25 spørsmål og svar om katolsk tro

Jesus fra Nasaret er en historisk person som levde i det romerskokkuperte Palestina for 2000 år siden. Gjennom sine handlinger, relasjoner og sin undervisning viste han at han selv er veien til Gud. Likesom andre kristne tror katolikker på at Jesus fullt ut var Guds sanne nærvær i verden, og er både sann Gud og sant menneske.

Den Gud Jesus viser oss tilgir, helbreder og elsker. Hans liv innebar befrielse og gjenopprettelse for mange. Møtet med ham vekker et ønske om å endre retning i livet. Gjennom Jesus, som er Guds Sønn, har Gud blitt en bror og et medmenneske for oss, og vist oss både Guds og menneskets sanne ansikt.

Kristne tror på at Jesus, som vi også kaller Kristus (= Messias, «den salvede», frelseren som Israels folk lengtet etter) er kommet til verden for å gi oss tilbake fellesskapet med Gud, vår Far. Den opprinnelige harmonien som fantes i verden var gått tapt gjennom synd, det vil si menneskets beslutning om ikke å stole på Guds godhet. Det har skadet vår evne til å velge det gode og åpnet døren for lidelse og død.

Kirken tror på at Gud er blitt menneske for å befri oss fra det onde. Jesus døde på korset, men de første kristne vitnet om at han gjenoppstod. Det at Kristus ble menneske, døde for oss og sto opp fra de døde fullbyrder menneskets endelige frelse. Det er den viktigste sannheten i vår tro på Kristus. Ved det at Kristus sto opp fra graven, vet vi at han har beseiret døden. Gjennom sin Hellige Ånd fortsetter han å leve sammen med oss og gir oss evig liv.

Gud er større enn vi kan forstå. Språket vårt strekker ikke til for å beskrive hans virkelighet. Gud har skapt universet, alt fra planeter og galakser til den minste lille vekst og blomst her på jorden og, ikke minst viktig, hvert menneske, som alle er unike personer som du og jeg. Det er vanskelig å beskrive hvordan Gud er, men vi kristne tror at han er den fullkomne, at han er sannheten og kjærligheten. I sitt vesen er Gud et fellesskap av tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Gjennom Guds kjærlighet trekkes vi inn i Treenighetens fellesskap.

Gud elsker oss og ønsker å ha et personlig forhold til oss. Han er den som står oss nærmest. Vi kan henvende oss til Gud med alt: både når vi er glade og når vi føler oss triste og skuffet. Han gir oss aldri opp; så lenge vi lever er det aldri for sent for noe menneske å begynne å elske Gud og stole på hans kjærlighet.

Er Gud en mann, eller kan vi omtale Gud som «hun»? Gud er ren ånd og overskrider menneskelig fysikk og biologi, men Den katolske kirke gjør som Jesus, og omtaler Gud som «Far». Da sier vi «han» og «ham» om Gud. (Den katolske kirkes katekisme, § 239)

Vi tror at Jesus selv grunnla Den katolske kirke og at han aldri gir den opp. Den katolske kirke består av alle døpte som følger Jesus og som er forenet under pavens og biskopenes ledelse. Kirken er verdens største fellesskap, spredt over hele Jorden, med nærmere halvannen milliard medlemmer.

Jesus Kristus har grunnlagt Kirken og lovet å være med den alle dager. I troskap mot oppdraget Kirken har tatt imot fra Kristus, hevder Kirken å stå for det som er sant og riktig. Samtidig består Kirken av mennesker med alle sine svakheter, synder og tilkortkommenheter.

For å hjelpe til med å lede Kirken, sendte Jesus Den Hellige Ånd, som vi også kaller Hjelperen og Trøsteren. Den Hellige Ånd leder Kirken på rett vei.

Med Kirken menes det noen ganger den lille, lokale menigheten og noen ganger den verdensomspennende Kirken. Hver katolsk menighet i den minste lille by er ikke bare en del av, men speiler også Kirken i hele verden og til alle tider. Ordet «katolsk» betyr «universell», altså noe som finnes overalt, hele tiden, og som ønsker alle som vil tro velkommen.

Det var Den katolske kirke som innførte kristendommen i Norge. Men etter reformasjonen ble det forbudt å være katolikk. Litt etter litt fikk Den katolske kirke igjen lov til å virke i landet vårt. I dag finnes det ca. 160.000 registrerte katolikker i Norge, hvorav de fleste har røtter i andre land.

Jomfru Marias plass i katolsk tradisjon blir ofte misforstått. Katolikker tilber ikke Maria, men de ber om hennes forbønn. Tilbedelse tilkommer bare Gud.

Katolikker har stor aktelse for Jomfru Maria. Gjennom henne fikk Guds sønn en menneskelig kropp. Dermed kunne han bli menneske og komme inn i historien – som Jesus fra Nasaret. Aldri har noe menneske blitt gitt større verdighet enn den Jomfru Maria fikk. Den ble ikke påtvunget henne, men avhang av hennes frivillige ja. I Bibelen fortelles det om hvordan Maria svarte engelen: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt» (Luk 1,38). Takket være Marias tillitsfulle svar på Guds kall er hun et forbilde for enhver kristen. Som Jesu mor var hun den første til å overgi seg helt til ham og stille seg til tjeneste for ham.

Katolikker ser på Jomfru Maria som sin åndelige mor. Akkurat slik jeg kan be et medmenneske om forbønn, kan jeg også be Jomfru Maria om det: «Be for oss syndere nå og i vår dødstime.»

Gud har gitt seg til kjenne for oss gjennom Jesus Kristus – Guds levende Ord, som ble menneske for at vi skulle lære Gud å kjenne. Historien om Guds åpenbaring er blitt formidlet videre i Kirken. En del av den er nedskrevet i Bibelen og andre deler er ført videre i Kirkens Tradisjon. Både Bibelen og Tradisjonen er Guds åpenbaring rettet til oss; de hører sammen: Bibelen, Den hellige skrift, og Tradisjonen, Kirkens tro gjennom alle tider, som til stadighet utdypes, aktualiseres og bekreftes i Bibelen.

Bibelen er ikke én bok, men et helt bibliotek med forskjellige typer bøker. Noen bøker beskriver historiske hendelser og hvordan Gud har handlet i dem. Andre tekster formidler sannheten om Gud og menneskene på andre måter; de kan være symbolske eller bestå av den vakreste poesi. Mange er fantastiske skildringer av Guds kjærlighet og menneskelige forhold.

Meningen med for eksempel skapelsesberetningene i Det gamle testamentet (GT) er ikke å gi en naturvitenskapelig forklaring, men å fortelle at Gud skaper verden ut av intet for å dele sin kjærlighet, altså å svare på spørsmålet «hvorfor». Spørsmålet om «hvordan», altså måten Gud rent praktisk gikk til verks på, er selvsagt naturvitenskapelig. Jo mer vitenskapelig innsikt mennesket får i skaperverkets kompleksitet, desto større mulighet får det til å finne svar på spørsmålet om «hvorfor?» Dette er svar som Bibelen og troen, men ikke vitenskapen, kan gi.

Det nye testamentet (NT), Bibelens andre del, handler om Jesus og de første kristne. Katolikker mener at evangeliene forteller med historisk pålitelighet om hva Jesus sa og gjorde.

Hver bok i Bibelen har to forfattere: den eller de mennesker som har skrevet den, og Den Hellige Ånd som har inspirert dem. De eldste tekstene i GT er flere tusen år gamle, og de yngste tekstene i NT er nedtegnet bare noen årtier etter Kristus. Kirken og den muntlige tradisjonen fantes altså før Det nye testamentet ble nedtegnet. Mellom 200- og 400-tallet bestemte Kirken hvilke tekster som skulle være med i Bibelen. Utgangspunktet var troen som Kirken hadde mottatt av Jesus og apostlene.

Er det som står i bibeltekstene Guds vilje for alle mennesker eller er de bare et tidsbundet uttrykk for forfatterens menneskelige tanker? Det er Kirken og dens tradisjon, altså hvordan Kirken har tolket tekstene gjennom 2000 år, som avgjør det. Kirkens og dens læreembete, det vil si paven, biskopene og konsilene (kirkemøtene), hjelper oss til å forstå hva som er allmenngyldig i Bibelen og blir til felles lære.

Paven er Kirkens leder og et synlig symbol på Kirkens enhet. Det trengs en person som kan holde en verdensomspennende kirke sammen. Det var Jesus selv som opprettet dette embetet da han ga en av sine apostler tillitsvervet som leder for den unge Kirken. I evangeliet står det at Jesus sa til Peter: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (jf. Matt 16,18). Senere sa Jesus til Peter: «Vær gjeter for sauene mine» (Joh 21,16). Med det mente han at Peter skulle lede, holde sammen og støtte troen i det kristne fellesskapet. Peter reiste siden til Roma, der han led martyrdøden (ble drept for sin tros skyld).

Pavene er apostelen Peters etterfølgere; de har det samme ansvar som Peter hadde for å holde troen levende og for at den ikke får feil innhold. Paven er biskop av Roma og leder Kirken i fellesskap med de andre katolske biskopene. Ingen viktige beslutninger om Kirkens liv eller om spørsmål som berører alle katolikker i verden kan tas uten at paven har det siste ord. Men han kan ikke ta beslutninger som går imot det Kirken har trodd på og lært gjennom alle tider. Pavens oppgave kan altså ikke sammenlignes med å være administrerende direktør for en virksomhet eller å være en partileder. For katolikker er paven symbolet på at de, tross sitt store mangfold, er ett fellesskap og fremfor alt på at Gud gjennom Den Hellige Ånd leder sin Kirke og aldri forlater den.

I historiens løp har pavene spilt en betydelig kulturell og historisk rolle. Det var for eksempel pave Sixtus IV som grunnla Nordens første universitet i Uppsala i 1477 og universitetet i København i 1479. Pave Johannes Paul II besøkte Norge og de andre skandinaviske land i 1989, og pave Frans besøkte Sverige høsten 2016. Paven er i dag en talsmann for omsorg for skaperverket, for rettferdighet og fred og for menneskelivets ukrenkelige verdighet. Pave Frans’ miljørundskriv, Laudato si’, om omsorg for vårt felles hjem (Jorden), er høyt verdsatt langt utenfor Den katolske kirke. Han minner oss på at vårt liv er langt større enn bare det materielle.

En stor del av lidelsen som rammer oss er ikke forårsaket av mennesker. Hverken sykdommer, vulkanutbrudd eller jordskjelv har sammenheng med menneskers aktive vilje. Så vi står ofte spørrende og maktesløse og undres over hvorfor Gud ikke forhindrer det onde som skjer. Men Gud er med oss i lidelsen, og kaller oss til å gå videre, til å hjelpe, lindre og forebygge fremtidig lidelse.

Vi kan frembære vår og andres lidelse for Gud i vår bønn. Gud er ikke passiv og uberørt av menneskenes lidelse. Gud ser evigheten og vet hvordan han kan lede alt til helbredelse og liv hos seg. Spørsmålet for oss kristne er om vi vil stole på det og i tillit se hva Gud kaller oss til å gjøre i en vanskelig situasjon. Vi kan be om hjelp og om alt vi trenger, men fremfor alt handler bønn om at vi skal lære å se tilværelsen med Guds blikk og åpne oss for å stole på at han vil gjøre det som er best for oss.

En annen type problem er lidelse som rammer oss som følge av menneskers egne, frie valg. Denne lidelsen henger sammen med arvesynden, altså menneskets tilbøyelighet til å tilgodese egne behov og idéer på andres bekostning. Vi kan tenke på ondskapen i krig, folkemord, undertrykkelse og menneskehandel. Men det handler også om lidelsen vi utsetter vår neste for i hverdagen.

I lengden rammer bevisst synd også oss selv. Vi mister noe av vårt fellesskap med Gud, og dermed muligheten til å bli de mennesker vi var tenkt å skulle bli.

Gud ønsker aldri noe ondt og er aldri årsak til at det skjer. Han har gitt oss vår frie vilje for at vi skal besvare hans kjærlighet med vår kjærlighet til ham og til vår neste. Når vi ikke gjør det, ja, også når vi gjør det motsatte, respekterer Gud fortsatt vår frihet. Ved å bli menneske i Jesus Kristus har imidlertid Gud vist at han alltid står sammen med dem som rammes av andres ondskap og synd. Ja, han tar det onde på seg selv for å forvandle det til håp og liv.

Det at den uskyldige Jesus, som ble torturert og henrettet, sto opp fra de døde for å leve i evighet med Faderen, er det tydeligste tegnet på hvordan Gud besvarer ondskapen i verden.

Alle mennesker kjenner til det å mislykkes med gode hensikter. Ofte ønsker vi å gjøre det gode, men gjør nøyaktig det motsatte; noen ganger med vilje, på grunn av vår egoisme. Dette kaller vi synd. Synd er å «bomme på målet», å feile i det å gjøre det sanne og gode. Synd er en mangel på kjærlighet til Gud og til vår neste; det er når vi setter oss selv i sentrum.

Synden ødelegger relasjoner mellom mennesker, men Gud, som aldri gir oss opp, uansett hva vi har gjort, møter oss i skriftemålet. Han er alltid rede til å tilgi oss. Skriftemålet kan være begynnelsen på en helbredelsesprosess.

I skriftemålet opplever vi at Gud forlater oss våre synder og lar oss begynne på ny. Jesus befrir oss fra skylden som tynger oss og åpner muligheter for oss til å gå videre.

Skriftemålet er en forlengelse av den makt Jesus ga apostlene til å tilgi synder. Den oppgaven har apostlene gitt videre til sine etterfølgere. Vi trenger å skrifte hos en prest, dels for å ta ansvar for våre synder ved å erkjenne dem, men også for å ta imot tilgivelsen og erfare Guds barmhjertighet. Som alle sakramenter er skriftemålet et møte med Kristus.

Skriftemålet, også kalt forsoningens sakrament, forsoner oss ikke bare med Gud, men også med hele Kirken. Synden skader nemlig også fellesskapet. Akkurat som en krangel mellom to personer kan ødelegge stemningen på en fest, så påvirker et menneskes synd oss selv og alle andre – selv om vi ikke alltid forstår hvordan. I skriftemålet representerer presten Jesus Kristus, men også hele Kirken. Presten har ofte muligheten til å gi råd og oppmuntring til å komme videre og unngå slikt som leder til synd.

En katolikk som begår en alvorlig synd, er forpliktet til å skrifte. Man skal ta imot Gud innbydelse til omvendelse og til å ta imot hans kjærlighet på alvor. Synder som krenker Guds bud på alvorlig vis og som begås fullt ut bevisst og med overlegg, kalles «dødssynder», fordi de ødelegger kjærligheten i menneskets hjerte og vender oss bort fra Gud. Jesus har lovet at vi får tilgivelse dersom vi bekjenner hva vi har gjort galt og angrer det. Det å angre er en forutsetning for tilgivelsen. Vi kan skrifte så ofte vi har behov for det. Katolikker oppfordres til å skrifte regelmessig for å få tilgivelse også for mindre alvorlige synder, særlig ved kirkeårets store høytider som jul og påske. Gud vil ikke at vi skal tynges ned av våre synder, men ønsker å befri oss fra dem. Det å gå regelmessig til skrifte hjelper oss til å leve nær Gud og i hans kjærlighet. (Se også Den katolske kirkes katekisme §§ 1854 til 1864.)

Alle er velkomne til en personlig samtale med en prest. Men skriftemålet er et sakrament som du må være katolikk for å motta. Presten har ikke lov til å fortelle noen hva han har hørt i skriftestolen. Gjør han det, kan han bli utelukket fra Kirkens fellesskap (ekskommunisert).

Det finnes forskjellige slags gudstjenester, men i Den katolske kirke er messen – eller Eukaristifeiringen - den viktigste. Vi feirer messen på oppfordring fra Jesus selv. Ved det siste aftensmåltidet, da Kristus forvandlet brød og vin til sitt eget legeme og blod, ba han disiplene om å feire dette måltidet til minne om ham. Dette førte apostlene videre som et eget sakrament i Kirken. Messen feires hver dag, men særlig høytidelig på søndager og ved høytider som jul og påske.

Alle er velkomne til å delta i en katolsk messe, men bare katolikker kan ta imot kommunionen, det vil si brødet og vinen som under messen er blitt til Kristi legeme og blod. I forbindelse med kommunionen er ikke-katolikker velkomne til å gå frem og ta imot en velsignelse; de gjør da tegn for dette ved å legge høyre hånd på venstre skulder.

På søndager og høytider består messen av følgende elementer:

• Når presten kommer inn, reiser hele menigheten seg og synger en salme.
• Alle gjør korsets tegn – i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn – deretter bekjenner vi at vi ofte begår feil, altså synder i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser. Forsømmelser er alt det gode vi burde ha gjort, men unnlot å gjøre.
• Deretter synger vi en lovsang til ære for Guds storhet og godhet (på latin: Gloria). Messens innledning avsluttes med at presten ber en bønn (kollektbønnen) på alles vegne.
• Sår følger messens to hoveddeler. I den første delen leser vi tekster fra Bibelen. Den siste lesningen er alltid fra Evangeliet. Videre lytter vi til prekenen, der presten eller diakonen forklarer lesningene og deres relevans for våre liv. Til slutt sier vi Kirkens trosbekjennelse sammen.
• Den andre hoveddelen av messen når sitt høydepunkt når vi takker Gud for alt han har gitt oss, og brød og vin forvandles til Kristi legeme og blod. Alt Jesus gjorde for oss da han døde og gjenoppstod – hans offer – blir virkelig nærværende. Kirken frembærer Jesu eget offer til Gud Fader, og vi frembærer oss selv som en gave til Gud. Vi ber Fader vår og ønsker hverandre Guds fred. Når vi i kommunionen tar imot Kristi legeme og blod, tar vi imot Kristus selv. Da blir vi alle ett i Kristus.
• Gudstjenesten avsluttes med at vi mottar Guds velsignelse, og deretter sendes vi ut for å gi videre til andre Jesu kjærlighet som vi akkurat har tatt imot.

Det korte svaret er at vi følger eksempelet Jesus ga da han overleverte presteembetet til Kirken. Av alle disiplene, hvorav mange var kvinner, valgte Jesus ut tolv menn til å være apostler. Biskopene og prestene er deres etterfølgere. Prestevielsen er et sakrament. Å være prest er altså ikke som en kontorjobb, der man forsøker å ha like mange menn og kvinner som ansatte eller å gjøre karriere. Å være prest er et spesielt kall til å representere Jesus Kristus slik at han blir nærværende i alle sakramenter. Presten er kalt til å være en tjener. Jesus har selv bestemt hva sakramentene skal bestå av, slik som vinen og brødet i kommunionen, mannen i prestevielsen, en mann og en kvinne i ekteskapet. Det er Kirkens oppdrag å videreføre dette. Dette synet deles av både den katolske og de ortodokse Kirker, som utgjør over halvparten av verdens kristne.

I denne sammenheng må det påpekes at Den katolske kirke er meget opptatt av at kvinner og menn har det samme menneskeverd; nettopp som mann og kvinne er de avbilder av Gud. Kirkens fremste medlem er også en kvinne – Jomfru Maria. Store kvinnelige helgener, som den hellige Birgitta og Teresa av Ávila, har hatt stor innflytelse i Kirken opp gjennom historien. Som kristne er vi forpliktet til å motarbeide undertrykkelse og utnyttelse av kvinner.

Munker og nonner (eller brødre og søstre) har viet sine liv til Gud. Kallet deres innebærer at de lover å leve i avholdenhet (kyskhet), bare ha felles eiendom og lyde sine overordnede. Ikke alle brødre og søstre lever i klostre; det finnes nemlig forskjellige former for fellesskap med ulike innretninger. Livet som både søstre og brødre, munker og nonner og enkelte prester lever, kalles for ordensliv eller «gudviet liv». Det finnes kontemplative ordener, der man lever, ber og arbeider i taushet innenfor klosterets murer. Flere ganger om dagen ber man sammen for hele verden, også for deg og meg. Mange av disse klostrene har gjestehus som munkene og nonnene tar seg av. Videre finnes det aktive ordener, som for eksempel vier seg til å hjelpe fattige, undervise, lede menigheter eller pleie syke. Vanligvis samles også disse til bønn flere ganger om dagen.

De første sykehus og skoler som oppstod i Middelalderen ble drevet av munker og nonner. I mange land finnes det fortsatt skoler og sykehus som drives av søstre og brødre. De kan arbeide i forskjellige organisasjoner med bistand eller rettferdighet. En del er universitetslærere og forskere; for eksempel var det munken Gregor Mendel som la grunnlaget for moderne forskning innen genetikk.

Munkenes og nonnenes bønn for oss er en viktig oppgave – det gir en trygghet å vite at et eller annet sted i verden finnes det alltid noen brødre og søstre som ber om Guds hjelp til oss alle, og for at mennesker må bli stadig bedre til å lytte til Guds vilje, slik at verden allerede nå kan bli et bedre sted å leve.

For katolikker og ortodokse er helgener personer i himmelen som i sitt jordiske liv har vist stor kjærlighet og moralsk godhet, som har rukket å bli fullkomment Kristuslike og klare for himmelen. En del er offisielt helligkåret, men utallige helgener er ukjente.

Alle mennesker er kalt til å være hellige, det vil si å være slik Gud har tenkt at vi skulle være da han skapte oss, og leve i fullt fellesskap med ham her i verden. Dette er ofte vanskelig for oss mennesker, fordi vi gjerne setter oss selv i sentrum i stedet for Gud. Det er derfor det er så beundringsverdig at noen virkelig lar Guds kjærlighet og vilje råde fullt ut i sine liv. Vi har helgenene som forbilder, kanskje kan vi til og med kalle dem for kristne «helter». Når vi leser om helgeners liv er det slående hvilken indre glede som preger dem, tross de ofte vanskelige ytre omstendighetene de levde i. Mange har også opplevd vanskeligheter i troen, men de har alltid stolt mer på Gud enn på sin egen tvil.

Katolikker tilber ikke helgener, men ber om deres forbønn, omtrent som når vi ber sidemannen på kirkebenken om å be for oss. Vi tror at helgenene nå lever hos Gud og derfor kan be direkte til Gud for oss. Ofte har vi et helt spesielt forhold til en bestemt helgen, kanskje en vi er oppkalt etter. Han eller hun er som en ekstra venn i himmelen.

Den viktigste helgenen er Jomfru Maria, Guds mor. Andre kjente helgener er Lucia, Nikolaus og Frans av Assisi. En kjent helgen fra vår tid er Mor Teresa av Calcutta (1910 – 1997), som grunnla ordenen Barmhjertighetens misjonærer, som hjelper de aller fattigste, mest utsatte og hjemløse – også her i Norge. Her i Norge er nok Hellig Olav, den hellige Sunniva og den hellige Hallvard mest kjent.

Bønn er ganske enkelt å samtale med Gud. Vi kan takke Gud, lovprise ham, be ham om tilgivelse, be om det vi ønsker eller trenger hjelp til. Så betror vi oss til ham. På samme måte som vi omgås venner og slektninger på forskjellige måter, kan vi be på forskjellige måter. Noen ganger i stillhet, noen ganger med egne ord, og andre ganger igjen med bønner fra en bønnebok.

Gud hører og forstår våre bønner, men vi mennesker må ofte anstrenge oss for å høre og forstå hvordan Gud svarer oss. Det er ikke sikkert at det blir slik vi selv hadde tenkt. Iblant forstår vi ikke før det har gått en tid at «aha, det var det som var svaret på bønnen min». Vi ber om det vi vil, men i sin kjærlighet gir Gud oss det vi trenger, til sin tid og på sin måte. Av og til er bønnen bare spørsmål eller klager, også mot Gud (det finnes en rekke bibelsteder der mennesker roper til Gud i sinne eller fortvilelse), andre ganger jubler vi mot Gud og forteller ham hvor mye vi elsker ham og hvor takknemlige vi er for alt det gode han gjør. Men en bønn kan også være helt uten ord, der du bare sitter helt stille, puster dypt og rolig, og lytter i ditt indre etter Guds stemme. Det kalles kontemplasjon og er noe kristne har hengitt seg til i snart to tusen år. Kirkens offisielle bønn kalles liturgi når den skjer i felles gudstjenester.

Bønn handler ikke om hva vi gjør med Gud, men om hva Gud gjør med oss. Å be er å være åpen for selv å bli formet av Gud. Derfor er det også viktig å lytte etter hva Gud vil si oss.

Vi kan be hvor og når som helst, ikke bare i kirken eller med foldede hender om kvelden før vi legger oss. Vi kan be når vi er ute og går, når vi er på skolen eller på jobben eller sammen med venner. Det trenger ikke å være en lang bønn, men for eksempel bare: «Kjære Gud, hjelp meg å si det riktige»; «Gud, takk fordi det gikk bra på prøven»; «Jesus, vær med meg når ingen andre forstår»; «Gud, velsign denne dagen og alle jeg møter i dag». Å be er enkelt og krever ikke noen spesiell alder, modenhet, forkunnskaper eller utdannelse. Å be er noe alle kan gjøre.

Fader vår, Hill deg Maria, Angelus, rosenkransen og korsveien er blant de vanlige bønnene som finnes i katolske bønnebøker. Prester og ordensfolk ber tidebønnene, som er Kirkens daglige bønn, og som gir dagene og ukene en spesiell rytme og kirkeårets varierte preg. I tidebønnene brukes i hovedsak Salmene fra Det gamle testamente, som også var Jesu egen bønnebok. Også mange legfolk liker å be tidebønnene.

Opp gjennom kirkehistorien har forskjellige reformbevegelser reagert mot ting som har vært uriktige i Kirken. Mange helgener, som Frans av Assisi, har med sin forkynnelse og sitt levesett bidratt til at Kirken er blitt fornyet i den tro den har fått av Kristus og apostlene.

Bevegelsen som oppstod på 1500-tallet og som protestantismen vokste frem av, ønsket også å rette opp enkelte problemer i Kirken. Den kom imidlertid til å stille spørsmål ved sentrale deler av troen Kirken hadde fra apostlene, på en måte som utfordret Kirkens enhet. Fra å være et krav om reformer, som mange i Kirken delte og senere gjennomførte, gikk den over til å bli en protest som ble fanget opp av flere av den tids politikere, fyrster og konger. De så sin sjanse til å skaffe seg større makt ved selv å bli ledere for Kirken. Etter hvert ble det derfor opprettet flere nasjonalkirker, blant dem Den norske kirke (Den lutherske kirke), som ikke anerkjenner paven som sin leder og ikke har samme syn som Den katolske kirke på flere av sakramentene.

I mange viktige saker er katolikker og protestanter enige. Vi tror alle at Jesus er Guds Sønn og verdens Frelser, og at alle som tror på ham vil få evig liv. Sakramentet vi har felles er dåpen i Treenighetens navn. Én forskjell er at Jomfru Maria og helgenene spiller en viktigere rolle i Den katolske kirke. En annen er at vi ser ulikt på hva Kirken og sakramentene er. Prestene i den latinske (og største) delen av Den katolske kirke har ikke lov til å gifte seg, men må leve i sølibat. Helt siden 300-tallet har det eksistert både munker og nonner, og klostervesenet er en viktig del av det katolske, åndelige liv.

Katolikker tror at Den katolske kirke er den Kirke Jesus selv grunnla og som er bevart i to årtusener under ledelse av apostelen Peters etterfølger, nemlig biskopen av Roma. Den katolske kirke er én Kirke, selv om den er spredt over hele jorden. Til tross for at enkelte ting kan være ganske forskjellige, er det likevel den samme Kirke som feirer gudstjeneste og ber bønner ut fra den samme tro. Kirken holdes sammen gjennom biskopenes enhet med paven og gjennom pavens ledelse. Dette garanterer at Guds Ånd bevarer og leder Kirken i den samme tro verden over og til alle tider.

Den katolske kirke ønsker at alle kristne skal bli ett fellesskap igjen, slik Jesus ønsket det. Derfor samtaler vi med og ber sammen med andre kristne – dette kalles økumenikk. Det at vi kristne er splittet er en skandale, og gjør at det kristne budskapet ikke fremstår som fullt troverdig. Derfor ber vi for at et fullt og synlig fellesskap en dag må bli virkelighet.

Siden mennesket er skapt av Gud, har det alltid naturlig søkt etter spor av ham i omverdenen. Mennesket har fysiske behov, som å spise og sove, og for å utforske og forstå hvordan verden henger sammen. På samme måte har mennesket alltid hatt et åndelig behov for å søke og møte Gud. Belegg for dette finnes allerede i de aller tidligste historiske kilder.

Menneskets åndelige søken uttrykker seg på ulike måter i forskjellige kulturer. Denne frie søken etter svar på evige spørsmål om livet, mening, død og lidelse har gitt opphav til forskjellige religioner. Kristne tror at Jesus Kristus er den fule sannhet om hvem Gud er. Den katolske kirke anerkjenner samtidig sporene av sannhet i alle verdens religioner, og ser med respekt på den fromhet som utøves i andre religioner. Kirken tar kraftig avstand fra alle former for fiendtlighet mot andre religioner, så som antisemittisme og islamofobi.

Kristentroen har sitt utspring i den jødiske troen, og gjennom Det gamle testamentet er kristne særlig knyttet til jødedommen. Også med islam har vi til felles at vi tror på én Gud. Jøder, kristne og muslimer nedstammer alle fra Abraham, vår felles far i troen.

Hinduismen er rik på myter og filosofier, og i buddhismen søker man en høyere tilstand av opplysning. Det finnes mange religioner i verden, og Den katolske kirke forkaster ikke noe av det som er sant og hellig i disse. Kirken deltar aktivt i interreligiøs dialog, der representanter for ulike trossamfunn møtes. Målet er å leve fredelig sammen, selv om vi har forskjellige oppfatninger av sannheten. Kirken ser det også som et viktig ansvar å være oppmerksom på kristnes situasjon på steder hvor det ikke er religionsfrihet.

Parallelt med religionsdialogen fortsetter Kirken med evangelisering og misjon, med å forkynne Kristus som den vei Gud har skjenket oss alle for at vi kan bli forenet med og i Kristus. Det forblir Kirkens sentrale oppgave som Jesus Kristus selv har gitt den.

Menneskelivet er en gave fra Gud, derfor er alt menneskelig liv hellig og skal beskyttes og respekteres. Kirken mener at mennesket ikke har rett til å avbryte et liv. Derfor sier Kirken nei til abort, aktiv dødshjelp og dødsstraff.

Mennesket blir til som en egen person når sæd og egg forenes i befruktningen. Dette faktum underbygges både av naturvitenskapen og filosofien. Mange mennesker deler dette synet på livet, derfor trenger man ikke å tro på Gud for å mene at abort er galt.

Diskusjoner om abort handler ofte om kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp. Denne rettigheten står i motsetning til barnets rett til å leve. Det ufødte barnet er en egen kropp og person, og ikke kvinnens kropp. Abort skaper dermed en konflikt mellom kvinnens og barnets rett til selvbestemmelse over egen kropp og liv. Den katolske kirke ser det som sin oppgave å stille seg på den svakes side; det ufødte barnet har retten til liv.

En uønsket graviditet kan sette en kvinne i en meget utsatt situasjon, men det grunnleggende spørsmålet er om det ufødte barnet er et liv eller ikke. Løsningen er ikke å ta noens liv, men å støtte mor og barn til et verdig liv. Vi tilstreber et samfunn der alle barn er velkomne; ingen skal føle seg tvunget til å ta abort fordi de ikke har råd til å få barn eller ikke kan fortsette studiene, eller fordi barnets far ikke vil ha barnet. I dag velger mange å ta abort fordi barnet de venter har en funksjonsnedsettelse. Men har vi rett til å avgjøre om et annet menneskes liv er verdt å leve?

Med ny teknikk åpnes muligheten for å velge hvem som skal bli født eller ikke. Det tar Den katolske kirke avstand fra. Kirken mener at alle mennesker er like i verdighet og har retten til liv – den mest grunnleggende av alle menneskelige rettigheter, og som alle andre rettigheter følger av, uansett kjønn og etnisitet, om man er frisk eller syk, vakker eller stygg, rik eller fattig, eller hvor mange kromosomer man har. En menneskelig person blir til ved befruktningen. Alle andre definisjoner av når en person blir til innebærer faren for å skape et samfunn der vi vurderer hverandre etter hvor «nyttige» eller «ønsket» vi er for hverandre.

I bestemte, usedvanlige situasjoner kan et barns død aksepteres for å redde den gravide kvinnen. Dette er tilfelle når både morens og barnets liv står i fare, og det ikke finnes noen måte å redde barnet på. Dette er et riktig handlingsprinsipp, idet operasjonen ikke utføres med den hensikt å drepe barnet (noe som ville vært en abort), men tjener det gode formål å redde morens liv.

Hele poenget med menneskets seksualliv er at vi skal dele vår kjærlighet på en ansvarsfull og hengiven måte. Seksualitet er mer enn kroppslig nytelse; det er noe stort, som berører hele vårt vesen. Gjennom sex kan et par lære å kjenne hverandres innerste mysterium og bli ett. Det er Guds gave til paret, slik at det kan nå dypere i sin kjærlighet, og åpner muligheten for at Gud derigjennom skaper nytt liv. Det som er godt vil gjerne gi seg selv videre, og kvinnens og mannens kjærlighet gis videre i et nytt barns liv. Det ene kan ikke skilles fra det andre, da mister den seksuelle foreningen noe av sin dypeste verdi. Kirken lærer at seksuelt samkvem hører hjemme i ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Hvis de virkelig elsker hverandre, er de også rede til å være åpne for at barn kan bli til i deres seksuelle samkvem. Å bruke prevensjon er å si nei til at kjærligheten kan bære frukt som går utover ektefellenes kjærlighet til hverandre. Kirken er imot kunstig prevensjon, men oppmuntrer til ansvarlig foreldreskap og anbefaler derfor planlegging av antall barn ved hjelp av naturlig familieplanlegging (se boks).

Utbredelsen av hiv har forårsaket en humanitær katastrofe i enkelte områder av verden. Metodene Kirken anbefaler for å hindre smittespredning, er de som er sikrest mot smitte – nemlig å være trofast mot sin partner og avstå fra sex før ekteskapet. Slike atferdsmessige forholdsregler har på verdensbasis også rent empirisk vist seg å være de mest effektive for å stoppe spredningen av hiv.

I et ekteskap der den ene parten er smittet kan bruken av kondom imidlertid anses som et smittevernstiltak. Dette blir da et spørsmål om individuell sjelesorg og hjelp til de enkelte par og familier. Av den grunn finnes det ikke offisielle retningslinjer for dette fra Kirkens side.

Ved sin størrelse, sin verdensomspennende karakter og sin massive innsats innenfor skolevesen og helsepleie er Kirken en viktig aktør i spørsmål om aids, og er en av verdens største utøvere av pleie og omsorg for hivsmittede og aidssyke. FN-organet UNAIDS beregner at Kirken står for 25% av all hiv-behandling samt pleie og støtte til aids-rammede i hele verden.

Hva er naturlig familieplanlegging?

Kirken skiller mellom naturlig familieplanlegging og kunstig prevensjon. Naturlig familieplanlegging tar utgangspunkt i at kvinnen bare kan bli gravid noen ganske få dager i menstruasjonssyklusen. Ved å lære å kjenne kroppen sin godt, kan kvinnen lese kroppens tegn og fastslå hvilke dager hun er fruktbar. Dersom hun ikke ønsker å bli gravid, avstår paret fra å ha samleie i de fruktbare dagene. Ved riktig bruk er naturlig familieplanlegging sikrere enn p-pillen. I et forhold der paret elsker og respekterer hverandre, blir metoden en naturlig del av samlivet.

Derimot avviser Kirken kunstig prevensjon, dvs. kjemiske preparater (p-pillen), mekaniske midler (kondom, spiral, etc.) og kirurgi (sterilisering) – fordi de griper manipulerende inn i den totale foreningen mellom mann og kvinne. Noen av midlene er helseskadelige for kvinnen, andre har en abortfremkallende virkning og kan på lengre sikt påvirke parets kjærlighetsliv negativt.Hele poenget med menneskets seksualliv er at vi skal dele vår kjærlighet på en ansvarsfull og hengiven måte. Seksualitet er mer enn kroppslig nytelse; det er noe stort, som berører hele vårt vesen. Gjennom sex kan et par lære å kjenne hverandres innerste mysterium og bli ett. Det er Guds gave til paret, slik at det kan nå dypere i sin kjærlighet, og åpner muligheten for at Gud derigjennom skaper nytt liv. Det som er godt vil gjerne gi seg selv videre, og kvinnens og mannens kjærlighet gis videre i et nytt barns liv. Det ene kan ikke skilles fra det andre, da mister den seksuelle foreningen noe av sin dypeste verdi. Kirken lærer at seksuelt samkvem hører hjemme i ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Hvis de virkelig elsker hverandre, er de også rede til å være åpne for at barn kan bli til i deres seksuelle samkvem. Å bruke prevensjon er å si nei til at kjærligheten kan bære frukt som går utover ektefellenes kjærlighet til hverandre. Kirken er imot kunstig prevensjon, men oppmuntrer til ansvarlig foreldreskap og anbefaler derfor planlegging av antall barn ved hjelp av naturlig familieplanlegging (se boks).

Utbredelsen av hiv har forårsaket en humanitær katastrofe i enkelte områder av verden. Metodene Kirken anbefaler for å hindre smittespredning, er de som er sikrest mot smitte – nemlig å være trofast mot sin partner og avstå fra sex før ekteskapet. Slike atferdsmessige forholdsregler har på verdensbasis også rent empirisk vist seg å være de mest effektive for å stoppe spredningen av hiv.

I et ekteskap der den ene parten er smittet kan bruken av kondom imidlertid anses som et smittevernstiltak. Dette blir da et spørsmål om individuell sjelesorg og hjelp til de enkelte par og familier. Av den grunn finnes det ikke offisielle retningslinjer for dette fra Kirkens side.

Ved sin størrelse, sin verdensomspennende karakter og sin massive innsats innenfor skolevesen og helsepleie er Kirken en viktig aktør i spørsmål om aids, og er en av verdens største utøvere av pleie og omsorg for hivsmittede og aidssyke. FN-organet UNAIDS beregner at Kirken står for 25% av all hiv-behandling samt pleie og støtte til aids-rammede i hele verden.

Hva er naturlig familieplanlegging?

Kirken skiller mellom naturlig familieplanlegging og kunstig prevensjon. Naturlig familieplanlegging tar utgangspunkt i at kvinnen bare kan bli gravid noen ganske få dager i menstruasjonssyklusen. Ved å lære å kjenne kroppen sin godt, kan kvinnen lese kroppens tegn og fastslå hvilke dager hun er fruktbar. Dersom hun ikke ønsker å bli gravid, avstår paret fra å ha samleie i de fruktbare dagene. Ved riktig bruk er naturlig familieplanlegging sikrere enn p-pillen. I et forhold der paret elsker og respekterer hverandre, blir metoden en naturlig del av samlivet.

Derimot avviser Kirken kunstig prevensjon, dvs. kjemiske preparater (p-pillen), mekaniske midler (kondom, spiral, etc.) og kirurgi (sterilisering) – fordi de griper manipulerende inn i den totale foreningen mellom mann og kvinne. Noen av midlene er helseskadelige for kvinnen, andre har en abortfremkallende virkning og kan på lengre sikt påvirke parets kjærlighetsliv negativt.

Seksualiteten er en del av det å være menneske, en del av vår personlighet. Sex er imidlertid ikke til for den enkeltes nytelses skyld, men er en gave mellom ektefeller – en gave som rommer muligheten for nytt liv. Med andre ord hører sex hjemme i det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne. Dette er ikke en nedvurdering av menneskets seksuelle natur, men viser snarere at den er noe viktig, verdig og hellig.

De som lever permanent ugifte er ikke blitt «fratatt» sin seksualitet, men kalles til å uttrykke lengsler, energi og kjærlighet overfor sine medmennesker på andre måter. Det innebærer å avstå fra seksuell aktivitet. Å gi avkall på noe viktig er et offer, men likesom i ekteskapet, bærer det vi i kjærlighet avstår fra rik frukt. Vi må forsøke å leve slik Gud har tenkt det med oss, og det innebærer også å ha omtanke for kropp og seksualitet. Dette er en utfordring og et kall, såvel for homoseksuelle som for heteroseksuelle. Alle som ikke lever i et ekteskap mellom mann og kvinne er kalt til avholdenhet – det vi med et gammelt ord kaller kyskhet.

Den katolske kirke er tydelig på at mennesker med en homoseksuell legning aldri må behandles dårlig på grunn av sin orientering. Kirken mener at seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn er galt, men samtidig understreker den at homoseksuelle skal møtes med respekt, omtanke og fintfølelse.

De siste årene har flere rapporter avdekket at barn og unge er blitt utsatt for overgrep av prester i Den katolske kirke. Dette har skjedd over hele verden over lengre tid. Det finnes intet i Den katolske kirkes lære som på noen måte kan forsvare overgrep. I kraft av Jesu ord, «la de små barn komme til meg», har Kirken alltid fremhevet og forsvart barnets enestående verdighet. Kirken ser derfor på seksuelle overgrep mot mindreårige som en av de avskyeligste forbrytelser som kan begås mot mennesket og dermed mot Gud selv. Men Kirken består av mennesker, og mennesker kan velge å begå forferdelige handlinger.

Når et barn utnyttes av en voksen, er dette en krenkelse som forårsaker sår for resten av livet. Dersom det i tillegg er prester som gjør seg skyldige i overgrep, innebærer dette enda større skade, fordi prestene dermed har utnyttet den store tilliten man har hatt til dem, og derved også skadet Kirkens vitnesbyrd om nestekjærlighet på en meget alvorlig måte.

Med dyp anger og sorg tar Kirken på seg ansvaret for overgrepene som har skjedd. Det pågår et omfattende arbeid verden over for at overgrep ikke skal kunne skje igjen. For at dette skal lykkes, er det avgjørende at alle tar et felles ansvar for å anmelde overgrep og mistanker om overgrep. Seksuelle overgrep mot mindreårige må aldri ties i hjel. Vi må alltid gripe umiddelbart og kraftig inn for å beskytte offeret.

I Norge har Den katolske kirke siden 2003 hatt et Fagetisk råd som håndterer tilfeller av mistanke eller saker om seksuelle overgrep begått av kirkelige medarbeidere. Biskopene har også utnevnt kontaktpersoner alle kan henvende seg til ved mistanke om seksuelle overgrep. Det er utarbeidet tre dokumenter: Saksbehandling ved mistanke om overgrep – prosedyrer når kirkelig medarbeider er mistenkt for eller har gjort seg skyldig i grenseoverskridende seksuell adferd, Seksuelle overgrep - folder med informasjon om kontaktpersoner i de tre katolske bispedømmer i Norge og Forebygging av seksuelle krenkelser og overgrep – om sunne grenser i kirkelig arbeid, som alle prester, ansatte og frivillige medarbeidere i Kirkens barne- og ungdomsarbeid må gjøres kjent med. Det er sogneprest og menighetsråd i hver menighet som har ansvar for dette. Alle dokumenter er tilgjengelige på https://www.katolsk.no/organisasjon/norge/overgrep. Våre saksbehandlingsrutiner erstatter ikke politiets inngripen og etterforskning, da politiet alltid involveres, men har til formål å behandle eventuelle henvendelser profesjonelt, korrekt og effektivt.

De aller fleste som gifter seg har en drøm og et håp om at ekteskapet skal vare hele livet. I Den katolske kirken våger vi å tro på at denne drømmen er noe Gud vil for alle som inngår ekteskap. Til tross for alle gode intensjoner skjer det likevel mange brudd. Nesten alle i vårt samfunn har på en eller annen måte vært borti tragedien en skilsmisse innebærer.

I Den katolske kirke er ekteskapet et sakrament, det vil si en spesiell pakt mellom ektefellene og med Gud, der Gud er særlig virksom med sin nåde og velsignelse. Kirken ser derfor på ekteskapet som noe hellig, noe som gjenspeiler Guds kjærlighet til sine skapninger og Jesu bånd til Kirken. Jesus har tydelig vist hva Guds plan for ekteskapet er: Det gjelder for hele livet (se f.eks. Mark 10,11-12). Derfor kan man ikke bli skilt i Den katolske kirke.

Siden Kirken verdsetter ekteskapet høyt, kreves det en grundig forberedelse av det kommende ekteparet. Kirken ønsker at paret skal forstå hva man begir seg inn i. I ekteskapsforberedelsen får paret hjelp til å støtte hverandre i en livslang kjærlighet som ektefeller, som foreldre og familie.

For at ekteskapet skal anses som gyldig i Kirkens øyne, er det viktig at bestemte vilkår er oppfylt: Partene må inngå ekteskap av fri vilje (såkalte tvangsekteskap godkjennes ikke). De må ha til hensikt at ekteskapet skal vare hele livet, og de må være åpne for å ta imot barn. Hvis disse vilkårene ikke er oppfylt ved ekteskapsinngåelsen, kan man i ettertid få ekteskapet annullert (eller riktigere: erklært ugyldig). En ugyldighetserklæring, som Kirken tillater, er ikke det samme som en skilsmisse. Den slår fast at det allerede i utgangspunktet aldri eksisterte et sakramentalt gyldig ekteskap. Man kan for eksempel ikke få en annullering bare fordi man ikke lenger er forelsket.

Dersom et katolsk ekteskap bryter sammen, hvilke alternativer finnes da? Man kan separeres uten å gifte seg igjen, og forsøke å gjenopprette det ødelagte forholdet. Separasjon er tragisk, men noen ganger nødvendig for å løse en vanskelig krise. Hvis man gifter seg på nytt med en annen, innebærer det ekteskapsbrudd.

I evangeliene omtaler Jesus de fattige som sine minste brødre. Den katolske kirke har utviklet en egen sosiallære om samfunns-, freds- og rettferdighetsspørsmål, som har inspirert til fredsløsninger, sosiale reformer og innføring av demokrati i en rekke land. Over hele verden driver Kirken skoler, sykehus og barnehjem, og samler hvert år inn hundrevis av millioner til forskjellige bistandsprosjekter – ofte gjennom sin hjelpeorganisasjon Caritas. Uten de kirkelige institusjonene ville det i enkelte land vært meget vanskelig for fattige å få utdannelse eller helsepleie. I mange land er Den katolske kirke den organisasjonen som gjør mest for å hjelpe aidssyke og barn som har mistet sine foreldre til sykdommen. Jo mer vi bidrar sammen, desto større mulighet får Kirken til å hjelpe.

Katolikker forventes å støtte sin Kirke økonomisk, etter evne. Den katolske kirke i Norge har fortsatt behov for tilskudd fra utlandet, blant annet fra Tyskland, for å kunne klare sine utgifter. Av Kirkens innsamlede midler går en del til prestelønninger (katolske prester i Norge har lav lønn, ca. 275 000 brutto årslønn per 2021), og en hel del går til vedlikehold av kirker. Men mesteparten går til Kirkens normale drift, det vil si til gudstjenestelivet, sosial innsats og undervisning av unge, og til menigheter som trenger ekstra støtte.

Gjennom Kirkens lange historie har mange gitt penger og eiendom til Kirkens virksomhet, og gamle kirker er ofte utsmykket med gull, edelstener og fantastiske kunstverker. Burde ikke disse selges, og pengene gis til de fattige? Mye av dette er av en slik art at det ikke går an å selge – som f.eks. Michelangelos takmalerier i Det sixtinske kapell. De uvurderlige kunstskattene er en felles kulturarv som bør være tilgjengelig for alle og ikke avhendes til private samlere. Og viktigst av alt – disse kunstverkene hører hjemme i Kirken. De er skapt med henblikk på å tjene, lovprise og tilbe Gud – og fortsetter likesom Kirken å gjøre dette, hver dag.

Mennesket har en helt spesiell plass i skaperverket, for det er den eneste skapning som er skapt i Guds bilde.

Mennesket er utrustet med fornuft, fri vilje og evnen til å elske, hvilket betyr at det frivillig kan gi seg selv til andre uten krav på å få noe som helst tilbake. Mennesket kan, til forskjell fra dyrene, velge mellom godt og ondt, mellom å opptre moralsk eller umoralsk. Vi kan ikke si om dyr at de opptrer umoralsk. Det er mennesket som har fått i oppgave å forvalte og beskytte skaperverket på en ansvarlig måte i harmoni med Gud og Guds vilje. I Det gamle testamentet finnes det flere tekster som sier noe om menneskets ansvar for dyrene, som 1. Mosebok 1,28: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

I sitt rundskriv Laudato Si’ skriver pave Frans: «Samtidig som vi får gjøre fornuftig bruk av jordens goder, blir vi også kalt til å erkjenne at andre levende vesener har en egenverdi i Guds øyne: ‘ved sin blotte eksistens velsigner og priser de Ham’…» (LS, 69). Gud er nærværende i hver skapning. Ingen er overflødig. Mangfoldet i skaperverket lovsynger Gud. Hvert skapte vesen har sin betydning, men denne kan bedre forstås som en del av Guds helhetlige plan. Katekismen sier: «Gud ville at skapningene skulle stå i et innbyrdes avhengighetsforhold til hverandre. … De eksisterer bare avhengig av hverandre, de utfyller og tjener hverandre» (KKK, 340). Hele skaperverkets mål er samfunn med Gud og å oppfylle Guds vilje.

Den katolske kirke respekterer Gud høyt og skjelner ikke mellom rene og urene dyr. Den hellige Frans av Assisi elsket alle dyr, og i en del land er det skikk og bruk at katolikker hvert år får sine husdyr velsignet av presten på hans helgendag, den 4. oktober. Den eldste skapelsesberetningen i Bibelen beskriver hvordan dyrene ble gitt mennesket for å lindre dets ensomhet.

Vi har aldri lov til å påføre dyr unødig lidelse. Samtidig må vi også huske at kjærligheten til dyr aldri må føre til at vi forsømmer våre medmennesker.

Ved sin død og oppstandelse har Kristus gitt oss håp og en tillitsfull forventning om evig liv hos Gud. Gud vil at alle mennesker skal leve i kjærlighet og få se Guds herlighet. Det er dette vi kaller Himmelen. Guds kjærlighet er sterkere enn døden og begrenses ikke av vår død. Gjennom sakramentene hører vi sammen med Kristus, som led, døde og gjenoppstod. Dette gir oss et sterkt håp om evigheten.

Det er ikke lett å snakke om det som skjer etter døden, fordi tiden slik vi kjenner den opphører. Hvordan skal vi da beskrive Himmelen? Her strekker hverken våre ord eller forestillinger til. Apostelen Paulus skriver om «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham» (1 Kor 2,9). Og i Johannes’ åpenbaring leser vi «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Åp 21,4). Himmelen kan beskrives som «et evig og altomfattende rike, et sannhetens og livets rike, et hellighetens og nådens rike, et rettferdighetens, fredens og kjærlighetens rike», slik det lyder i messen på kirkeårets siste søndag, Kristi Kongefest.

I forbindelse med døden taler Den katolske kirke om skjærsilden, «renselsen». Før vi helt og fullt trer inn i gleden fremfor Guds åsyn, må de fleste av oss renses. Det innebærer at den som dør i fellesskap med Gud i Kristus får se hva handlingene han/hun har gjort i livet virkelig har innebåret og ført til. Både det som var bra og det som var dårlig. Vi får se hvordan ting vi har gjort, sagt eller unnlatt å gjøre har såret og skadet oss selv, andre mennesker og hele skaperverket, og har ledet oss bort fra Gud, og derfor også har gjort oss ulykkelige. Dersom vi ikke allerede i vårt jordeliv har fått denne smertefulle innsikten, gir Gud oss muligheten til at vi etter vår død får fullføre vår renselse, slik at vi kan tre inn i hans nærvær i Himmelen.

Bibelen forteller om dommen etter døden. Vi kommer til å stå foran Gud og svare for de valg vi har gjort. Menneskets frie valg innebærer at vi kan si og gjøre ting som skiller oss fra Guds kjærlighet, det vil si fra Gud. Ettersom dette valget finnes, finnes også helvetet. Det å velge bort Gud og hans kjærlighet bevisst, fører oss til helvetet. Helvetet er en tilstand der vi er helt atskilt fra Gud. Det er viktig å huske at Gud ikke har forutbestemt noen til å ende i helvetet. Også når vi ser at en person handler kjærlighetsløst og gjør mye ondt, kan vi ikke dømme denne personen til helvetet. Det er Gud som dømmer, ikke menneskene. Gud elsker oss og vil at alle mennesker skal bli frelst til himmelens glede.

En av Kirkens største teologer, Thomas av Aquinas, som levde på 1200-tallet, skriver slik om Himmelen: «I det evige liv forenes for det første mennesket med Gud. Gud selv er jo belønningen og slutten på vår møye … Videre består Himmelen i en fullkomment tilfredsstilt lengsel. Alle de salige skal der få nyte mer enn de lengtet etter og håpet på. Grunnen er at ingen i dette livet kan få alt han eller hun lengter etter, og intet som er skapt kan noensinne oppfylle menneskets fulle lengsel. Gud er den eneste som metter, og han overgår uendelig (enhver lengsel]. Derfor finner mennesket ingen hvile uten i Gud … ‘Du har skapt oss til deg, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.’»

Relasjonen til den Treenige Gud burde stå i sentrum for enhver katolikks liv. Denne personlige relasjonen kommer bl.a. til uttrykk i Kirkens fellesskap, der høydepunktet er søndagens hellige messe (se spørsmål 9). I messen møter vi Gud på en spesiell måte, og får ta imot Kristus selv. Denne gaven styrker vår tro, gir oss håp og lar oss få del i Guds uendelige kjærlighet. Dersom vi samarbeider med denne gaven, bidrar den til å forvandle og forandre oss slik at vi stadig mer lever med og for Gud. Troen på Gud innebærer ikke et liv uten vanskeligheter og motgang, men den gir oss visshet om at vi er elsket og båret av Gud, at vårt liv er del av noe større; at Jesus Kristus er med oss midt i alle vanskeligheter og all motgang, og at vi aldri blir forlatt, aldri er alene.

I dagliglivet forsøker vi å følge Guds bud, som kan sammenfattes i det dobbelte kjærlighetsbud om å «elske Herren din Gud og din neste som deg selv». Vi vil se Kristus i våre medmennesker og møte dem slik vi ville møtt Ham. Å leve som en venn av Kristus innebærer også respekt for hele Guds skaperverk, for naturen og dyrene, og solidaritet med vårt samfunn og verden rundt oss. Jesus er vårt konkrete forbilde: Står jeg opp for det som er sant og riktig? Er jeg beredt til å gi meg selv for mine medmennesker? Våger jeg å vise rettmessig vrede slik han gjorde overfor urettferdighet? Når jeg mislykkes med dette, svikter jeg mitt kall, og da må jeg be Gud om forlatelse, og fremfor alt motta hans tilgivelse i skriftemålet.

Ved å be, lar vi Gud bli en del av våre liv. Når vi ber i stillhet, kan vi ofte få en visshet i vårt indre om hvordan vi skal handle i en gitt situasjon. Alle mennesker har en samvittighet, og ved hjelp av fornuften kan de treffe riktige valg. Kirkens veiledning gir oss den nødvendige støtte for å kunne forme samvittigheten, slik at vårt liv mer og mer stemmer overens med Guds vilje. Den forvandlingen som Gud vil gjøre i oss gjennom Kirkens sakramenter og lære, slik at vi blir mer lik Jesus, kommer til å forvandle alle våre relasjoner. Da forvandles også verden steg for steg, til den dagen ved tidens slutt da Gud selv tar over og gjør alt fullkomment.

Dersom man ikke er døpt, blir man katolikk gjennom dåpen. Er man allerede døpt og tilhører et annet kristent trossamfunn, heter det at man konverterer til Den katolske kirke. En voksen person som skal døpes eller konvertere må få undervisning i katolsk tro og gå til personlige samtaler hos en katolsk prest, diakon eller en annen betrodd katolikk før opptagelse i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Dette kan også skje i en liten gruppe gjennom det såkalte voksenkatekumenatet.

Etter samtale med en prest, velger man en katolsk fadder, en person som kan hjelpe en med å vokse inn i det katolske livet, sitte sammen med en i messen noen ganger for å forklare det som skjer, og for å introdusere en for andre i menigheten, slik at man naturlig vokser inn i fellesskapet. Fadderen er med ved dåpen. Konverterer man, er fadderen også med ved opptagelsen i Kirken, som ofte finner sted under en messe. Før en konversjon må man fremvise dåpsattest for presten og et bevis på at man har trådt ut av trossamfunnet man tilhørte. Man går også til skrifte, et såkalt generalskriftemål hvor man bekjenner alle alvorlige synder man husker frem til tidspunktet man skal bli opptatt. Opptagelsen innebærer en offentlig trosbekjennelse; sammen med menigheten fremsier man den nikenske trosbekjennelse og deretter legger man til ordene: «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den Katolske Kirke tror, lærer og forkynner.» Deretter får man for første gang ta imot den hellige kommunion, Kristi legeme og blod.

Etter dåpen blir man konfirmert. Alle som konverterer fra et protestantisk kirkesamfunn konfirmeres, også om de allerede er konfirmert der. I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament, som vanligvis meddeles av biskopen selv.

Er man interessert i å bli katolikk, er det første steget å besøke nærmeste katolske kirke og ta kontakt med presten. Mange menigheter tilbyr konvertittkurs jevnlig, i grupper eller som privatsamtaler med en prest. Der kan man fritt og uforpliktende komme og lære mer om Den katolske kirke, Kirkens lære, sakramentene, livet i Kristus, m.m. En annen viktig del av prosessen er å oppleve messen samt å møte og bli venner med katolikker.