Selja kloster
Stad kommune i Nordfjord, i Vestland fylke
Selja kloster ligger på øya Selja vestenfor tettstedet Selje. Adkomst med båt fra tettstedet.
Benediktinerkloster som antas å være grunnlagt omkring 1100. Det opphørte som selvstendig institusjon mellom 1461-74. Klosteret var viet til St. Albanus.
Selja kloster har en dramatisk plassering på en liten slette vest på øya Selja. Bak klosteret som har virket som en borg med murer og tårn, hever fjellet seg bratt oppover som en skjermende bakvegg. Litt oppe i denne bratte skråningen er det murt opp en stor terrasse hvor ruinen av Sunniva-kirken ligger. Like ovenfor denne igjen finnes hulen som rommet Mikaelshelligdommen. Herfra er det vid utsikt både mot Stadtlandet, som danner en skjerm mot nord, og ut mot havet og skipsleia, midtveis mellom Bergen og Trondheim - en naturlig landliggeplass for fartøyer som biet på godt vær for å kunne runde Stadt.
Legenden om Sunniva og de hellige menn som led martyrdøden på Selja, er knyttet til stedet. Allerede tidlig på 1000-tallet ser det ut til at de har vært dyrket som helgener. Stedet ble et valfartsmål og biskopsete omkring 1070. Det gikk ikke mange årene før biskopen flyttet til den fremvoksende byen Bergen. Men først i 1170 ble Sunniva-skrinet ført dit, noe som betegner den offisielle flytting av bispesetet fra Selja til Bergen. Fra den tid rådde benediktinerne grunnen alene på Selja.
Når klosteret egentlig ble opprettet er ukjent, men er antagelig ett av de aller første her i landet, om ikke det aller første. Biskopen var sannsynligvis delaktig i etableringen, som kan ha skjedd omkring 1100. Det var sterke bånd mellom bispestolen og klosteret gjennom hele middelalderen.
Når det gjelder klosterets historie, er kildematerialet usedvanlig magert. Vi har noe kjennskap til abbedene. Det fortelles at anlegget brant i 1305. Etter dette har det gått tilbake med klosteret, og slutten kom da biskop Finnboge i Bergen (1461-74) forviste abbeden og la klostergodset til Bergen bispestol. Et forsøk på å få paven til å godkjenne en overføring av klostergodset til Nidarholm kloster har trolig ikke ført frem. I 1545 ble godset lagt til St. Jørgens hospital i Bergen og har senere tilhørt denne institusjonen.
Klosterruinene har i århundrer ligget beskyttet av omgivelsene og kan regnes som de best bevarte i landet. Forfall og steinbryting har likevel gjort kraftige innhogg i bygningene, slik at foruten det bevarte kirketårn står ellers bare murene - riktignok stedvis helt opp i mannshøyde.
Klosteranlegget består av flere deler, med selve klosteret nede på sletten, St. Sunnivakirken oppe på terrassen bakenfor og Mikaelhelligdommen øverst.
I klostervågen rett nedenfor klosteret er det en lun havn hvor det finnes rester av et stort steinnaust. Fra landingsplassen fører hellelagte stier opp til klosteret. Ved havnen øst på Selja ligger tuftene etter middelalderkirken på Bø og rester etter gammel bosetning. Derfra leder et gammelt veifar ut til klosteret.
Den gamle «bispekirken» inngår i klosterkirken. Denne katedralen var en treskipet basilika med et lite firkantet kor murt i fint tilhogne olivinsteinskvadre. Olivinsteinen, som er bløt som kleber, ble brutt på Sunnmøre. Vestveggen på «bispekirken», som ennå står i full høyde som del av det senere tårnet, viser spor etter kirkens utforming i høyden.
Østfløyen består av bare to rom - sakristiet nærmest kirken og dernest kapittelsalen, som har hatt to åpninger mot klostergangen. Mellom øst-og sydfløyen leder en passasje ut fra klostergården opp mot Sunniva-kirken. Dormitoriet kan en regne med lå i overetasjen her.
Sydfløyen har samme murpreg som korutvidelsen, med bygningsdeler fra den gamle bispekirken. Denne fløyen besto opprinnelig også bare av to rom - refektoriet i øst og kjøkkenet i vest. Kjøkkenet er senere delt i to, og den vestre delen kan tolkes som dagrom eller varmestue med inngang fra klostergangen, mens kjøkkendelen har utgang mot syd til økonomibygningene, som var plassert her.
Vestfløyen er reist på en to meter høy terrasse. Funn av tykke brannlag under de nåværende bygningene viser at det må ha ligget trebygninger her. Fra klostergården er det inngang til to rom der vinduene mot vest er bevart. Fra det søndre rommet leder en trapp opp til annen etasje i et tårnlignende bygg som lå i dette hjørnet av klosteranlegget. En kan også komme inn i «tårnet» gjennom en dør i passasjen mellom dette og sydfløyen.
Mot fjellskrenten rett syd for anlegget ligger en stor steinbygning som er delt i to rom. Ildsteder og andre funn viser at bygningen blant annet har tjent som bakeri, med tilgang til vann fra bekken like ved. Ved denne bekken, men inntil skrenten opp til Sunniva-kirken, ligger en noe mindre steinbygning som må ha vært smien.
Fra sletten med klosterbygningene fører en bratt sti opp til den store oppmurte terrassen der Sunnivakirken lå. Denne terrassen er bygget i flere avdelinger og i forskjellige perioder. Om den opprinnelig var avtrappet som i dag, er usikkert. Oppgangen mellom terrassen og fjellet er en senere løsning. Opprinnelig gikk terrassen helt inn til fjellet med adkomsten opp langs sydsiden.
Enda noen trinn opp bak Sunnivakirken bringer oss til «Salen» - et rom avgrenset med murer under den fremspringende helleren. Innenfor Salen ligger en hule, der Mikaelskirken trolig hadde sin plass.
Holdepunktene er for få til å datere når de forskjellige delene av Selja-anlegget er bygget. Dette forhold har flere årsaker. Den fremste grunnen er at man tidligere bare har arbeidet med murene og ikke foretatt arkeologiske undersøkelser i grunnen. Med bakgrunn i sine mangeårige undersøkelser, hevder C. Enger at den gamle bispekirken trolig er reist i første halvdel av 1100-tallet. De større terrassene oppe ved Mikaelhellig-dommen kan være påbegynt samtidig. Den senere utvidelse av bispekirken, med byggingen av klosterfløyene og Sunnivakirken, plasserer han i siste halvdel av 1200-tallet og inn på 1300-tallet.
Ved flere anledninger har det vært utført undersøkelser og vedlikeholdsarbeider på Selja kloster. Følgende kan nevnes: 1817 (L. D. Kluwer), 1866-67 (A. Koren, W. F. Koren og O. Krefting), 1885 (P. Blix), 1891 (J. Meyer), 1909 (K. Rivertz), 1913 (E. Reimers) og 1935-40 (C. Enger), med senere oppfølging av Riksantikvaren i 1960-årene og i 1983.
Litteratur
Enger, C. (1949): Helligdommen på Selja. I: FNFB. Årsber. 1946, s. 548.
Nicolaysen, N. (1892): Om ruinerne paa Selje. Udgivet af Foreningen til norske fortidsmindes-mærkers bevaring. Kristiania. I: Kunst og haandverk fra Norges fortid. Suppl.
