Av Olav Martinsen
Etter Aslak Bolts død begynte en langvarig stridighet angående besettelsen av den ledige erkestolen mellom domkapitlet, paven og kongen. Alle hadde hver sin kandidat til det ledige erkesetet. Straks etter Aslaks død hadde domkapitlet i 1450 valgt en kannik, Olav Trondsson til erkebiskop. Dette valget protesterte kongen imot, han ønsket å få sin mann i dette viktige embetet. Saken ble deretter henvist til en voldgiftsrett, som underkjente valget av Olav Trondsson. Paven ville selv beskikke en erkebiskop for å beholde sin innflytelse på den norske kirken. Den 28. februar 1452 tok kurien sin avgjørelse, og magister sacri palatii, dominikaneren Henrik Kalteisen ble ved pavelig provisjon utnevnt til erkebiskop. Som grunn for provisjonen påberopte paven seg at embetet var blitt reservert allerede i Aslak Bolts tid.
Erkebiskopen kom til Bergen i uken etter Martinsmesse (11/12. november) 1452, og begynte der med en gang sin gjerning i Norge. I Bergen traff han flere medlemmer av det norske riksrådet og flere av korsbrødrene i Nidaros. Både de geistlige og verdslige herrer anerkjente den nye erkebiskopen da de hadde gransket hans følgeskrivelser. Kalteisen ble værende på erkebispegården i Bergen vinteren over, og opptrådte i denne tiden ubestridt som erkebiskop i Nidaros kirkeprovins.
25. april 1453 dro han fra Bergen for å reise til Nidaros. Pinsedags morgen, den 20. mai, kom erkebiskopen og hans følge til Trondheim. Her ble han mottatt med stor høytidelighet. Presteskapet gikk i prosesjon med korsbrødrene i spissen. Etter dem fulgte den utvalgte Færøybispen Jens, som bar det hellige sakrament og prestene som bar relikvier. Kalteisen viste selv sin ydmykhet ved å følge prosesjonen barfot og gråtende fram til domkirken, der han ble innsatt i sitt embete.
Mellom Danmark og Sverige hersket det i forveien krigstilstand. Som et ledd i Karl Knutssons krigføring gjorde hans hærfører et herjingstokt inn i Trøndelag. Både domkirken og erkebispegården ble ille medfart, slik at de fremdeles bar spor av dette da Kalteisen kom til erkesetet. Dette ble i denne tiden bestyrt av den tidligere electus Olav Trondsson.
I sin kirkelige embetsgjerning viste den nye erkebiskopen både interesse og initiativ. Han visiterte domkapitlet og presteskapet i stiftsstaden, og han planla også å visitere hele kirkeprovinsen. Hans kopibok viser at han la ned et stort arbeid på å bli kjent med forholdene i sin diocese. Han gav en rekke utredninger om en del kirkerettslige spørsmål, og satte seg inn i særnorsk kirkerett. Han skrev også en liten færøysk bispekrønike og en rekke brev. Han hadde også planer om å bygge på domkirken, og gjorde store anstrengelser for å få tilbake en hvalrosstann som var bortkommet derfra.
I sitt arbeid synes Kalteisen å ha fått lojal støtte både fra domkapitlet og fra geistligheten ellers. Bare blant den regulære geistligheten møtte han litt motstand. Prioren i Elgeseter kloster og abbeden på Tautra slo seg sammen og prøvde å unndra seg erkebiskopens obedienst. De erklærte at de i stedet ville stå under kongen. Augustinerne stod under episcopal obedienst. Cistercienserne var etter sin regel fri, men abbeden på Tautra var fra gammel tid forpliktet til lydighetsed til erkebiskopen i Nidaros. Hele affæren har muligens vært et forsøk fra den regulære geistlighets side på å opponere litt mot den sterke hierarkiske disiplin og den episcopale maktfullkommenhet som var blitt gjennomført i Aslak Bolts tid.
Kalteisens virke som erkebiskop ble imidlertid av kort varighet. Den geistlige eventyreren Marcellus (biskop på Skàlholt, Island) fikk kongen overbevist om at Kalteisen var ubrukelig som erkebiskop. Våren 1453 begynte han å utøve maktfunksjoner som tilkom erkebiskopen i Nidaros. Kongen stevnet Kalteisen til å møte seg i Bergen. Der fant han det norske riksrådet samlet, og det hele antok snart karakter av et kongelig retterting med erkebiskopen og Marcellus som de stridende parter. Kalteisen ble stadig avbrutt av kongen eller Marcellus. Marcellus var naturlig nok villig til å godta kongens dom i saken, noe Kalteisen ikke ville, da saken var av rent kirkelig art, og noe bare paven kunne dømme i. Kongen gikk da over til trusler, og Kalteisen måtte da inngå et forlik. Spørsmålet om han skulle forbli erkebiskop i Nidaros ville han overlate til kongen og riksrådet, men paven måtte ha den endelige avgjørelsen. I alle tilfeller måtte han dra til Roma.
I en erklæring sa Kalteisen at kongen hadde tillatt ham å reise til Roma, og at han etter egen drift resignerte sitt embete, da han ikke kunne være til gagn for folket på grunn av dårlig kjennskap til språket, dårlig helbred og uvante livsvilkår! Kalteisen dro fra Danmark til Roma 1454 sammen med Mogens Krafse. Straks etter nyttår fikk han audiens hos pave Nikolaus V. Kalteisen fikk ikke lov til å resignere sitt embete. Etter å ha oppholdt seg en tid i Roma, dro han til Tyskland som korstogspredikant. Først i 1458 ble han utnevnt til erkebiskop av Cæsarea, en erkediocese in partibus. I sine senere år levde Kalteisen i Koblenz, hvor han døde 21. oktober 1464 og ble begravet i dominikanernes kirke ved et alter han selv hadde stiftet for St. Olav.
Da pave Calixtus 7. juni 1458 providerte Olav Trondsson til erkebiskop, mottok han samtidig Kalteisens resignasjon. Denne ble så sikret en årlig pensjon på 200 rhinske gylden av erkestiftet, og disse pengene skulle betales i halvårlige terminer.