Hopp til hovedinnhold

Av James Akin, oversatt og tilrettelagt fra engelsk av f. Claes Tande

Spørsmål: Hvor retter katolikker bønner til helgener?

Svar: Vel - først må vi si at det ikke bare er katolikker som gjør det. For det gjør alle de historiske hovedgrupper innen kristenheten (katolikker, ortodokse, armenere, koptere, og så videre), med unntak av protestanter. Å be helgener om forbønn er et fellestrekk ved hele den historiske kristendom, og det bringer oss til svaret på spørsmålet: Kristne retter bønner til dem for at de skal be for oss til Gud og Kristus.

Hvorfor ikke be direkte til Jesus?

Man skal be direkte til Jesus. Å be direkte til Jesus er absolutt uunnværlig i den kristnes bønneliv. Imidlertid er det også passende og fruktbart å be andre om å be med seg. Apostelen Paulus gir oss et eksempel på dette ved gjentatte ganger å be andre om å be på hans vegne.

Tenk bare på de følgende bibelvers der Paulus ber folk om å be for seg, formaner folk til å be for seg, og til og med går ut fra at folk vil be for ham.

  • «Men én ting må jeg be dere inntrengende om - ved vår Herre Jesus Kristus ved den kjærlighet som Ånden gir: nemlig å stille dere på min side i bønnens strid, ...» (Rom 15,30).
  • «Men da skal også dere hjelpe til ved deres forbønn; og som Gud gir sin hjelp på manges bønn, skal da også takken lyde fra manges munn» (2 Kor 1,11).
  • «Be stadig til Gud, og kall på ham på alle måter; be, til enhver tid, som Ånden gir. Vær våkne, vær utholdende, og gå i forbønn for alle de hellige - også for meg, så de rette ord blir lagt i min munn, og jeg fritt og klart kan forkynne evangeliets mysterium, - det som jeg er sendebud for, selv i mine lenker. Be om at jeg må få bære det frimodig frem, slik som jeg skal» (Ef 6,18-20).
  • «Og jeg vil fortsette å glede meg over det. For jeg vet at 'dette skal tjene meg til frelse', takket være deres bønner og den hjelp jeg skal få av Jesu Kristi ånd» (Filip 1,19).
  • «Be også for oss, brødre» (1 Tess 5,25).
  • «Og så, brødre, må dere be for oss, for at Herrens ord skal få fortsette sitt løp i triumf, slik det er skjedd hos dere, og at vi må bli befridd fra urettferdige folks ondskap, - for troen er ikke alles sak» (2 Tess 3,1-2).
  • «Og enda en ting: Gjør dere parat til å ta imot meg; for jeg håper at jeg takket være deres bønner skal bli skjenket dere tilbake» (Filem 22).

Prinsippet bak forbønn presenteres klarest av Paulus på det følgende sted:

  • «Jeg ønsker altså fremfor alt at man fremfører bønner og påkallelser, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for landsstyrerne og for alle øvrighetspersoner, så vi kan leve vårt liv i fred og trygghet, på en from og verdig måte. En slik bønn er god og riktig, den finner bifall hos vår Gud og frelser, som vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannheten» (1 Tim 2,1-4).

Men sier ikke Bibelen at det er én midler mellom Gud og mennesker, nemlig Jesus Kristus?

Ja, det gjør den; i Paulus' brev til Timoteus 2,5 («For der er én Gud, én midler mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Jesus Kristus»), men vi siterte nettopp de fire versene som kommer umiddelbart forut for dette bibelstedet, og du vil huske at i dem sa Paulus: «Jeg ønsker altså fremfor alt at man fremfører bønner og påkallelser, forbønner og takksigelser for alle mennesker».

Så det faktum at Jesus er den ene midler mellom Gud og menneske, forhindrer ikke andre mennesker fra opptre som forbedere. Og vi vet at Gud slett ikke ser på forbønn med ubehag, for i det samme bibelsted som vi nettopp leste, står det: «En slik bønn er god og riktig, den finner bifall hos vår Gud og frelser».

Jeg er av og til forbløffet over at folk kan hamre løs med 1 Tim 2,5 men åpenbart ha gått glipp av Pauli lære om forbønn, som ikke bar er tema for de fire foranstående vers, men som også er hva som leder Paulus over i fremstillingen av Jesu unike midlerrolle.

Jesus er den eneste midler mellom Gud og menneske på to måter. For det første fordi han er den eneste Gud-menneske, den eneste Person som med seg selv danner en levende bro mellom jord og himmel (noe som Jesus selv siktet til da han henspilte på Jakobsstigen i Joh 1,51), men det forhindrer ikke andre mennesker fra å be for oss.

For det andre er Han den eneste midler mellom Gud og menneske fordi Han er formidleren av den Nye Pakt, den som gir oss frelse. Denne måten av unikt formidlerskap forhindrer imidlertid ikke andre mennesker fra å være formidlere på en parallell måte, for Moses er beskrevet som mellommann i den Gamle Pakt (Gal 3,19-20), slik som Jesus er mellommann i den Nye Pakt (Hebr 8,6; 9,15; 12,24 - legg merke til at det greske ordet brukt i de refererte steder i Galaterne og Hebreerne, mesites (= mellommann) er det samme som i 1 Timoteus 2,5). Men ettersom den Gamle Pakt ikke lenger består, er Jesus den eneste paktsmidler idag.

Men det kan overhodet ikke bestå noen tvil om at Jesu midlerrolle på ingen måte forhindrer forbønn, for Jesus beskriver dette selv som en helt vesentlig side ved å være Guds barn:

  • «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, - han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder» (Matt 5,44-45).

Slik ser vi at Kristi enestående formidleroppgave ikke forhindrer våre kristne brødre og sønner i himmelen fra å be for oss, enn det forhindrer våre kristne brødre og sønner her på jorden fra å be for oss. I begge tilfeller dreier det seg om forbønn.

Men hvorfor ikke nøye seg med å be andre kristne her på jorden om å be for seg?

Selvfølgelig både kan og skal vi andre kristne her på jorden om å be for oss. Men desto flere man har som ber til Gud for seg, desto bedre, ettersom deres hyllest til Gud føyer seg til vår egen.

Og faktisk er de hellige i himmelen enda bedre plassert til å gjøre dette, enn de kristne som lever her på jorden (de 'hellige' i de kristne menigheter), fordi deres hyllest av Gud er fullstendig, udelt. Her på jorden ligger vi under for treghet, distraksjoner, konsentrasjonsbesvær, manglende iver i bønnelivet, - men i himmelen glimrer disse problemer med sitt fravær. Våre brødre og søstre i himmelen er våre mest perfekte stridsmenn i bønnen, fordi de er befridd fra kjødets distraksjoner.

Vi kan i denne forbindelse også vise til Jakob:

  • «I en rettferdig manns bønn ligger det stor makt» (Jak 5,16b).

De hellige i himmelen, fullstendig helliggjorte som de er, er enda mere rettferdige enn oss, så i deres bønn skulle det følgelig ligge en enda større makt. Så de er enda bedre istand til å be for oss enn det vi selv er.

Men sier ikke Bibelen at det er Den Hellige Ånds oppgave å gå i forbønn for oss?

Jo, Bibelen sier at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss (Rom 8,26- 27), og for det er vi dypt takknemlige. Men det står ingen steder at denne oppgaven utelukkende er Åndens.

Og til og med i det samme kapittel i Romerbrevet leser vi at Kristus Jesus går i forbønn for oss (Rom 8,34), et forhold som også understrekes annetsteds i Det nye testamente (f.eks. i Hebr 7,25 og 1 Joh 2,1).

Og man kan ikke anføre Den Hellige Ånds rolle som forbeder for oss som et bevis mot den universelle forbønnsrolle som kristne har for hverandre, og som vi allerede har dokumentert så klart.

Javel - jeg er overbevist om at forbønn er i orden, men jeg er forvirret. Det du sier, er at man spør de hellige om å be for seg. Men er det ikke slik at katolikker ber til helgenene - altså tilber dem?

Nei. Katolikker tilber ikke helgener, og ingen katolikk med god kjennskap til det norske språk ville ordlegge seg slik.

(Derimot kan det nok tenkes at innvandrede katolikker ikke behersker språkets nyanser. På mange språk oppstår ikke misforståelsen så lett. På engelsk er problemet enda mer påtagelig, på grunn av språkutviklingen. Ordet pray betød før rett og slett be om; etterhvert kom forståelsen av uttrykket mere eksklusivt inn i den religiøse sfære, uten at de troendes språkbruk dermed alltid fulgte like godt med i utviklingen.)

Å si "å be til de hellige", "bønn til de hellige", er på norsk dårlig språkbruk. Det dekkende er å si "be helgenene om deres forbønn" (evt. om deres hjelp, dvs. ved deres forbønn). Det er dette som er "bønn til de hellige".

En slik "bønn" er helt klart ikke å forveksle med en bønn og hyllest som bare tilkommer Gud. Det er ikke en tilbedende bønn. Ingen katolikk forveksler denne vesentlige forskjellen. Det er en helt påtagelig forskjell mellom å si: "Hellige Olav, be for Oss!" og det å si: "Å min Gud, du er i sannhet vår Frelser og Gud, som vi tilber".

Men hyller ikke katolikker de hellige på samme måte som de hyller Gud?

Nei. Nå må vi huske at Herren selv formanet oss om å hedre vår far og vår mor (Mk 7,10), og en slik hedren/hyllest kommer på ingen måte i nærheten av den slags hyllest som kun tilkommer Gud. Men på samme måte som vi kan hedre våre foreldre, også være avdøde foreldres minne, slik kan vi også hedre de hellige i himmelen. De er våre forbilder, og de går i forbønn for oss når vi ber dem om det.

Hva er vernehelgener?

Vernehelgener er helgener som mennesker henvender seg til ("ber til", for å bruke misforståelig språk) i spesielle situasjoner. Mens de levde her på jorden, var de hellige selv satt i spesielle livssituasjoner som gjør det naturlig for oss å tenke på dem når vi selv finner oss i beslektede situasjoner. Det er derfor ikke så underlig at det er nettopp disse som vi henvender oss til i en gitt situasjon.

For eksempel er det ikke unaturlig for en drammenser eller en osloenser å be om den hl. Hallvards forbønn. Den hl. Hallvard fra Lier døde martyrdøden på Drammensfjorden, og hans relikvier ble bragt til Oslo. Han er vernehelgen for Oslo. På samme måte, hvis det finnes en helgen som hadde samme yrke under sitt liv som det du utøver (snekker = Josef; jurist = Raymond av Peñafort, osv.), er det nærliggende å be om nettopp hans eller hennes forbønn. Eller det kan dreie seg om en helgen som på annen måte hadde en lignende livserfaring som du (f.eks. kan man forestille seg at en enkemann som leter etter en ny livsledsagerske, ber om Abrahams forbønn - Abraham var selv enkemann som fant en ny hustru - 1 Mos 25,1-4).

Mange helgener utropes til vernehelgener for det ene eller det andre. Men hva om en helgen ved en feiltagelse ble vernehelgen for noe som han eller hun overhodet ikke opptok dem under deres jordiske liv?

Disse helgener er som alle de andre hellige i himmelen fylt av fullkommen guddommelig kjærlighet. Så vi kan stole på at det ikke ville plage dem (eller oss) det minste om de så og si ble utropt til vernehelgener for "feil" anliggende. De ville be like brennende for alle dem som ba om deres forbønn - det ville den guddommelige kjærlighet de er fulgt med, sørge for.

Men vil vi ikke glemme alle våre bekymringer fra vårt jordiske liv når vi kommer til himmelen? Innebærer ikke det at de hellige ikke vil komme oss og våre bekymringer ihu?

Bibelen vitner klart om at vi ikke vil glemme alt når vi kommer til himmelen.

Tenk bare på lignelsen om den rike mann og Lasarus, der Abraham og den rike mann begge viser at de absolutt er istand til å tenke på den rike manns brødre fremdeles er i live på jorden, og den rike mann husker godt at de ikke levde noe godt liv (Luk 16,27-31). Verken Abraham eller den rike mann hadde glemt det jordiske liv og de mennesker som fremdeles levde i denne verden.

Dette samme er også illustrert ved andre bibelsteder, som vi kommer tilbake til.

Vil ikke de hellige være så oppslukt av Gud at de ikke har noen tid til å tenke på oss?

Igjen kan vi vise til Abraham i ovennevnte lignelse. Han var fullt ut istand til å tenke på annet enn Gud. Hvis man skulle innvende at lignelsen - i tillegg til "bare" å være en lignelse - umulig kunne handle om den egentlige himmelske tilstand (ettersom den ble fortalt før Kristi oppstandelse), kan man se på den billedbruk som vi finner i Johannes Åpenbaring, som også viser oss at de hellige i himmelen er klar over hva som skjer på jorden, og at de viser sin omsorg. Vel er dette fortellinger i en viss litterær stil, men det ville være urimelig å avvise den sannhet som de vil illustrere:

  • «Da tok en av presbyterne [dvs. i himmelen] til orde og sa til meg: 'Disse som er kledd i hvite kjortler, hvem er de, og hvor kommer de fra?' 'Herre', svarte jeg, 'du vet det!' Da sa han til meg: 'Dette er de som kommer fra den store trengsel; de som har vasket sine kjortler og tvettet dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,13-14).
  • «Og de [presbyterne i himmelen] sang en ny sang: 'Verdig er du til å ta boken og åpne dens segl, for du ble slaktet som offer; og ut av alle stammer og tungemål, alle folk og raser har du løskjøpt mennesker til Gud ved ditt blod; du har gjort dem til et herskerfolk, til prester for vår Gud, og som konger skal de herske over hele jorden'» (Åp 5,9-10).
  • «Og den syvende engel støtte i sin basun. Da lød det røster fra himmelen som ropte: 'Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede; han skal herske i all evighet!'» (Åp 11,15).
  • «Og de fireogtyve presbytere som sitter på sine troner for Guds åsyn, kastet seg på sitt ansikt i tilbedelse av Gud og sa: 'Vi takker deg, Herre Gud, Allhersker, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt i besiddelse, fordi du har tiltrådt ditt kongevelde! Hedningefolkene raste, men nå er din Vredes dag kommet, tiden da de døde skal dømmes og dine tjenere profetene få sin lønn, sammen med dine hellige og dem som frykter ditt navn, små og store; og du skal ødelegge dem som la jorden øde'» (Åp 11,16-18).
  • «Da hørte jeg en kraftig røst fra himmelen si: 'Fra nå av står frelsen og kraften fast, vår Guds herredømme og hans Salvedes makt! For våre brødres Anklager er styrtet - han som dag og natt anklager dem overfor vår Gud! Ved Lammets blod har de vunnet over ham, og ved sitt eget vidnesbyrd -de hadde ikke sitt liv for kjært til å gå i døden. Fryd dere derfor, himler, og alle som har sin bolig her! Ve over jorden og over havet, for djevelen er styrtet ned til dere, vill av raseri, fordi han vet at hans tid er knapp!'» (Åp 12,10-12).
  • «Derefter lød det et mektig brus, det var liksom utallige himmelske kor, som sang: 'Halleluja! Frelsen og æren hører vår Gud til - hans dommer er rette og rettferdige! Han har dømt den store skjøge, som fordervet jorden ved sin utukt, og har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd!' Og igjen ropte de: 'Halleluja! Røken fra henne [hun = en jordisk by] stiger opp i all evighet'» (Åp 19,1-4).

Men ville det ikke ødelegge himmelen for de hellige, dersom de skulle være klar over våre jordiske problemer?

Det ødelegger ikke himmelen for Gud, og Han er selvfølgelig klar over våre problemer. Heller ikke ødelegger det himmelen for englene, og de er også klar over vår jordiske lidelse (Bibelen forteller til og med at de blir sendt oss for å lindre vår lidelse). På den samme måten ruinerer ikke denne innsikt opplevelsen himmelen for de hellige. De kan ha omsorg for oss i våre lidelser, men deres salighet i himmelen blir ikke forstyrret eller ødelagt. De kan ha omsorg og medfølelse, men uten smerte.

Jeg antar at våre avdøde kjære vil se til våre sorger f.eks. på lignende måte som vi selv ser på et småbarns engstelse når en av foreldrene forlater huset, og er for liten til å begripe at det ikke er noe å være engstelig for. Foreldrene ser barnets sorg og kan føle medfølelse og bli rørt eller til og med flattert. Likeså de hellige: De ønsker at vi vil forstå at det ikke er noe å bekymre seg over, og at alt er i orden - på samme måte som vi føler når vi merker at et lite barn ikke vil at vi skal gå vår vei. De føler ømhet mot oss i vår bekymring, men de blir ikke såret eller rammet av den.

Et siste eksempel for å vise at i vi i salighetens tilstand rett og slett ikke vil føle smerte: Vi vil være klar over de fordømtes lidelser, og de er meget mere smertefulle enn noe som noe menneske kan erfare på jorden. Gud kommer ikke til å viske bort fra vår bevissthet innsikten om at det finnes et helvete (vi ville ikke fullt ut kunne lodde dybden i Guds rettferd eller barmhjertighet dersom vi ikke var klar over at det finnes et alternativ til himmelen), men Gud vil ikke la denne innsikt spolere vår salighet heller.

Hvordan vet vi at de hellige i himmelen ber for oss?

Fordi Bibelen forteller oss det. Et sted som gjør det klart er 2 Makkabeerbok, der Juda hadde et syn der den hl. Onias ypperstepresten viser ham Jeremia, som nå er i himmelen, og vi leser:

  • «Da tok Onias til orde og sa: 'Dette er Jeremia, Guds profet, som elsker sine brødre og bærer fram mange bønner for folket og den hellige by'» (2 Makk 15,14).

For mange protestanter vil ikke dette bibelstedet ha særlig gjennomslagskraft, ettersom det er fra de deuterokanoniske skrifter - de syv gammeltestamentlige bøker som Martin Luther fjernet fra Bibelen -, men vi finner det samme uttrykt i Det nye testamente. I Johannes' Åpenbaring leser vi:

  • «Og da det hadde tatt boken, falt de fire skikkelser og de fireogtyve presbytere ned for Lammet. De hadde hver sin harpe, og gylne skåler av røkelse - det er de helliges bønner» (Åp 5,8).

Dette viser oss at de 24 presbytere, som representerer lederne for Guds folk i himmelen, bærer frem de jordiske helliges bønner som offergave til Gud. Det vi her har med å gjøre, må være forbønn fremfor Gud ved det at de bærer frem for Ham våre bønnerop.

Det skulle være unødvendig å forklare at også englene (som også de er hellige) går i forbønn for oss:

  • «Da kom en annen engel og stilte seg ved alteret; han hadde et kar av gull, og en stor mengde røkelse ble lagt i det, så han kunne bære det frem på gullalteret som stod foran tronen, sammen med bønnene fra alle de hellige. Og ved engelens hånd steg nå duften av røkelsen, sammen med alle de helliges bønner, opp for Gud» (Åp 8,3-4).

Og Jesus selv har fortalt oss at de små barns skytsengler har en garantert tilgang til Faderen for å gå i forbønn for sine skyddslinger:

  • «Vokt dere for å se ned på en av disse små. For dere skal vite, at de i himmelen har sine engler, som alltid har tilgang til min himmelske far» (Matt 18,10).

Hva får deg til å tro at de hellige kan høre våre bønner?

De samme bibelvers som vi nettopp har sitert. Det er for eksempel åpenbart at våre skytsengler vet hva vi foretar oss. Det er tross alt deres oppgave å beskytte oss, og dermed kan vi gå ut fra at de vet hva vi gjør og vet når vi ber dem om å be for oss.

På samme måte er det når vi hører om de hellige i himmelen som bærer frem våre bønner til Gud i form av røkelse (Åp 5,8; 8,3-4) - vi skjønner at de kjenner våre bønner.

Vi må huske at de fleste av de hellige ikke har noen fysiske legemer nå. Altså dreier det seg ikke om fysisk røkelse - dette er billedspråk. Det vi presenteres for i dette billedspråk, er ikke at de "fysisk" legger våre bønner frem for Gud, men derimot at de legger dem frem mentalt. Men for mentalt å legge frem våre bønner for Gud, må de først kjenne til våre bønner.

Hvis noen skulle hevde at de bønner som de her kjenner til, ikke var rettet til dem men til Gud direkte, kommer opp i store vanskeligheter: Skulle det altså være umulig for de hellige i himmelen å oppfatte de anliggender vi legger frem for deres forbønn, hvordan kan det da ha seg at de oppfatter henvendelser som slett ikke er rettet til dem, og at de likevel blander seg inn og går i forbønn for oss på grunnlag av disse henvendelser?

Uansett hva man her velger, har man hellige i himmelen som kjenner til hva vi ber om.

Hvordan kan de hellige høre hva vi ber om? Gjør man dem ikke dermed allvitende og allesteds nærværende?

Slett ikke. Men dette er en påstand som man ofte har hørt av anti- katolikker som ikke kjenner til det katolske syn på helgener.

Det er sikkert at de hellige i himmelen har mere innsikt enn hva vi har:

  • «For glimtvis erkjenner vi nå, og glimt er våre profetiske syn; men når fullbyrdelsen kommer, skal det som er glimt og brokker svinne bort. Da jeg var barn, var min tale, mine tanker og mine ønsker som et barns; men da jeg vokste til, la jeg det barnslige av. For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent» (1 Kor 13,8-12).

Vi vil aldri bli allvitende, og selvfølgelig ikke allesteds nærværende, men vi vil erkjenne meget som vi idag ikke kjenner til.

Den vanligste måte å forklare hvordan helgenene kan kjenne til hva vi ber om, er denne: Ettersom de nyder Guds saliggjørende åsyn, ser de i Gud alt den kunnskap som de trenger, de får all den kunnskap som er relevant for dem, og slik erkjenner de også hva vi ber om. Slik er det altså i kraft av Guds allvitenhet at de kjenner våre lengsler og vet hva vi ber om, selv om de selv aldri blir allvitende slik som Gud alene er det; de erkjenner kun den kunnskap som er relevant for dem.

Men hvordan nå dette enn forholder seg i detalj, kan vi enes om at det er en vesensforskjell mellom det å vite meget og allvitenhet. Det er en grense mellom de to som intet menneske vil kunne overskride, og det er bare anti- katolsk å hevde at helgenenes evne til å høre oss i himmelen innebærer at de har uendelig innsikt og kunnskap. Det er å anklage katolikker for et standpunkt som Kirken ikke har.

Men vil ikke de mest populære helgener få for mange henvendelser om forbønn enn de makter å ta seg av?

Dette er en annen vanlig anti-katolsk påstand. Vi trenger å overveie de følgende punkter:

For det første: Dersom en helgen ikke kan ta seg av dine bønneemner fordi han eller hun er overarbeidet, så er det ingen grunn til engstelse. Gud kjenner også til dem.

For det andre: Dersom en helgen ikke skulle makte å ta seg av ditt personlige anliggende, kan jo han eller hun gjøre det på en mer generell måte: "Herre, jeg ber deg: Kom alle dem til hjelp som ber om min forbønn".

Og for det tredje, hvis du tenker deg at du er en travel person som får alt for mange brev til å kunne besvare dem alle selv, hva ville du gjort? Latt en annen ta seg av det. Himmelen er sikkert en vel så veldrevet organisasjon som en hvilken som helst jordisk størrelse. Kanskje en annen helgen kunne bistå med de overskytende innkommende bønneemner!

Så, og nå kommer vi til de mer seriøse svarene: Tidsaspektet i himmelen fungerer ikke på samme måte som her på jorden. De i himmelen har all den "tid" de trenger til enhver "ting" de skal gjøre.

Og for det femte: Det er rett og slett tøv at de hellige i himmelen kan bli overveldet av for mange bønneemner. Blant de ting som skjer med oss i himmelen, er at vi i alt - også i vårt intellekt - ekspanderer i evner og innsikt. Forskjellen i "kapasitet" er større enn forskjellen mellom en gammeldags abakus og en supercomputer.

Tenk over det følgende:

a)

  • Paulus sier at mens vi nå har delvis erkjennelse, vil vi da ha full erkjennelse (1 Kor 13,9-12).

b)Jesus sier at vi på Dommens Dag vil måtte granske hele vårt liv, alt det vi har foretatt oss. Dette gjelder selv de mest trivielle småting, forteller han:

  • «Og jeg sier dere: For hvert fruktesløst ord en taler, skal en svare regnskap på Dommens Dag» (Matt 12,36).

Men med mindre Dommens Dag varer like lang tid som hele vårt liv (eller lengre, fordi vi må fordøye og vurdere selv den minste småting), da må dette bety at vår evne til å ta inn over oss kunnskap og inntrykk være meget mere større etter døden enn nå.

c)Videre vil vi ikke bare vite hva vi selv har gjort, men også vite hva dem som er rundt oss har gjort:

  • «Intet er så skjult at det ikke kommer for en dag, intet så hemmelig at det ikke skal bli kjent. Derfor skal også dere har sagt i mørket, bli hørt i dagslys, og det dere har hvisket i øret på folk bak lukkede dører, det skal bli forkynt over hustakene» (Luk 12,2-3).

Dette betyr at vi ikke bare vil være i stand til å ta inn over oss hver eneste av våre egne små og store gjerninger, men at vi vil kunne gjøre det samme for alle dem som er rundt oss. Altså har vi å gjøre med en i sannhet astronomisk mengde av informasjon som vi skal klare å fordøye - etter at vårt intellekt er befridd fra dets nåværende stengsler.

d)Legg merke til hvordan Det nye testament beskriver hvordan Jesus går i forbønn for oss:

  • «Hvem skal kunne sitte til doms over dem? For Kristus Jesu er død, ja, oppstanden, og troner ved Guds høyre hånd, og går nå i forbønn for oss» (Rom 8,34).
  • «Jesus derimot er og blir i evighet, og derfor går hans embede aldri over til noen annen. Derav følger også at han helt og fullt kan frelse dem som går gjennom ham til Gud; alltid lever han og kan gå i forbønn for dem» (Hebr 7,24-25).
  • «Mine små barn, dette skriver jeg for at dere ikke skal synde. Men om noen allikevel synder, så har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige» (1 Joh 2,1).

I disse bibelsteder ser vi Kristus gå i forbønn for oss i sin egenskap som Kristus og son prest - ikke bare som Guds Sønn. Kristus og prest er to roller som han påtok seg som et resultat av inkarnasjonen: Han går i forbønn for oss i sin menneskelige kapasitet som Messias og yppersteprest. Disse bibelsteder viser oss hvordan Han går i forbønn for oss i kraft av sitt herliggjorte menneskelige intellekt, ikke sitt guddommelige intellekt. Resultatet er at Jesus mennesket - det menneske med flere bønneemner lagt frem for seg enn noe annet menneske - er i stand til å gå i forbønn for oss ved hjelp av sitt herliggjorte menneskelige intellekt. Det kan ikke være noen tvil om at helgenene, som mottar langt færre bønneemner, skulle være kapable til å ta seg av disse også.

Forbyr ikke Bibelen kontakt med de døde?

Nei. Det Bibelen forbyr, er spådomskunst ved hjelp av de avdøde. Gud forbød Israel den hedenske skikk å bruke avdøde som medier for å innhente overnaturlig kunnskap, og lovet at han istedet skulle sende dem profeter. Men å mane frem de døde for å få kunnskap, var uakseptabelt:

  • «Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter all den styggedom som folkene der driver med. Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ingen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann. Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde ... De folkene som du skal drive ut, hører på tegntyderne og spåmenn. Men deg har Herren din Gud ikke gitt lov til slikt. Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,9-15).

Det er en stor forskjell mellom det ydmykt å be en kjær avdød om å be for deg, og å prøve å mane ham eller henne frem og pumpe dem for informasjon. Å be: "Skatten min, be for meg nå, for nå trenger jeg det", er slett ikke sammenlignbart med å arrangere en seanse.

Det er bare å frammane hellige og engler som er forbudt av Bibelen. Å henvende seg til de som er i himmelen, er ikke forbudt. Ikke nok med at det ikke er forbudt; det oppmuntres. For i Salmene ber vi englene om å be dem om å forene sin tilbedelse av Gud med vår:

  • «Lov Herren, dere hans engler, dere sterke helter, som gjør det han sier, så snart dere hører hans røst. Lov Herren, alle hans hærskarer, dere hans tjenere, som gjør det han vil!» (Salme 103,20-21).
  • «Halleluja! Lovsyng Herren fra himmelen, lov ham i det høye! Lov ham, alle hans engler, lov ham, hele hans hær!» (Salme 148,1-2).

Gikk de tidligste kirkefedre inn for å legge frem sine bønner for de hellige?

Ja - se her!

Hvor står det i Bibelen at vi skal legge frem våre bønner for de hellige?

Spørsmålet forutsetter at det trenges et slikt bibelsted for at vi skal være trygge på at dette er i orden.

I denne serien av spørsmål og svar har vi påvist at alle de nødvendige premisser for at vi skal kunne henvende oss til helgenene, er tilstede. Vi kan utlede en tillatelse til å gjøre dette fra disse premissene. Å kreve at det i tillegg måtte foreligge et bibelsted som uttrykkelig ga grønt lys, er under disse omstendigheter toppen av legalisme - a la prinsippet "Alt det som ikke er uttrykkelig tillatt, er forbudt".

Men et fundamentalt rettsprinsipp avviser denne form for legalisme. Gud ga oss et intellekt, og forventer av oss at vi bruker det. Guds lovs funksjon er å sette grenser for hva vi kan gjøre - de ti bud forteller oss hva vi ikke kan gjøre. Lovens funksjon er ikke å ramse opp de frirom vi måtte ha til å handle, til å regne opp alt det vi tillates å gjøre.

Intet kan være mere legalistisk (lovisk) enn å kreve at man må ha en uttrykkelig bibelsk tillatelse for det man måtte ønske å gjøre. Vi ville lete forgjeves i Bibelen etter slike uttrykkelige tillatelser til det meste av det vi foretar oss i det daglige.

Denne loviske tenkemåte er typisk for fariseernes misforståtte oppfatning av loven, en oppfatning som Jesus fordømte. For hvis man skulle bruke loven på en slik måte, ville man "binde sammen tunge bører og lesse dem på folks skuldre" (jfr. Matt 23,4), og disse Jesu ord ville ramme hardt:

  • «Ja, ve over dere også, dere lovkyndige, for dere legger byrder på folk som de ikke kan bære, og selv tar dere ikke i dem med en finger» (Luk 11,46).

Men når dette er sagt, gjenstår det kun å påpeke at vi allerede har henvist til en rekke bibelsteder som oppmuntrer oss til å henvende oss med våre bønner til dem i himmelen. Som vi nevnte, retter vi i Salmene bønner til englene:

  • «Lov Herren, dere hans engler, dere sterke helter, som gjør det han sier, så snart dere hører hans røst. Lov Herren, alle hans hærskarer, dere hans tjenere, som gjør det han vil!» (Salme 103,20-21).
  • «Halleluja! Lovsyng Herren fra himmelen, lov ham i det høye! Lov ham, alle hans engler, lov ham, hele hans hær!» (Salme 148,1-2).

Dette er nok ikke bønner om englenes forbønn, kun en bønn om at de må tilbe Herren sammen med oss, men de er bønner ikke desto mindre.

Og dersom det ikke er noe galt i det ydmykt og oppriktig å be Gud om å se til oss i hans godhet, da kan det ikke være noe galt i å be andre om å be for det samme på våre vegne. Og når vi så har vist at det er mulig å henvende seg til de hellige i himmelen med én type bønn (som i Salmene), da kan det ikke finnes noen restriksjoner på hva vi kan be dem om, så lenge det ikke dreier seg om noe som ikke sømmer seg som en bønn.

Jeg innser at dette er korrekt, men jeg føler meg ikke vel ved tanken på å begynne å henvende meg til helgener. Hvordan kommer jeg i gang?

Da jeg selv var i ferd med å bli katolikk, stod jeg også overfor dette spørsmål. Jeg innså at bønn om helgeners forbønn var i orden i prinsippet, men jeg hadde problemer med å gjøre det. For å begynne, henvendte jeg meg først til en som jeg visste var klar over min situasjon og som hadde fått oppgaven å be for meg - min skytsengel.

Så gikk jeg et skritt videre, og inkluderte bibelske hellige -Peter og Paulus - og ba om deres forbønn også.

Jeg begynte også å henvende meg til vernehelgenene til de menighetene jeg besøkte, ettersom jeg regnet med at de nok måtte ha en særskilt omtanke for de troende i de kirker som var oppkalt etter dem selv.

Og jeg henvendte meg til de avdøde slektninger som jeg hadde grunn til å tro var blitt frelst.

På dette stadium var mine problemer overvunnet, og jeg skulle anta at dette opplegget også skulle passe for andre, så snart de har forstått det intellektuelle fundament for denne praksis.

Gud velsigne dere, og lykke til!

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk original


Copyright (c) 1996 by James Akin. All Rights Reserved.