Artikkelen sto i St. Olav Magasin nummer 10/2002. Av May-Lisbeth Myrhaug, religionshistoriker og medlem av St. Olavs redaksjon.
Den 16. oktober 2003 proklamerte pave Johannes Paul II et rosenkransens år, med et inderlig ønske om at rosenkransen skal bli en viktig del av de kristnes fromhets- og bønneliv. Samtidig som han begynner det 25. år av sitt pontifikat, vil han også markere 120-årsjubileet for pave Leo XIIIs encyklika «Supremi Apostolatus Officio», som igjen markerte begynnelsen på en serie dokumenter viet rosenkransbønnen. I forbindelse med rosenkransens år, publiserer pave Johannes Paul II også et apostolisk brev, «Rosarium Virginis Mariae», undertegnet under den ukentlige audiens på Petersplassen, hvor det var samlet 17.000 pilegrimer.
Paven brukte også audiensen til å avsanne ryktet om hans snarlige avgang. Han vil fortsette så lenge Gud vil, og han gjentok atter en gang at han gir seg over i Marias hender: «Totus tuus Maria! Totus tuus! Amen.»
Paven legger til fem nye mysterier til rosenkransen. Han motiverer sin beslutning med å si at rosenkransen er «evangelienes kompendium». Rosenkransen er mariansk av karakter, men i sitt hjerte er den kristologisk. Den har er ekko av Marias bønn i seg, Magnificat, som er Marias profetiske lovsang. Ved bruk av rosenkransen går vi i lære hos Maria, som igjen leder oss til kontemplasjon av skjønnheten i Kristi ansikt og til å erfare dybden i hans kjærlighet til oss.
Paven sier at rosenkransbønnen hører til de fineste bønner i den kristne tradisjon, utviklet i vest som en typisk meditativ bønn, som til en viss grad kan sammenlignes med Hjertebønnen eller Jesusbønnen i Østkirkens tradisjon. Han nevner også den hellige Ignatius av Loyolas Åndelige øvelser som en stor hjelp til konsentrasjon, og spesielt konsentrasjon om det enkelte mysterium.
Rosenkransbønnen er Marias kontemplasjon over minner fra det levde livet. For å få frem den fulle kristologiske dybden i bønnen, legger paven til fem nye mysterier. Disse kaller han «Lysets mysterier». Og han siterer Johannes 9,5: «Men så lenge jeg er i verden, er jeg dens lys.»
De nye mysterier er:
- Jesus døpes i Jordan (Matt 3,17, 2. Kor 5,21)
- Jesus åpenbarer sin herlighet under bryllupet i Kana (Joh 2,1-12)
- Jesus proklamerer Guds rike og kaller til omvendelse (Mk 1,15; 2:3-13; Luk 7:47- 48)
- Jesu forklarelse på Tabor (Luk 9,35). Paven kaller dette mysteriet for mysteriet par excellance.
- Jesus innstifter eukaristien (nattverden) (Joh 13,1)
Paven har, ved å tilføye de fem nye mysterier, foretatt en viktig og nødvendig ordning for å gi bønnen et her-og-nå-fundament, ved å tilføye viktige mysterier fra Jesu liv som har manglet til nå. I disse mysteriene - med unntak av mirakelet i Kana - er Maria i bakgrunnen. Hennes forløsende ord i Kana er Marias oppfordring til Kirken i alle tider: «Gjør bare alt hva han sier til dere» (Joh 2,5).
Jeg tror at de fem nye mysterier vil gi en fornyet interesse for bruk av rosenkransen, i tråd med pavens ønske. Vi blir Kristi medvandrere, og dette hjelper oss til å holde rett fokus: å vandre i Kristi fotspor - å være Kristussentrert. Samtidig vil det paven kaller mysteriet par excellance, forklarelsen på Tabor, være nøkkelen til forståelsen av og dermed fordypelsen i Lysets Mysterium.
Den hellige Gregor av Nazianz (ca. 330-381) skriver i sin preken «Om den hellige dåp» noe som kan være klargjørende i forståelsen av dette mysteriet: «... den lysende stjerne over Betlehem og den lysende sky over Tabor assosieres med teofanier både i det gamle og det nye testamentet. Moses og Elias, som begge opplevde guddommelig nærvær i form av lys og ild, var begge til stede i lyset på Tabor.»
Han sier videre at lyset er et vesenstrekk ved Gud, og at lyset bryter inn i tilværelsen som en kontinuitet fra det sanne lys i Inkarnasjonens mysterium.
I den Hellige Skrift er det mange steder som handler om Lyset, guddommelig opplysning, Gud som Lyset. I Østkirken snakker man om det uskapte Lyset, en bevissthet om det guddommelige i høyeste potens. De fleste kirkefedre har skrevet om transfigurasjonen på Tabor - som Gregor av Nazianz, Kyrillos av Alexandria, Maximos Bekjenneren, Johannes av Damaskus, Simeon 'den nye teologen' - anser at det lyset apostlene så, var det Uskapte Lyset, det guddommelige lyset. Gregor Palamas utvikler denne tanken i forhold til den mystiske erfaringen. Det lyset apostlene så på Tabor, inngår i Guds natur. Den er evig, uendelig, utenfor tid og rom. Ifølge Simeon var det derfor Paulus ble blendet på veien til Damaskus. Han ble slått il marken av det guddommelige lyset. Derfor kunne Maria Magdalena, ifølge Gregor Palamas, se oppstandelsens lys fylle graven, så alt det som var der, ble synlig trass i nattens mørke. Samme lys gjorde det mulig for henne å se og samtale med engelen.
Kristi forklarelse er ikke et fenomen bundet til tid og rom - for det var ingenting i Kristus som ble forandret - men forandringen skjedde i apostlene, som fikk se Kristus som han var, strålende i sin guddoms evige glans. Dette innebar at apostlene trådte ut av den historiske hendelsen og fikk bevissthet om den evige virkelighet. Gregor Palamas sier i isn preken over forklarelsen: Herrens forklaringslys er uten begynnelse og slutt, det er ikke innskrevet i tid og rom.
Den ortodokse teologen Vladimir Lossky (1903-1958) skriver i boken Östkyrkornas mystiske teologi: «For å kunne se de guddommelige lyset, som disiplene så på Tabor, må man ha del i dette lyset, være mer eller mindre forvandlet av det. Den mystiske erfaringen forutsetter en forandring av vår natur, gjennom nåde.»
Paven har i ulike sammenhenger gitt uttrykk for sitt marianske fromhetsideal. Allerede i 1987 gav han ut encyklikaen Redemptori Mater, Forløsningens Moder, og utropte samtidig et Maria-år. Et lignende initiativ ble tatt av pave Pius XII i 1954 i forbindelse med dogmet om Marias uplettede unnfangelse. Pave Johannes Paul II skriver at Maria-året skal fremme en ny og mer omhyggelig lesning om hva Det 2. Vatikankonsil har sagt om jomfru Maria. I 1988 kom Mulieris Dignitatem, om kvinnens verdighet og kall - et apostolisk skriv for å markere Maria-året. Maria-året og rosenkransåret har med andre ord mange felles trekk.
Rosenkransen er god å ha i lommen og klar til bruk enten man går på gaten, sitter på trikken eller annen sammenheng. Den hjelper en til å være Kristussentrert med Marias, Gudeføderskens, hjelp. En personlig bekjennelse til slutt: Av de nye mysteriene i Lysets Mysterium ligger transfigurasjonens mysterium/det Uskapte Lysets mysterium mitt hjerte særlig nær:
... men nå er dere lys i Herren.
Lev da også som barn av Lyset,
for det får godhet, rettferd og sannhet til å spire;
og lær å forstå hva som er Herren kjært.
(Ef 5,8-119)