Minneord over Lisa Leinemann (29.6.1934 – 19.6.2023)
Bilde
Publisert 3. oktober 2023
|
Oppdatert 12. juli 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
R.I.P. : Lisa Leinemann (1934-2023)
Stille og rolig, slik hun også levet, gikk Lisa Leinemann bort den 19. juni. Siden 1960 virket hun i vårt fellesskap, Bonifatius-instituttet, hvorav 15 år ble tilbrakt i Norge. Nå får hun være hos Herren, hvor hennes lengsel alltid trakk henne.
«Herre og Gud, mye blir sagt og mye blir skrevet. Men Ditt ord er annerledes enn all verdens andre ord. Det er Ordet i våre liv, ord som oppmuntrer, ord som treffer. Det er sant og varer evig. Det er levende og oppfordrer oss til handling.
Herre, la meg høre hva du sier.» (Fra den avdødes notater)
Gud, den kjærlige og barmhjertige Fader, har kallet
Lisa Matthäa Leinemann,
født den 29. juni 1934 i Algermissen,
død den 19. juni 2023 på Kupferberg i Detmold,
til sin herlighet etter et stille og innholdsrikt liv.
Elisabeth Leinemann, av alle kjent som Lisa, var det andre barnet til meieribestyrer Otto Leinemann og hans kone Elisabeth, født Schütte, og ble født i Algermissen i bispedømmet Hildesheim. Hun hadde en ett år eldre bror. Hennes tros grunnlag ble tidlig lagt i familiens religiøse oppdragelse. Aktiv deltakelse i jentegruppene til Det tyske katolske ungdomsforbundet gjorde det mulig for henne å utvikle og vekke et stadig sterkere ønske om å følge Kristus.
Lisa Leinemann gikk på barneskolen i Algermissen fra 1940 til 1946, deretter på Maria-skolen til ursulinerinne-ordenen, en videregående skole for jenter i Hildesheim, frem til 1952.
På den private handelsskolen «Buhmann» i Hildesheim tilegnet hun seg det nødvendige grunnlaget for å arbeide i næringslivet. Etter denne utdannelsen og etter å ha tatt førerkortet, som hun fikk i 1952, arbeidet hun i mer enn fem år i meieriet i Algermissen som regnskapsfører.
Hennes flid, klokskap, dyktighet og omhu ble gjentatte ganger attestert både her og senere på alle arbeidsplasser. Lisa Leinemann var ikke en person med mange og store ord. Gjennom sin ærlige, vennlige og ofte skjulte humoristiske måte å omgås folk på, nøt hun ofte stor popularitet. Dette beholdt hun til langt opp i høy alder, selv i vanskelige og syke perioder.
I juli 1960 ba hun om å bli tatt opp som medlem av St. Bonifatius sekularinstitutt. I et brev skrev hun kort og knapt: «Jeg har lenge hatt et ønske om å stille meg helt og holdent i Guds tjeneste.»
Etter en periode med åndelig utdannelse i fellesskapet, utførte hun mange oppgaver og aktiviteter for instituttet. I mer enn 15 år av denne tiden arbeidet hun med Kirkens diasporasituasjon i Norge. Omsorgen for gamle og syke på (dag)sykehjemmet St. Eystein i Levanger/Trondheim var et viktig anliggende for henne. Fra 2002 var hun engasjert i seniorgruppen vår på Sylt, før hun selv i midten av 2015 ble avhengig av hjelp og støtte fra andre i fellesskapet i Detmold.
Som hun levde, er hun nå kommet hjem, stille og beskjedent, uten mye ståhei, men absolutt i den tryggheten hun selv en gang skrev om: «Døden fører til et nytt liv» og «Når jeg dør, ja, vi får se!»
St. Bonifatius institutt er et sekularinstitutt for kvinner og er preget av den misjonsbenediktinske spiritualitet.
Det ble grunnlagt i Tyskland i 1949 og medlemmene finnes i dag i Mellom-Amerika (Guatemala) og Afrika (Rwanda/Den Demokratiske Repulikk Kongo), foruten i forskjellige land i Europa.
St. Bonifatius institutt fikk den pavelige anerkjennelse i 1978.
Som sekularinstitutt er det «et institutt for vigslet liv. Medlemmene av slike institutter tar del i Kirkens evangeliseringsoppgave ved et liv som er helt og fullt viet helliggjørelsen — i verden og ut fra verden. De tar på seg de evangeliske råds forpliktelser og bevarer seg imellom det fellesskap som passer for deres livsstil i verden» (jfr. Den katolske kirkes katekisme, 928/929).
Biskop av Trondheim, Johannes Rüth, forespurte i 1962 instituttet om personale for ledelse av St. Eystein sykehjem i Levanger og medarbeid i den unge katolske menighet i Nord-Trøndelag.
