Hopp til hovedinnhold

Av Olav Martinsen


Kort etter Tores død ble korsbroren Sigurd Eindridesson valgt til ny erkebiskop. Sigurd bar tilnavnet «tafsi», og han var medlem av domkapitlet ved Kristkirken allerede i 1225. Sigurd var sønn av birkebeineren Eindride Peine som fant heltedøden som merkesmann for Filippus jarl i Bergen 1198. Eindride hadde en bror Eystein (?1225) som var rådmann ved erkesetet, og som i denne egenskap var til stede på riksmøtet i Bergen i 1223. Sigurd var altså selv korsbror i 1225, og trolig ikke helt ny i embetet siden fire korsbrødre da ble oppført etter ham.

Sigurd dro til kurien sommeren 1230 og fikk sin vigsel og palliet av Gregor IXs hånd i 1231. Etter de islandske annalene å dømme varte Sigurds palliereise i om lag to års tid. Det er sannsynlig at Sigurd førte med seg hjem fra kurien brev (av 9. september 1231) fra Gregor IX til biskopene i Bergen og Stavanger samt cistercienserabbeden av Stanley (Cheshire) med oppfordring om å undersøke mulighetene for at kong Håkon Håkonsson kunne bli kronet. Tore II hadde tidligere fått dette vervet sammen med Bergens-bispen. Det er trolig at Sigurd har informert kurien om at det ikke var ønskelig at den norske erkebiskopen satt i denne kommisjonen. I året 21. mars 1231 til 20. mars 1232 sendte Gregor IX også ett brev til Hovedøy kloster og ett til Værne hospital. Det ligger nær å anta at den nyvigslede erkebiskop Sigurd førte også disse brevene hjem til Norge. Ellers synes det klart at storparten av de brevskapene den nye erkebiskopen fikk ved kurien, er gått tapt, akkurat som tilfellet er også med hans nærmeste forgjengere Tore II, Peter av Husastad og Guttorm.

Vi vet lite om hvor Sigurd oppholdt seg de ca to årene han var ute. Det tør være sannsynlig at han tok seg god tid ved kurien og at han ble kjent med enkelte av dens medlemmer. Sagaene fremstiller det som om kardinal Vilhelm av Sabina og den norske erkebiskopen var kjent fra tiden før 1247. I så fall har de antakelig truffet hverandre ved kurien.

Erkebiskop Sigurd kom tilbake til Norge i 1232.

Allerede erkebiskop Eystein hadde fått brev fra pave Alexander III om at den norske erkebiskopen kunne søke lydbiskopene om støtte til palliereisen. Siden den tid hadde trolig utgiftene i tilknytning til reisen, vigselen og overrekkelsen av palliet steget en del. Og erkebiskop Sigurd så seg - kort etter sin gjenkomst - nødt til å komme til en ordning med lydbiskopene i denne saken. I et brev av 25. mars 1233 ga for eksempel biskop Åskjell av Stavanger en erklæring om at han etter å ha undersøkt Norges kirkes privilegier var blitt enig med erkebiskopen om at han og hans etterfølgere skulle gi erkebiskopen og hans etterfølgere 30 mark rent sølv i palliehjelp.

Sigurd må ha ordnet seg på lignende måte med de andre norske lydbiskopene. I 1237 stadfestet nemlig Gregor IX en bestemmelse - som lydbiskopene og de respektive domkapitler var gått med på - om betaling av en viss sum til palliereisen.

Denne avgiften fikk betegnelsen subsidium pallii. Det ser ut til at det allerede på forhånd, det vil si før 1232, eksisterte et privilegium som ga den norske erkebiskopen rett til å kreve én halvpart av (biskops)tienden (for ett år?) til palliehjelp.

Vinteren 1232-33 stevnet Sigurd lydbiskopene til et møte i Bergen den neste sommer. Det var blitt kutyme at erkebiskopene kalte sammen en rikssynode kort etter at de var kommet tilbake fra palliereisen. I dette tilfellet skulle rikssynoden holdes samtidig med et riksmøte som skulle drøfte riksviktige, politiske spørsmål. Ved slike høve var erkebiskopen og landets høygeistlighet selvskrevne deltakere. I erkebiskop Sigurd hadde kong Håkon Håkonsson en verdifull og helt lojal støtte for sitt kongedømme.

Hertug Skule besluttet seg nå til å ta opp kampen om kongedømmet. Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St. Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake. Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239. I februar 1240 dro Skule med en hær søretter til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.

Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St. Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte birkebeinerne ild på klosteret og drepte hertug Skule da han søkte ut av det (24. mai 1240). Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

De birkebeinerne som hadde angrepet og satt ild på Elgeseter kloster, søkte dagen etter erkebiskopen om avløsning for at de hadde brutt klosterets fredhelg. Sigurd ville ikke straks gå med på dette, men det endte da med at de fikk avløsning slik at de kunne være i lag med andre folk inntil kongen selv kunne treffe en avgjørelse i saken.

Som alle sine forgjengere i erkestolen hadde Sigurd konsekvent opptrådt som megler og forsoner, som en sann fredens mann. Og som alle norske metroplitaner i tiden etter den kirkelige restaurasjonen i 1202 - Peter av Husastad alene unntatt - hadde Sigurd opptrådt fullt lojalt overfor den birkebeinerkongen som var ved makten og overfor enekongedømmet.

Kirkens autoritet var stor i de dager og erkebiskop Sigurds bergfaste og uredde lojalitet mot kongen har utvilsomt virket med til å undergrave Skules maktstilling selv i Trøndelag. Alliansen mellom kirken og kongemakten i middelalderens Norge har kanskje aldri feiret større triumfer enn nettopp under Sigurds archiepiscopat.

Tiårene omkring 1250 var en storhetstid både for kongemakten og kirken i Norge. Erkebiskop Sigurd greide da også å holde styret av den vidstrakte kirkeprovinsen fastere i sine hender enn noen norsk metropolitan før ham. Det var utvilsomt heldig for kirkeorganisasjonen og for kirkelivet i sin alminnelighet at Sigurds archiepiscopat ble så langvarig. Det ga ham høve til å arbeide på lang sikt og til å bli forholdsvis godt kjent med sine lydbiskoper og kirkeprovinsen.

I årene 1232 - 1252 ble det vigslet om lag 12 biskoper i Norge.

Erkebiskop Sigurd klagde i 1237 til paven over at prestene i den norske kirkeprovinsen inngikk ekteskap som legmenn. Gregor IX påbød da (16. mai 1237) at erkebiskopen skulle utrydde denne skikken ved hjelp av kirkestraffer. Ved samme høve svarte paven på Sigurds forespørsel at en til nattverden ikke kunne nytte annet slags oblat i stedet for brød, og heller ikke øl eller annen drikk i stedet for vin. Også med hensyn til dåpen viste paven seg streng. Da erkebiskop Sigurd i et brev hadde opplyst at en i Norge i noen høve døpte barn i øl av mangel på vann, forbød Gregor IX dette (8. juli 1241).

Side om side med reformistiske tendenser og krav om askese møter en tegn på kirkelig korrupsjon både hjemme og ute, også ved pavestolen. I 1250 fant erkebiskop Sigurd og korsbrødrene i Nidaros det nødvendig å klage til Innocent IV over at mindre dugelige klerker hadde fått pavebrev på geistlige embeter og at de søkte å håndheve disse ved hjelp av verdslig støtte. Dette var en fremgangsmåte som kom til å ta helt overhånd senere i middelalderen. Tilfellene fra tiden omkring 1250 måtte skyldes korrupsjon ved det pavelige kanselliet. Innocent IV påla i dette høvet biskop Arne av Bergen med apostolisk myndighet å frata lykkejegerne de nevnte pavebrev og ved kirkestraffer å hindre at erkebiskopen og kapitlet i Nidaros ble krenket av legmenn i denne saken. En kan forstå at erkebiskopen under slike vilkår søkte og oppnådde å få Nidaroskirkens eldre privilegier avskrevet for oppbevaring ved kurien.

Erkebiskop Sigurd døde 6. mars 1252, det vil si temmelig nøyaktig ett hundre år etter at kardinal Nicolaus Breakspeare dro fra kurien for å opprette den norske kirkeprovinsen.