Av Olav Martinsen
I følge «En tale» valgte kong Inge: «Eystein, kapellan og skattmesteren sin, til erkebiskop - uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre.» Tilfellet med Pål og Niklas var tydelig nok et flagrant brudd på Canon 5. I dette tilfellet blir «En tale»s ord støttet av andre kilder. Hvordan det forholdt seg med valget på erkebiskop Eystein er mer uvisst, men det er godt tenkelig at kongen og hans rådgivere under striden med Håkon Herdebrei søkte å fremme erkebiskopsvalget på irregulær måte.
Eystein hørte til en av de fornemste ættene i landet. Hans farfars far Ulf Uspaksson var islending av ætt, men ble Harald Hardrådes stallare og gode venn og fikk en søster av dronning Tora til ekte. Eystein stammer på denne måten ned fra Arnmødlingætten og kunne regne seg i slekt med de kongene som nedstammet fra Harald Hårfagre og Tora. Eysteins far Erlend Himalde var tremenning av Magnus barfot, og selv var Eystein på denne måten en firmenning av Sigurd Jorsalfar og av Inge Krokryggs far Harald Gille.
Det er trolig at Eystein ble født og vokste opp på gården Råsvoll i Verdal i Nord-Trøndelag. Når Eystein for første gang trer frem i historien en gang på 1150-tallet, var han kong Inges skattmester og kansler. Han var også kongens kapellan. Kildene forteller oss ikke noe om akkurat når han ble valgt til erkebiskop, men det kan muligens ha skjedd i 1158 eller 1159. Ifall Eystein var tilsatt på ukanonisk måte - de andre kildenes taushet kan styrke «En tale» på dette punktet - hadde han som utpreget reformist likevel følgende muligheter til å komme rettmessig i erkestolen: Han kunne overlate valgavgjørelsen til det foreskrevne valgkollegium i Nidaros og/eller legge saken i pavens hender. Det er sannsynlig at han gjorde det siste. Da Eystein ikke fikk palliet av pave Hadrian IV som døde 1. september 1159, tør en regne med at han med sitt følge ikke dro sørover fra Norge før en gang utpå sommeren eller høsten 1159.
Under sin reise gjennom Frankrike har Eystein trolig fått høre om Hadrian IVs død og om stridighetene omkring valget av den nye paven. Alexander III var 7. september 1159 valgt med stort flertall. Vi vet at han på sin palliereise i noen tid oppholdt seg i St. Victorklosteret i Paris, og dette var et reformsentrum som holdt seg trofast til paven. Vi vet også at Eystein mottok palliet og ble vigslet av paven 1161 og før den 26. november dette året, da han igjen var tilbake i Nidaros og selv vigslet et alter i Kristkirken. I Nidaros hadde det lyktes pavestolen å få en solid bastion nord for Tyskland. Eysteins vennskap med Thomas Becket skriver seg trolig også fra pallietiden.
Mye tyder på at Eystein hadde et klart program for sitt virke som erkebiskop. I første rekke så han det som sin oppgave å hevde legatens nyordning og bestemmelsene fra 1153. Det sto trolig igjen noe når det gjaldt opprettelsen av et domkapittel i Nidaros. Det samme gjaldt byggearbeidene ved Domkirken. Foruten å holde fram med disse og å styrke erkestolens økonomi, sørget han også for å skape bedre orden i sin provins. Det ser ut til at Eystein i 1162 samlet et kirkekonsil i Nidaros, som også støttet valget av kong Magnus. Erkebiskopen og den pavelige legaten nyttet her høvet til å få flettet en lydighetsed til paven inn i den norske kroningseden. For erkebiskopen og den norske kirken var det av stor betydning at Magnus i sin ed helt og fullt lover å gå inn for legatens nyordning av 1153. Eystein blir i privilegiet kalt «apostolice sedis legatus». Det er mulig at han oppnådde denne tittelen en gang tidlig i tiden 1161-69, men det er noe vi ikke vet. Et av punktene siktet til å trygge pilegrimenes strafferettslige beskyttelse, og et annet om straff for brudd på freden i Kristkirken. Magnus-privilegiet betegner det absolutte høydepunktet i Eysteins erkeepiskopat. Når det gjaldt bispevigselen, greide Eystein å håndheve denne over hele kirkeprovinsen. Eystein samlet nok også fra tid til annen større kirkemøter, men det ser ut til at disse hadde mer preg av rikssynode eller provinsialsynode. Av bevarte pavebrev går det klart fram at Eystein både visiterte lysbispedømmene i Norge og håndhevet disiplinærmyndighet over lydbiskopene og andre geistlige.
Man regner med at det i annen halvdel av 1200-tallet fantes ca 1200 kirker og opp imot 2000 geistlige i Norge, og at sognedannelsen trolig ble avsluttet i tiden ca 1150-1250. I hele kirkeprovinsen over ett har det vel på Eysteins tid trolig ikke vært færre enn ca 800 kirker med omlag 1300 geistlige. Eystein hadde også egen hird og flere skip, etter Sverres saga å dømme hadde Eystein mer enn 100 fullvæpnete menn til sin rådighet. Eystein rådde ikke bare over erkestolens midler, men også over en betydelig formue han hadde fått i arv.
Det er naturlig at Eystein som reformist reagerte mot de mange ættehevnsdrapene, og at han søkte å finne botemidler mot dem. Både «Passio Olavi» og Eysteins brev forteller om en mann som elsker fred og kjemper mot vold og overgrep. Eystein var også - i pakt med Romerkirkens beste tradisjoner - interessert i barmhjertighetsarbeid. Ved domkirken i Nidaros fantes den gang et hospital for syke, sikkert et av de første i Norge. Når det gjelder klostergrunnleggelser vet vi at Eystein selv tok initiativet til opprettelsen av minst to augustinerklostre; et konvent for regulære kanniker i Konghelle 1161-68 og Elgeseter kloster 1170-78.
Ved siden av andre gjøremål var Eystein også en stor kirkebygger. Vi vet at meget av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid. En latinsk innskrift i Johannes Døperens kapell forteller fremdeles om dette. Tilsvarende noe yngre innskrifter i kapeller i andre etasje i nordre og søndre del av tverrskipet, årstall mangler her, men skriften tyder på at også disse kapellene skriver seg fra Eysteins tid.
Skrudhuset er etter alt å dømme fra Eysteins tid, og her ble han etter eget ønske gravlagt i 1188. Eystein la også tydelig nok planen for oktogonen 1180-83, og han har nok også ellers, trolig i samarbeid med en høyt begavet arkitekt, lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen.
På Eysteins tid ble Nidaros det fremste litterære sentret i Norge. Selv var han en verdig lederskikkelse på dette området. Vi vet at han fikk i stand en nå tapt kirkelig lovbok, «Gullfjæren». Sverres saga forteller at Eystein oppholdt seg tre vintre i eksil i England, og kom tilbake til Norge sommeren 1183.
Erkebiskop Eystein ble alvorlig syk høsten 1187. Sagaen forteller at erkebiskopen sendte bud på kong Sverre da det minket med kreftene, og det heter videre: «De talte seg imellom om mange ting som før hadde vært imellom dem. De forliktes da helt.» Erkebiskop Eystein døde natten etter Pålsmesse og graven hans ble gjort i stand i skrudhuset i Kristkirken. Erkebiskop Eystein ble aldri kanonisert av paven.