Av Olav Martinsen
I året 1349 inntraff det en begivenhet som kom til å hemme og stanse utviklingen for lange tider framover. Svartedauden og følgene av den betydde et avgjort brudd. De islandske annaler gir ved året 1349 i all sin knapphet et rystende bilde av mannefallet blant den norske geistligheten:
«Av denne sotten døde erkebiskop Arne og alle korbrødrene i Nidaros unntatt en, korbror Lodin.» Han utførte valget og valgte Olav, abbed av Holm, til erkebiskop. I følge kanoniske bestemmelser var det bare korbrødrene som hadde rett til valg av biskop, og selv om domkapitlet bare hadde ett medlem fordi de andre var døde, hadde denne ene rett til å velge. Naturligvis kunne han ikke velge seg selv. Det ser ut til at Lodin handlet i samsvar med dette og at han antakelig har postulert Olav siden han var abbed i Nidarholm. Men annalistens beretning om at Lodin alene gikk til valg av erkebiskop, må vi ikke ta for bokstavelig. Ikke alle domkapitlets medlemmer hadde residensplikt i Nidaros. Når det heter at alle korbrødrene i Nidaros døde av sotten, er det vel riktigst å oppfatte dette som alle som var i Nidaros by, og altså ikke de som befant seg andre steder eller var flyktet. Det behøvde ikke velges erkebiskop før innen tre måneder etter Arnes død, så det skulle være tid nok til å samle noen av kapitlets medlemmer. På den annen side er det rimelig at annalisten eller hans hjemmelsmann ikke har hatt tanke for dette og nettopp har fremhevet det dramatiske ved situasjonen med den ene overlevende.
Paven providerte Olav til erkebiskop og i provisjonsbrevet blir det ikke nevnt at det har vært valg i Nidaros. Paven sendte domkapitlet melding om Olavs provisjon, og hans brev, datert samme dag som provisjonsbrevet, er stilet til de «kjære sønner ved Nidaros kapittel». Av de skrivelser og anbefalinger som Olav må ha hatt med seg til Avignon, kan det følgelig ikke ha framgått at ett medlem av domkapitlet har vært alene om å foreslå Olav til erkebiskop.
Som sine forgjengere betalte erkebiskop Olav de bestemte avgifter. Han betalte med en gang sin hovedavgift helt ut og dessuten de mindre avgifter til det pavelige kammer. Når Olav har kunnet betale hele avgiften på en gang, kan øyensynlig ikke pesten i første omgang ha virket slik inn på kirkens inntekter at det har vært vanskelig å utrede beløpet. Erkebiskop Olav betalte i treårstiende for sitt bispedømme 2100 mark i norsk mynt, og det heter uttrykkelig at etter avtale mellom pavens nuntius og kong Magnus skulle kongen ha disse pengene til sitt bruk.
Erkebiskop Olav må fra første øyeblikk også ha vært opptatt med andre og mer vesentlige sider av sin virksomhet som overhyrde. Han kom tilbake til Norge fra Avignon i april 1351, og allerede i august samme år holdt han provinskonsil i Nidaros. Erkebiskopen innkalte sine lydbiskoper og representanter for domkapitlene til et nytt konsil i Bergen 16. august 1352. Kirkehistorisk er det lite å bygge på for Olavs tid som erkebiskop, og det samme gjelder for hans etterfølger. Erkebiskop Olav døde i Oslo i august 1370.