Publisert 29. september 2023
|
Oppdatert 29. september 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Katolikken Marianne Bratteli opplever at det å male er å takke for det hun har fått se. Sommeren 2023 ble hennes bilder vist i en enorm, retrospektiv utstilling i Munchmuseet. Nå prydes også bispegården i Akersveien 5, Oslo, av hennes verker: «Stedfortreder» har tatt plass.
Tekst: Olav Egil Aune Foto: Kristin Svorte Video: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Er det ting her i verden som ikke kan analyseres? Finnes det en «verden» i oss – ikke bare rundt oss? Hva er det som gjør at tankene våre ofte blir harde og uhåndterlige? Marianne Bratteli maler bilder i randsonen av spørsmålene, ikke svarene. «For å forstå bedre», som hun sier. «Hjertebank», heter utstillingen. Rått og ærlig.
– Jeg tenker meg at malerprosessen er som en dans på lerretet – et uttrykk for livsglede og takksigelse, sier hun. – Noen ganger bruker jeg titler med henvisning til tro, som i tresnittet «Salige er de som holder ut til det siste, for Du, Allerhelligste, vil gi dem hvile». Dette er et sitat fra Frans av Assisi. Men jeg er glad for at et menneske som ikke går i kirken også kan få noe ut av et bilde – akkurat som det ville glede meg om menighetsmedlemmer besøker gallerier og museer.
– Du vokste opp i et politisk miljø, din far var statsminister Trygve Bratteli og din mor, Randi, var journalist i Arbeiderbladet. Mange unge, radikale var opptatt av marxist-leninismen eller maoismen?
– Mine foreldre var ateister og jeg ble ikke døpt som barn. Farsslekten kom imidlertid fra et baptistmiljø. Jeg har noen ganger lurt på om tro kan arves genetisk, da jeg fra jeg var et barn så sterkt oppfattet omgivelsene som tegn. Min katolske, kloke lærer på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Ørnulf Ranheimsæter, skrev i boken «Om tro og vantro», og det er det noe jeg kjenner meg godt igjen i: «Hvorfor føler vi sorg når vi ser et vakkert landskap? Det er fordi det vekker opp en lengsel etter Skaperen som dette landskapet er et avbilde av.»
– Det var vel ikke akkurat marxist-leninismens idealer vi snakker om?
– Da den marxist-leninistiske eller maoistiske bevegelsen gjorde seg sterkt gjeldende, ikke minst blant kunstnere, var jeg 18 år. Vi hørte om lidelsen og urettferdigheten i verden, mens vi selv hadde det ganske bra sånn sett. Jeg leste om materialistisk historieoppfatning, men led forferdelig under det, siden jeg av natur var opptatt av drøm og nyanser. Det var vanskelig for meg å godta dette at et menneske i så sterk grad er resultat av ytre omstendigheter. Mitt opprør ble derfor ikke så høyrøstet – men mer som et tvangsmessig pliktløp. Da jeg var 28 år gammel, lærte jeg å meditere og fikk en interesse for klosterlivet. Påskenatt ble jeg døpt i St. Hallvard kirke, med pater Arno opplevde jeg mye glede. Ja - mitt forhold til kirken har vært preget av stille glede og også frustrasjon. Tilværelsen og det at vi ER, er tilstrekkelig merkverdig.New Age har aldri tiltrukket meg.
ÉN AV DE TRE:Kunstneren Marianne Bratteli ser på ett av sine malerier, «Baltazar», under den store retrospektivutstillingen på Munchmuseet vår/sommer 2023. Baltazar var én av De tre hellige konger. I bakgrunnen ses «Stedfortreder», som nå holder til i Bispegården, Akersveien 5, Oslo.
Troens egentlige vitnesbyrd
– Vi snakker gjerne om kristen kunst – i motsetning, tilsynelatende, til ikke-kristen kunst. Finnes det en «kristen kunst» – kristen er det vel egentlig bare mennesker som kan være?
– Da vil jeg svare med den franske filosofen Jacques Maritain: «Vær kristen og prøv å gjøre et godt arbeide. Prøv ikke å gjøre noe kristelig.» Det gjelder jo oss alle. Mange kunstnere vil tenke at deres bilder er forbundet med tro, selv om de i bildene ikke forholder seg til århundrenes kjente og fortolkede katolske symboler. Eller som Ranheimsæter sa: «En kunstner har én plikt: Å grave der hans ønskekvist slår ned. Man oppfyller bedre sitt kall som kunstner ved å lage vederheftige bilder av fisk og krukker enn utvendig oppbyggelser med de hellige personer. I det himmelske Jerusalem skal mange fordringsløse små stilleben slippes inn og mang en altertavle forbli utenfor. For også på kunstens område gjelder det at troens egentlige vitnesbyrd heter gjerninger.»
– Hva er det helt konkret ved den katolske kirke som gjør at du holder fast ved den? Har den forandret seg vesentlig siden konverteringen? Det kommer jo mange erfaringer underveis, som legger seg lag på lag for oss alle, og så vrir det seg litt etter litt?
– Til en viss grad tror jeg at vi ikke helt selv velger. Jeg kan tenke på bevisstheten om dette livet som om vi står inne i et prisme og ser undersøkende gjennom en av rutene – det er opplevelsen av dette livet. Kanskje vi siden skal se gjennom andre ruter i dette prismet og erfare noe annet. Jeg kan tenke at disse annerledes opplevelsesformene kan være så ulike det vi nå er i, at det er fåfengt å forsøke å forestille seg det. En kan få anelser, andre ganger «visshet» om det på «den andre siden». Dette kan stikke så dypt og være av en slik art at en vil bevare det som en hemmelighet. I kirken har jeg lov til å kle av meg den rustningen vi har bygget opp omkring oss i en brutal verden - og føle på svakhet. Dessuten, skjønnhet og kjærlighet er ikke målbare størrelser. Jeg har vært i kirken julenatt og opplevd et samkvem med alle andre mennesker! Det er mye en ikke begriper og det er nok en fordel – det å bli godt kjent er både/og – det kan også gjelde i kirken.
– Når du ser tilbake på de 70 årene du har levd, de fleste av dem som kunstner – hva kommer frem, da?
- Jeg føler jeg har fått leve et kraftfullt liv ved det å male bilder. Jeg ser at jeg har vært opptatt av et vidt spekter av billedmessige uttrykk. Bilder som gjorde inntrykk på meg da jeg var barn, kommer tilbake til meg nå da jeg er en gammel dame. Jeg ville at maleprosessen ble som en slags, ja, dans over lerretet. Samtidig står figurene i mine bilder ganske stille, som tegn. Ofte fremstiller jeg en pike, noe undrende og forskremt – meg selv? Vi er alle noe for oss selv – vi er små prinser og prinsesser.
NYTT:Utstillingen på Munchmuseet rommet også noen av Brattelis nyeste verker.
Mennesket som mysterium
– Blir et menneske snillere ved å forholde seg til kunst?
– Det har med søken å gjøre, en åndelig lengsel. Bare det er jo så vanskelig. I det ligger det også en søken i kunstens verden, altså at mennesket er mer enn en samfunnsbrikke, som skal fungere. Det har større behov enn det. Jeg tar med meg et verdensbilde der menneskets behov for åndelig næring og søken er en vesentlig del, det blir fattig, ellers. Man blir rikere og snillere. Tenker jeg.
– Så til syvende og sist, hva er et menneske i den store verden?
– Et menneske = et mysterium. Som kloder kretser vi mennesker om hverandre en kort tid i universet. Vi ser etter tegn i hverandre, tolker tegn, søker bekreftelse. Å lære å SE og tegne – rødt mot blått – FØR vi begrenser det vi ser med ordbegreper. Jeg kom til verden i forrige årtusen, på midten av forrige århundre, i et Oslo som var fritt for TV og data. Nærmere bestemt - mellom Adamstuen og St. Hanshaugen gikk min begynnende utforskning av denne verden for seg. Tidlige minner er for eksempel barnevognen som trillet ned bakken ved «Idioten» med baby i! «Melkebutikken», «Sjappa», store gutter med kinaputter på 17.mai, og et trykk av Erling Enger på stueveggen som forestilte en dame med to piker i favnen – hvorav den ene var helt lik meg – men med guttetiss! Et emne til stor forundring og bekymring. «Kunsten erstatter ikke livet», uttalte en overmodig venninne av meg som er koreograf. Er det så sikkert? Det vi kaller LIVET – er det noe annet enn en serie ganske pinefulle, kausale hendelser som alle er kjennetegnet ved deres mer eller mindre grad av amputering? Kun sett gjennom drømmens og kunstens vindu, løftes alle de små trivialiteter og forgylles i en sfære av meningsfylde.
Utdannet: Statens håndverks- og kunstindustriskole 1974-1978 Statens kunstakademi 1978-1982. I utdanningstiden: opphold i Italia og Leningrad. Etter utdannelse: arbeidsopphold i Paris, Berlin og Roma.
En rekke separatutstillinger og kollektive utstillinger i inn og utland.
Bilde
DANS PÅ LERRET:Marianne Bratteli foran sitt maleri «Mellom himmel og himmel».
Mellom himmel og himmel
Dikt av Steinar Opstad
I dette bildet er både jorden og himmelen blå
men jorden er litt lysere
enn himmelen
Vi lever i en uvirkelig tid, sier noen, men jeg tror de tar feil:
Det fins ingen uvirkelig tid, det onde
er verken en fantasi eller en forestilling
Soldater vokter de usynlige grensene
i et uendelig blått landskap, de har hender til ansikt
og er engler eller djevler eller begge deler
Soldater blir vi alle her i det altfor vakre lyset
soldater med måneskinn under uniformene
Himmelen, eller himlene, kan vi ikke forsvare oss mot
Går vi ett skritt frem eller ett tilbake bytter vi bare
