Av biskop Egon Kapellari, Østerrike
Ordet kirke betyr ikke bare et byggverk, men først og fremst et fellesskap av mennesker som er samlet for å dyrke Gud. Men lenge har ordet kirke også betegnet de hus hvor den kristne menighet kommer sammen for å feire eukaristi og motta sakramentene, og hvor også den kristne kommer alene for å be og ære den alltid nærværende Kristus under brødets skikkelse i tabernaklet.
Kirkebygningenes form spenner vidt, fra den lille landsbykirken til katedralen, fra den romantiske kirken til betong- og stålskjelettbygningen i vårt århundre. «Det finnes kirker som er som umåtelige dyp. Og andre er som glødende ovner, og andre igjen med så kunstferdige hvelvinger at de klinger ved berøring med en finger», lar Paul Claudel en byggmester i gotiske domkirker si i sitt drama «Marias budskap».
De eldste kristne kultsteder var skjulte, tvunget av omstendighetene, og også i dag er det kirker som beskjedent dukker seg i skyggen av høyhus, og kapeller i alminnelige bolighus. Men de fleste kirker er synlige i landsbyens og den gamle bydelens midte, eller høyt på et berg eller en bakke, og de er ikke bare en fryd for øyet, men det er også teologisk begrunnet: Troen er i følge kristen selvforståelse ikke bare en privatsak, men en offentlig begivenhet.
Kirker er innviede og avgrensede rom, avskjermet fra den daglige larm. På 1960-tallet forsøkte man ved bygging av nye kirker å omgå dette prinsippet, og i stedet for innviede rom bare til gudstjenestebruk å innrede såkalte "alt-mulig-rom". Men mens tidligere slike rom bare var en nødløsning, for eksempel i diasporaen, ble det nå gjort til en dyd av nødvendighet. Når man ikke lenger hadde en skillelinje mellom sakral og profan, respekterte man ikke den kjensgjerning at et menneske ikke bare utfolder seg i ett rom, men at man har bruk for terskler, overganger fra et rom til et annet, slik som mellom arbeid og innholdsrik fritid, fest og bønn. Guds helbredende virke tar de menneskelige instinkter alvorlig. I dag bygges det igjen kirker bare til gudstjeneste. Riktignok har vi den litt betenkelige tendensen mer og mer å benytte kirkene som konsert hus. En konsert med religiøst innhold kan bare være til andakt hvis presten eventuelt kommer med en from innledning, hvis lysene på alteret tennes og man unngår klappsalver. I et kirkerom gjelder salmeverset: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn skal du gi ære.»
Kirkebygningenes karakter blir gripende uttrykt i kirkevielsens liturgi. I en renselsens ritus blir de troende og kirkens vegger bestenket med vievann. Biskopen viser stående boken med lesninger og forkynner: "Guds ord fylle dette rom!" Først blir alteret salvet, deretter blir veggene 12 steder salvet med krismaolje: Kirken er grunnlagt på apostlenes fundament. Alter, menighet og kirkemurene blir deretter hilst med røkelse: Et symbol på de bønner som stiger opp til Gud. Til slutt blir alle lys tendt: "Kristi lys bringe lys i Hans kirke, og må alle mennesker nå til sannhetens fylde", sier biskopen ved denne ritus.
Den virkelig troende kristne forstår sitt liv som en pilegrimsferd mot Gud. Det evige liv blir av Jesus fremstilt som å være hjemmehørende i «de himmelske boliger». Kirker er åndelige hvilesteder på denne veien; her kan mennesker gå inn for å motta reisekost ved ordet og sakramentene.
(Fra «Ord på Vejen» nr 4/1996)