Her følger pavens preken:
Bønn for en nyinnsatt akolytt. Bønn om prestekall
Vi har sett denne unge mannen, Stefano, som ønsker å tjene som akolytt mens han forbereder seg til å bli prest. Vi må be for ham, be om at han fortsetter i sitt kall og er trofast. Men vi må også be for Kirken i Asti, om at Herren sender prestekall, for som dere ser er de fleste av prestene her gamle, som jeg. Det trengs unge prester, flere slike flinke unge prester herfra. La oss be Herren om å velsigne denne delen av landet.
La oss se på Den korsfestede
Fra disse strøk dro faren min ut for å utvandre til Argentina; og til disse strøk, rike på jordens gode produkter og framfor alt på ekte arbeidsvilje, er jeg kommet for igjen å kjenne smaken av mine røtter. Men det er evangeliet som i dag nok en gang bringer oss tilbake til troens røtter . De ligger i Golgatas karrige jord, der Jesu frø ved å dø fikk håpet til å spire: Plantet i jordens hjerte åpnet han veien til himmelen for oss; med sin død ga han oss evig liv; gjennom korsets tre brakte han oss frelsens frukter. Så la oss se på ham, la oss se på Den korsfestede.
«Dette er jødenes konge»
På korset står det bare en eneste setning: «Dette er jødenes konge» (Luk 23,38 ). Dette er tittelen: konge. Men når vi ser på Jesus, kullkastes våre forestillinger om konger. La oss prøve se for oss en konge. Det som kommer i tankene er en sterk mann på en trone med dyrebare insignier , et scepter i hånden og glitrende ringer på fingrene, som holder en høytidelig tale til sine undersåtter. Dette er mer eller mindre det bilde vi har i hodet. Når vi betrakter Jesus, ser vi den rake motsetning til dette. Han sitter ikke på noen bekvem trone, men henger på en marterpæl; den Gud som «støtte herskere ned fra tronen» (Luk 1,52 ) virker som en tjener der han henger korsfestet av herskere; smykket kun med nagler og torner, avkledd alt. Men han er rik på kjærlighet. Fra korsets tre belærer han ikke lenger folkemengdene med sitt ord, han hever ikke lenger hånden for å undervise. Han gjør mer: Han retter ikke fingeren mot noen, men åpner sine armer for alle. Slik viser vår Konge seg: med åpne armer, a brasa aduerte [«med åpne armer» på nord-italiensk dialekt].
VÅR KONGE: – Han ble tjener for at hver av oss kan føle seg som barn – med sine tjenerkår betalte han våre barnekår; han lot seg spotte og håne for at ingen av oss lenger skal være alene om sine ydmykelser; han lot seg avkle for at ingen skal føle seg avkledd sin verdighet; han steg opp på korset for til alle tider å finnes i ethvert korsfestet menneske, sa pave Frans i sin preken på Kristi kongefest. Foto: NTB / Reuters, Vatican Media
Er han også min Konge?
Bare ved å gå inn i hans omfavnelse, forstår vi: Vi forstår at Gud gikk så langt, helt til korsets paradoks, nettopp for å omfavne alt i oss, selv det som var aller lengst borte fra ham: vår død – han omfavnet vår død –, vår smerte, vår fattigdom, vår svakhet, vår elendighet. Han omfavnet alt dette. Han ble tjener for at hver av oss kan føle seg som barn – med sine tjenerkår betalte han våre barnekår; han lot seg spotte og håne for at ingen av oss lenger skal være alene om sine ydmykelser; han lot seg avkle for at ingen skal føle seg avkledd sin verdighet; han steg opp på korset for til alle tider å finnes i ethvert korsfestet menneske. Dette er vår Konge, Kongen til hver av oss, universets Konge, for han har overskredet menneskets ytterste grenser, han er trådt inn i hatets og forlatthetens hull for å opplyse ethvert liv og omfavne enhver realitet. Brødre, søstre, dette er den Konge som vi feirer i dag! Det er ikke lett å forstå , men dette er vår Konge. Og det spørsmål som vi bør stille oss er: Er denne universets Konge mitt livs Konge? Tror jeg på ham? Hvordan kan jeg feire ham som Herre over alt om han ikke også blir Herren over mitt liv?
Og du [henvendt til Stefano] som i dag tar fatt på veien til presteskap: Ikke glem at dette er ditt forbilde, ikke klamre deg til æresbevisninger, nei. Dette er ditt forbilde. Om du tenker at du ikke kan være prest på samme måte som denne Kongen, er det bedre om du gir deg.
Den nære Gud. «Du skal være med meg i paradis.»
La oss igjen feste blikket på den korsfestede Jesus. Han betrakter ikke ditt liv bare et kort øyeblikk og så ikke mer, han kaster ikke bare et flyktig blikk på deg slik vi ofte gjør med ham, men han blir værende der, a brasa aduerte , for i stillhet å si deg at intet ved deg er ham fremmed, at han ønsker å omfavne deg, reise deg opp og frelse deg slik som du er, med din historie, din elendighet, dine synder. «Men Herre, er det sant? Elsker du meg, med min elendighet, slik?» La oss nå tenke på vår egen fattigdom. «Elsker du meg virkelig med min åndelige fattigdom, med mine begrensninger?» Og han smiler og lar oss forstå at han elsker oss og har gitt sitt liv for oss. La oss tenke litt på våre begrensninger, og også på de gode tingene: Han elsker oss som vi er, som vi er nå.
Han gir deg muligheten til å herske i livet, om du gir deg over til hans milde kjærlighet, som kommer med forslag, men ikke påbud – Guds kjærlighet er aldri påtrengende -, til hans kjærlighet som alltid tilgir deg. Selv går vi ofte lei av å tilgi andre, vi setter en strek over dem og gravlegger dem sosialt sett. Han derimot går aldri lei av å tilgi, aldri, aldri: Han reiser deg alltid opp igjen, han gjeninnsetter deg alltid i din kongelige verdighet. Ja, hvorav kommer frelsen? Av å la ham elske oss, for kun slik befris vi fra slaveriet under oss selv , for frykten for ensomhet, for tanken om ikke å klare oss. Brødre, søstre, la oss ofte oppsøke Den korsfestede, og la oss bli elsket, for hans brasa aduerte åpner paradiset også for oss, likesom for «den gode røveren». La oss høre den rettet til oss, den eneste setningen som Jesus sier i dag, fra korset: «Du skal være med meg i paradis» (jf. Luk 23,43 ). Dette ønsker Gud og dette ønsker han å si oss hver gang vi lar ham se på oss. Og da forstår vi at det ikke er en ukjent gud som holder til høyt der oppe i himmelen, mektig og fjern, nei: en nær Gud. Nærhet er Guds stil, nærhet sammen med ømhet og barmhjertighet. Dette er Guds stil. Han har ingen annen stil. Nær, barmhjertig og øm. Øm og medlidende, med åpne armer som trøster og kjærtegner. Dette er vår Konge!
«Tilskuerne er mange, flertallet. De titter. Å se noen dø på et kors er litt av et syn.»
De mange tilskuerne
Brødre, søstre, etter å ha betraktet ham, hva kan vi gjøre da? Dagens evangelium viser oss to veier. Noen forholder seg som tilskuere til Jesus, mens andre engasjerer seg i ham. Tilskuerne er mange, flertallet. De titter. Å se noen dø på et kors er litt av et syn. «Folket sto og så på», står det i teksten (vers 35 ). Dette var ikke dårlige mennesker, mange var troende, men ved synet av Den korsfestede forblir de tilskuere: De tar ikke ett skritt mot Jesus, men blir stående langt borte og se på ham, nysgjerrige og likegyldige, uten virkelig å interessere seg, uten å spørre seg hva de kan gjøre. De kommenterte kanskje – «se på ham, da …» –, ga uttrykk for vurderinger og meninger – «men han er uskyldig, se på ham …» –, noen kan ha beklaget seg. Men alle ble de stående og se på uten å løfte en finger, med korslagte armer. Men også like ved korset befinner det seg tilskuere: folkets ledere, som vil overvære den blodige forestillingen og se Kristi lite ærefulle endelikt; soldatene som håper at henrettingen går raskt for seg slik at de kan gå hjem; og en av forbryterne, som lar sitt sinne gå ut over Jesus. De spotter, håner, avreagerer.
«Det ondes bølge forplanter seg alltid slik: Det begynner med at man skaper avstand, at man bare ser på uten å gjøre noe, at man ikke bryr seg, deretter tenker man bare på det som interesserer en selv og venner seg til å snu ryggen til.»
Det ondes bølge. Likegyldighet. «Frels deg selv!»
Og alle disse tilskuerne har et felles refreng, som teksten gjentar tre ganger: «Er du konge, så frels deg selv !» (jf. versene 35 .37 .39 ). De håner ham slik, de utfordrer ham. «Frels deg selv» : Det stikk motsatte av det Jesus er i ferd med å gjøre. Han tenker ikke på seg selv, men på å frelse dem, de som håner ham. Men dette «frels deg selv» smitter: Det ondes bølge når nesten alle, både lederne, soldatene og folket. Det onde er faktisk smittsomt, det smitter oss, det er som når vi får en smittsom sykdom og raskt smitter hverandre. Og disse menneskene snakker om Jesus, men ikke ett øyeblikk er de på samme bølgelengde som han. De holder avstand til ham og lar praten gå. Det er likegyldighetens drepende smitte.
Det er en fæl sykdom, likegyldigheten. «Dette angår ikke meg.» Likegyldighet overfor Jesus og likegyldighet også overfor syke, overfor fattige, overfor alle nødstedte mennesker på vår jord. Det er et spørsmål jeg gjerne stiller folk, og nå også dere. Jeg vet at hver av dere gir almisser til de fattige, og nå spør jeg dere: «Når du gir almisser til de fattige, ser du dem da i øynene? Er du i stand til å se det fattige mennesket som ber deg om en almisse i øynene? Når du gir almisser til de fattige, kaster du da bare mynten bort til dem, eller rører du ved deres hånd? Er du i stand til å røre ved menneskelig elendighet?» Må hver enkelt gi seg selv et svar i dag.
Disse menneskene var likegyldige. De prater om Jesus, men er ikke på samme bølgelengde som han. Og dette er likegyldighetens drepende smitte: Den skaper avstand til elendigheten. Det ondes bølge forplanter seg alltid slik: Det begynner med at man skaper avstand, at man bare ser på uten å gjøre noe, at man ikke bryr seg, deretter tenker man bare på det som interesserer en selv og venner seg til å snu ryggen til. Dette er en risiko også for vår tro, som visner om den forblir ren teori og ikke settes ut i praksis, om det ikke finnes noe engasjement, om man ikke kommer seg ut på banen og deltar. Da blir man «rosenvannskristen» – som jeg hørte det uttrykt hjemme – slike som sier at de tror på Gud og ønsker fred, men som ikke ber og ikke tar seg av sin neste. De er ikke interessert verken i Gud eller freden. Kristne bare i navnet, overfladiske!
«’Jesus, husk på meg’. Slik blir en forbryter den første helgenen: Han er nær Jesus for en stakket stund, og Herren beholder ham hos seg for alltid.»
Det godes bølge. Jesus, husk på meg – og også på de andre!
Dette var det ondes bølge. Den fantes der på Golgata. Men også det godes velgjørende bølge fantes der. Blant de mange tilskuerne er det en som engasjerer seg, nemlig «den gode røveren». De andre ler av Herren, røveren derimot henvender seg til ham og kaller ham ved navn: «Jesus»; mange kaster sitt sinne på ham, men han bekjenner sine feil for Kristus; mange sier «frels deg selv», men han ber: «Jesus, husk på meg» (vers 42 ). Det er det eneste han ber Herren om. En vakker bønn. Om hver av oss ber den til daglig, kommer vi oss godt av sted på hellighetens vei. «Jesus, husk på meg». Slik blir en forbryter den første helgenen: Han er nær Jesus for en stakket stund, og Herren beholder ham hos seg for alltid. Det er for vår skyld at evangeliet forteller om den gode røveren, for å mane oss til å overvinne det onde ved ikke mer bare å være tilskuere – likegyldighet er verre enn å gjøre ondt. Så hvor skal vi ta fatt, hva skal vi begynne med? Med tillit , med å kalle Gud ved navn, nettopp slik den gode røveren gjorde, som ved slutten av livet igjen blir som et modig og tillitsfullt barn, som ber og insisterer i sin bønn. Og i sin tillit bekjenner han seg sine feil, han gråter, ikke i selvmedlidenhet, men for Herrens ansikt. Og vi, har vi denne tilliten, bærer vi vårt indre frem for Jesus, eller anlegger vi en maske foran Gud, muligens med en dash av rituale og røkelse? Vær så snill, ingen sminket spiritualitet: Den er kjedelig. Foran Gud: kun vann og såpe, ikke sminke, med sjelen slik den er. Derfra kommer frelsen. De som øver seg i tillit, likesom den gode røveren, lærer forbønn , lærer å bringe Gud alt det de ser, verdens lidelser, de mennesker de støter på; de lærer å si ham, slik den gode røveren gjorde: «Husk, Herre!» Vi er ikke her i verden bare for å frelse oss selv, men for å bringe våre søsken inn i Kongens omfavnelse. Å gå i forbønn hos Herren, å be ham huske: Det åpner paradisets dører. Men vi, går vi i forbønn når vi ber? «Husk, Herre, husk på meg, på min familie, på dette problemet, husk, husk, …» Å tiltrekke Herrens oppmerksomhet.
Vil vi være tilskuere eller deltagere?
Brødre, søstre, i dag ser vår Konge på oss fra korset
a brasa aduerte . Det er opp til oss om vi vil være
tilskuere eller
engasjere oss. Er jeg bare en tilskuer, eller vil jeg engasjere meg? Vi ser dagens kriser, troens tilbakegang, mangelen på deltagelse … Hva gjør vi? Nøyer vi oss med å teoretisere, å kritisere, eller ruller vi opp ermene, tar fatt på de oppgaver livet stiller oss, går vi fra våre utflukters «hvis»-er til bønnens og tjenestens «ja-er»? Alle mener vi å vite hva som er galt i samfunnet; hver dag snakker vi om hva som er galt i verden og også i Kirken – mye er galt i Kirken. Men foretar vi oss så noe? Skitner vi til våre hender, likesom vår Gud naglet fast til treet, eller står vi med hendene i lommen og ser på? I dag mens Jesus, avkledd på korset, blottlegger Gud og tilintetgjør ethvert falskt bilde av hans kongelighet, la oss se på ham for å finne mot til å se på oss selv, til å følge tillitens og forbønnens veier, og til å gjøre oss til tjenere for å herske med ham. «Husk, Herre, husk»: La oss be denne bønnen oftere. Takk!
