Midt i mørketiden kommer julen til oss:
STRÅLENDE NYTT: «Problemet med oss nåtidsmennesker er at vi er blitt så «voksne» og blaserte. Vi har langt på vei tapt evnen til å undres, og derfor går juleevangeliet oss så lett forbi», skriver p. Øystein Lund i årets julebetraktning på julaften. Illustrasjon: Gentile Da Fabrianos krybbemotiv fra 1423. Maleriet finner du i Galleria degli Uffizi, Firenze.
For de fleste lyser julen opp både i vår verden og i vårt sinn. For andre vil julen være en vanskelig tid, med mangel på lys og fellesskap i eget liv. Her ved begynnelsen av min julebetraktning vil jeg gjerne peke på muligheten for oss alle til på en særlig måte i år å være med å spre lys og glede til mennesker som kunne bli positivt overrasket over nettopp din oppmerksomhet.
Tekst: P. Øystein Lund
Uansett skal vi enda en gang få feire soloppgangen fra det høye, midt i en kald og mørk verden.
Måtte denne julehøytiden løfte våre sinn oppad og stemme våre hjerter, slik at vi får høre tonen fra himmelen. Rett forstått taler julen til oss om det innerste i tilværelsen. Forhenget blir trukket til side og vi får et glimt av den evige verden – selve livsgrunnen, der kjærligheten er enerådende. Den forsikrer oss om at hat og ondskap, vold og død, ikke er det endelige, om at livet er sterkere enn døden og om at kjærligheten skal ha det siste ordet. Måtte julemysteriet smelte isen i våre hjerter, og hjelpe oss til å leve sammen i kjærlighet og brorskap.
Midt under vår glade julefeiring, la oss besinne oss på vårt ansvar for å skape en bedre og mer rettferdig verden for alle.
Lenge før Kristus beskrev en gresk vismann sin lodd i verden på denne måten: «Jeg sitter i min skrøpelige farkost ute på det åpne, stormfulle hav, uten landkjenning og uten kurs. Å, at gudene snart ville sende meg lys og føre min skute vel i havn!»
Det er nettopp dette som skjedde hin julenatt. Julen kom «med solverv for hjertene bange». Soloppgangen fra det høye gjestet vår verden for å «lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, og for å styre våre føtter inn på fredens vei».
Juleevangeliet forteller oss at vi ikke behøver å famle i mørke. Gud har åpenbart seg! Menneskets urgrunn, tilværelsens innerste mening, er kommet til syne, for Jesus Kristus er «avbildet av Guds vesen». «Den som har sett meg, har sett Faderen», sa han. Slik er Gud – og ikke annerledes, så mild og god, så full av nåde og sannhet.
Dette er inkarnasjonsmysteriet. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» Ikke at dette gir oss svar på alle spørsmål eller løser alle gåter angående guddommen, men det gir oss det vesentligste: Det som vi behøver å vite, og som sjelen dypest inne lengter etter å høre, nemlig at Gud er kjærlighet, at han vil oss vel, at han vil frelse oss.
«Platon lærte meg at Gud er til», sa Augustin, «men Kristus viste meg veien til ham».
Dette er julens budskap og kristendommen i én sum. Kristendommen er ikke først og fremst en lære, storslagne teorier og høy etikk, ikke en vakker drøm. Den er det glade budskap om Gud som kommer til oss i vår historiske tilværelse med sin nåde og tilgivelse.
«Det var de enkle, fromme hyrdene ute på Betlehems marker som hørte og så noe, ikke de vise og mektige i Jerusalem, ikke statsmennene og politikerne.»
Og lyset fra det høye kom i skikkelsen av et lite barn: «Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Derfor kaller også julen på barnet i oss, for det er det enfoldige barnehjertet som hører englesangen. Det var de enkle, fromme hyrdene ute på Betlehems marker som hørte og så noe, ikke de vise og mektige i Jerusalem, ikke statsmennene og politikerne. De hverken så eller hørte.
Problemet med oss nåtidsmennesker er at vi er blitt så «voksne» og blaserte. Vi har langt på vei tapt evnen til å undres, og derfor går juleevangeliet oss så lett forbi. Vi ser ikke det store i det små, det sanne i det enkle, det evige i det hverdagslige. Det var ikke rom for himmelkongen i herberget: Det er den stadig tilbakevendende tragedie i menneskelivet. Andre gjester kom ham i forkjøpet, alle plassene var opptatt. Josef og Maria fikk ta til takke med en krok i stallen. Slik var det den gang, og slik er det ofte i dag. Når Jesus stenges ute, er det sjelden på grunn av bevisst motstand. Plassen er simpelt hen opptatt. Man mente ikke å bli irreligiøs eller kirkefremmed. Det var bare tilfeldig, man ble opptatt med andre ting. Det er jo så mange andre «gjester» som banker på hjertets dør. De er ofte så høyrøstet og påtrengende, ikke som barnet i krybben.
Tenk om herbergets eier hadde visst hvem det var som ba om husly! Om han hadde forstått hva som var i ferd med å skje! Hvor beæret han ville ha følt seg! Tenke seg til at Frelseren, han som ville gjøre Betlehem berømt for alle tider, var i ferd med å fødes i hans uanselige herberge! Men han visste det ikke. Han forspilte sitt livs store sjanse, og det av uvitenhet. Om han bare hadde visst!
«Under alle festlighetene, i alt strevet og med alle presangene, har vi rom for fødselsdagsbarnet? Gaver for alle, men ingen for ham?»
Over den vestre inngangen til Sofia-moskeen i Konstantinopel står det en kopperplate fra den tiden da dette prektige byggverket var en kristen katedral. Tar man seg tid og ser nøyere på platen, vil man oppdage at den har en inskripsjon: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» I over fire hundre år har sørgende og sukkende og kjempende mennesker hastet ut og inn gjennom portalen uten å ense denne innbydelsen. Om de bare hadde visst!
Men vi, du og jeg? Under alle festlighetene, i alt strevet og med alle presangene, har vi rom for fødselsdagsbarnet? Gaver for alle, men ingen for ham?
Det fortelles om den hellige Hieronymos, som holdt til i et lite rom ved siden av Fødselskirken i Betlehem mens han arbeidet med oversettelsen av Bibelen til latin, at han en julenatt knelte ved krybben og sa: «Du forunderlige barn, hva kan jeg gi deg som gave? Sølv, gull, gode gjerninger og forsetter? Men alt dette har jeg jo fått av deg.» Barnet i krybben svarte: «Gi meg noe som er ditt eget, noe som du selv har laget.» «Hva skulle det være», spurte Hieronymos. Da hørte han en sped barnestemme som sa: «Gi meg din synd – all din synd.»
I en vakker sang som synges i den engelsktalende verden ved juletider finnes dette verset:
Var jeg en vismann,
ville jeg skrive deg et dikt. Var jeg en hyrde, ville jeg gi deg et lam.
Men jeg er ingen vismann, jeg har intet lam.
Så gir jeg hva jeg kan,
jeg gir deg mitt hjerte.
Gledelig jul!