Nå som vi er i fastetiden oppfordrer Kirken oss ikke bare til å faste, men til å bruke ekstra tid til bønn. Det kan kanskje være vel så vanskelig som å faste, for stillhet og bønn er sjelden i vår oppjagede hverdag. Det krever ekstra ettertanke å mestre overgangen fra hektisk aktivitet til fastens indre reise. Derfor satte jeg meg ned med Ord fra Athos av Jean-Yves Leloup. Den handler nettopp om veien til indre stillhet, slik Leloup lærte å vandre den av munkene på Athos.
Munkene vi treffer i boken gir råd i form av metaforer. Det første skrittet på veien, er å be som et fjell: Å bli vant til stillheten, nøye seg med ganske enkelt å være, uten fikse påfunn, uten at det behøver å skje noe. Ganske enkelt ta seg tid.
Neste skritt er å be som en valmue: Ikke bare å være rotfast som fjellet, men å strekke seg mot himmelen og lyset, mot Gud. Dessuten: Å etterligne fjellet gir oss sans for evigheten, valmuen lar oss føle hvor sårbare vi er.
Så blir vi oppfordret til å be som oseanet. Det betyr å kjenne åndedrettets rytme lik havets taktfaste bølger, og vite at om hverdagens jag kommer over oss, lik vinden som skaper bølger og uro, er vi, som det store oseanet, aldeles rolige på dypet.
Munkene lærer oss så å be som en fugl, en due. Slik duen kurrer, skal vi be med strupen, la sangen fra hjertet velle frem og stille mumle "Kyrie eleison", en bønn nesten like gammel som kristenheten og med mange betydninger.
Nå når vi har lært av skaperverket å ha et naturlig forhold til Gud, er det på tide å bli menneske. Vi skal be som Abraham, alle troendes far. Det innebærer å stå foran Guds åsyn og gå i forbønn for våre medmennesker, slik Abraham gjorde i Sodoma.
Det siste skrittet er å be som Jesus. Vi må bli barn for å be som Sønnen og utvikle det samme fortrolige forhold han hadde til Faderen. Å be som Jesus er å ha et grenseløst hjerte: Å elske selv de mest innbitte synderne og be for våre fiender, våre bødler.
Hvordan gikk det med min vei i stillheten etter lesningen? Jeg var inspirert og motivert, og det kom mye godt ut av det. Men jeg fant fort ut at vi som ikke lever som munker på Athos, men som tusenkunstnere midt i byen, trenger et ekstra forstadium noen ganger: På tunge dager trenger man å starte med å meditere som en katt: å legge seg på et varmt og mykt sted, legge alle sine bekymringer i Guds hender og sove trygt en stund.