Av Olav Martinsen
I 1332, året etter erkebiskop Eilivs død, valgte domkapitlet korbroren Pål Bårdsson til erkebiskop, og han ble innviet i Avignon etter at valget var blitt stadfestet av paven. Pål benevnes juris utriusque professor, han hadde tatt sin doktorgrad i Orleans i begge rettsdisipliner, både kanonisk og romersk rett. Det er følgelig ikke underlig at han ble benyttet som sendebud og forhandler, han var stadig på reise, og ikke bare hadde biskopen i Bergen og erkebiskopen tatt ham i sin tjeneste, men også kongemakten må ha sett at denne mannen hadde ualminnelige kunnskaper, for i 1327 var han kongens kansler.
Ved sitt valg til erkebiskop var Pål (i likhet med Eiliv) diakon, og begge måtte bli viet til prest før de kunne motta den høyere vielse til erkebiskop. Ingen av de to har følt seg kallet til prest og sjelesørger, begge må ha visst at deres evner gikk i mer administrativ retning.
Erkebiskop Pål holdt provinskonsil i Nidaros i 1334, i Tunsberg 1336, Nidaros 1341 og i Bergen 1345. Fra erkebiskop Pål har vi en lengre skrivelse som antakelig også har vært et statutt.