Av Olav Martinsen
I 1458 lyktes det å få en ende på striden om Nidaros erkestol. Da providerte pave Calixtus Olav Trondsson til erkesetet. Høsten 1458 drog så Olav av sted til Roma. Hans formål var både å hente sitt pallium og å utføre forskjellige oppdrag for kongen. Olav traff paven i Perugia der denne oppholdt seg på veien til et møte i Mantova. Han fikk en god mottagelse og oppnådde det meste av det han ønsket. I Perugia ble Olav februar 1459 viet til erkebiskop. Sommeren samme år kom han hjem og overtok sitt erkebispedømme. Han var deretter erkebiskop i Nidaros i 15 år.
Kildene til denne tids historie er dessverre ganske knappe, og det er derfor bare bruddstykker av hans erkebispetid vi har kjennskap til. Men alt vi kjenner til, peker i samme retning, verken kongen eller Kalteisen synes noensinne å ha hatt noe ufordelaktig å si om ham. En fremragende kjenner av hans historie har karakterisert ham som «ein hederleg, klok og visleg mann». Til denne karakteristikken kunne en tilføye at han synes å ha vært utrustet med betydelige diplomatiske evner og statsmannskløkt.
På mange måter har Olav prøvd å ta opp arven etter sin store forgjenger Aslak Bolt, men Olav synes å ha vært en mildere prelattype. Selv hadde Olav arvet en del jordegods. En del av dette godset og alt sitt arvegods gav Olav i 1473 til Nidaros domkirke til bruk i 30 år. Imidlertid gikk godset ikke tilbake til arvingene. Det kom inn under en av kapitlets prebender, og først da det var gått over 100 år siden donasjonen, kom det tilbake til Olavs slekt.
Erkebiskopen prøvde også på andre måter å hjelpe sin domkirke, som også har merket følgene av de urolige 1450-årene. Under sitt opphold i Siena i 1459 etter at han hadde hentet sitt pallium, fikk han utvirket et syvårig avlatsprivilegium for domkirken. Også Elgeseter kloster nøt godt av erkebiskopens gjenreisningslyst. Det var kommet i forfall og sies å ha vært forlatt av munkene. Olav bygget klosteret opp igjen, gjenreiste det økonomisk, og det er vel rimelig å tro at det var ham som satte en av de ledende menn blant presteskapet ved domkirken til prior i Elgeseter.
Også for de fjernere deler av erkestiftet hadde erkebiskopen interesse. Vi vet at han hjalp bøndene i det avsidesliggende Hodal i Herjedalen til å få sin egen kirke og prest. Til takk sendte bøndene et bud med seks pund gjedder til erkebiskopen - en hyggelig gave å få i fastetiden!
Under Olav fikk domkirken et nytt prelatur, idet det ble opprettet et erkediakonat. Det er rimelig å tro at erkebiskopen har vært opphavsmann til dette. I hvert fall ser vi at han har lagt gods til dette prelaturet.
Ellers ser det ut til at Olav har opprettholdt et godt forhold til alle kanter, både til nordmenn og utlendinger. Også med kongen stod han seg godt. Med hanseatene stod han også på god fot. Som stor fiskehandler har han sikkert hatt handelssamkvem med dem.
Om erkebiskop Olavs forhold til kurien har kildene lite å berette. Han synes å ha betalt sine avgifter med det samme. Sommeren 1474 drog Olav av sted på en reise til Roma, antakelig for personlig å foreta den visitatio liminum som han var pliktig til å foreta hvert tredje år, men som erkebiskopen i Nidaros i regelen pleide å foreta ved procurator. Samtidig har han vel ønsket å komme til Roma i jubelåret 1475.
22. juni var han til stede i Bergen der domkapitlet skulle velge biskop etter nylig avdøde Finnboge. Da erkebiskopen var i byen, ønsket domkapitlet at han skulle overvære valghandlingen med noen av sine prelater og kanniker. Erkebiskopen gav straks valget sin stadfesting, og mens Te Deum ble sunget, ble den nyvalgte biskopen introdusert. Da Olav forlot Bergen, hadde han sikkert nok følge med den nye biskopen, som synes å ha stått erkebiskopen nær.
Olav nådde fram til den evige stad, men opplevde ikke jubelåret. Sta. Catharinas dag, den 25. november 1474, døde erkebiskop Olav Trondsson. Han ble gravlagt hos augustiner-eremittene i klosterkirken San Agostino, som fikk gaver for hans sjel. Biskop Hans Teiste har sikkert vært hos sin erkebiskop i hans siste stund, og er vel den som har sørget for begravelsen. Først atskillige år senere (i 1486) ble det lagt en gravsten på Olavs grav. På stenen stod denne innskriften:
Cui dederat sacram merito Norwegia sedem
Hic tegit Olavi frigidus ossa lapis.
508 år senere, under mitt Romabesøk i 1994, besøkte jeg San Agostino-kirken for å se etter erkebiskop Olavs gravsten. Den opprinnelige stenen var borte, men på en minneplate som var reist på en søyle, leste jeg:
Cui dederat sacram merito Norwegia sedem
hic tegit Olavi frigidus ossa lapis.
Obit Romae anno Salutis MCCCC LXXIIII
die XXV Mensis Novembris.
Under denne gravskrift kvilte fordum
her i Sankt Augustins kyrkje
Nordmannen OLAV Throndsson
24de erkebiskop i Nidaros 1439-1474
Det apostoliske setes legatus i Norge
Ved hans lenge gløymde legstad sette
landsmenn honom ein ny stein til minne
I Herrens år 1924