave i den grad det gir presten mulighet for å hellige seg for menigheten, og man ber om flere sølibatære kall. Men i erkjennelse av at «dette ikke kreves av prestedømmets sanne natur», og i lyset av de enorme avstander i regionen og prestemangelen, foreslår synoden at «den kompetente myndighet utarbeider kriterier og dispensasjoner, innenfor rammene av Lumen gentium 26, om muligheten for å prestevie modne og prøvde menn, som lever i stabile familiære forhold, har menighetens tillit og utøver sitt permanente diakonat på en fruktbar måte, og for at de kan motta den nødvendige utdannelse for prestegjerningen, så de kan opprettholde menighetens liv ved å forkynne Ordet og feire sakramentene i de mest avsidesliggende delene av Amazonas».
En regional kirkelig struktur: Synoden foreslår en omstrukturering av lokalkirkene, så Amazonas mange geografisk store bispedømmer deles opp, å slå sammen noen menigheter og å opprette et fond til bruk for evangelisering. Man ønsker også å opprette en kirkelig regional struktur, under regi av paraplyorganisasjonene REPAM (en forkortelse av Red Eclesial Pan-Amazónica – et katolsk nettverk som kjemper for innfødtes rettigheter i Amazonas, grunnlagt i 2014) og CELAM (en forkortelse av Consejo Episcopal Latino-Americano, Det Latinamerikanske Bisperåd), som skal arbeide videre med synodens forslag, samt å opprette et katolsk regionalt universitet, som kan undervise i tverrfaglig forskning, inkulturasjon og interkulturell dialog.
En lokal ritus: Endelig foreslår synoden at man undersøker muligheten for å utarbeide en liturgisk ritus for Amazonas som inneholder elementer fra de innfødtes tradisjoner, symboler og eldgamle skikker. En slik ritus vil lette evangeliseringen i Amazonas.
