Del 10: Birgittinerne - Elisabeth Hesselblads gren
Birgittinerordenen har flere sidegrener. En kalles den "spanske grenen", som utgikk fra den spanske mystikeren Doña Marina de Escobar (1554-1633). Hun grunnla ikke selv noe kloster, men gjennom sin klosterregel, som var inspirert av Birgitta, var det likevel hun som introduserte Birgittinerordenen i Spania. Det første klosteret som fulgte Marinas regel, ble grunnlagt i Valladolid i 1637. Dette eksisterer fortsatt, og har fire datterhus i Spania. Også i Mexico finnes det klostre av denne grenen. De spanske birgittinerne har brun drakt med hvitt tau om livet i stedet for lærbeltet, men på hodet bærer de det svarte sløret og den karakteristiske birgittinerkronen. Deres ring består av tre metaller: stål (som skal minne om fattigdom og lydighet), sølv (som symboliserer renheten) og gull (bilde på kjærligheten). Ringen bærer innskriften: (i stålet) "Esclava", (i gullet) "de Jesùs" og (i sølvet) "y de su Santisima Madre" (Jesus og hans helligste mors tjenerinne).
Birgittinerordenen ble med tiden en ren nonneorden. Den siste birgittinermunken av ordenens eldste gren døde i Altomünster i 1863. De spanske søstrene har aldri hatt egne patre; de skulle etter Doña Marinas regel bruke jesuittene som åndelige ledere. I begynnelsen av vårt århundre gjorde den engelske sekularpresten Benedict Williamson et forsøk på å blåse liv i Birgittinerordenens mannlige gren. Han lyktes i å samle en gruppe unge menn som ville hjelpe ham med den vanskelige oppgaven, og da første verdenskrig brøt ut, hadde han tolv unge birgittinernoviser i Cobham i Surrey. Men alle novisene og novisemesteren ble innkalt til krigstjeneste, og de fleste falt, mens andre ble alvorlig invalidisert. Pater Benedict selv var så nedbrutt at han ikke klarte å ta opp arbeidet igjen etter krigen, og ikke engang den ukuelige Moder Elisabeth (se under) klarte å inngi ham nytt mot. I våre dager er det derimot grunnlagt en liten kommunitet av birgittinermunker i USA.
På 1900-tallet er det også vokst frem en ny gren av ordenen, grunnlagt av den svenske kvinnen Maria Elisabeth Hesselblad (1870-1957). Hun ble født i en fattig familie i Västergötland med en stor barneflokk, hun var eldste jente av 14 barn. Tidlig måtte hun stå på egne ben og hjelpe sine yngre søsken. Som 18-åring emigrerte hun til Amerika, hvor hun utdannet seg til sykepleier. Hun ble oversykepleier på det store Roosevelt-sykehuset i New York før hun var fylt 30 år. I USA ble hun kjent med Den katolske kirke gjennom de mange irske innvandrerne. Hun ble interessert i deres tro, og etter mange overveielser konverterte hun i 1901 og ble selv katolikk.
I 1904 kom hun dødssyk til Roma for å få avslutte sitt jordiske liv i Casa di Santa Brigida, Birgittas gamle hus ved Piazza Farnese, som med tiden var overtatt og bebodd av polske karmelittsøstre. Men hun overlevde, og i 1906 avla hun ordensløftene som birgittinernonne. I 1911 grunnla hun en søsterkommunitet som bodde i noen rom i Casa di Santa Brigida. Hun reiste til de gamle birgittinerklostrene i England, Nederland og Spania, og i 1920 fikk hun pave Benedikt XVs godkjennelse av sin søsterkongregasjon av Den helligste Forløser og tillatelse til å kalle seg abbedisse. I 1930 klarte hun med pave Pius XIs hjelp å skaffe et annet hus til karmelittene, slik at birgittinerne året etter kunne flytte inn i Birgittas gamle hus. I 1942 godkjente pave Pius XII kongregasjonen som "en levende gren av Birgittas gamle orden".
Moder Elisabeth hadde aldri til hensikt å gjenopplive det klosterlivet som ordenen levde i middelalderen. Hun hadde i stedet Birgittas dagligliv i Roma som forbilde for sine kommuniteter. Birgittas hus i Roma var ikke noe kloster, men et herberge og gjestehjem for skandinaviske pilegrimer. Dette særtrekket gjorde moder Elisabeth til sin ordensgrens spesielle kall, men så langt det var mulig var det forent med noen elementer fra det strenge klosterlivet til den opprinnelige ordenen.
I gjestehjemmene skulle søstrene ta imot mennesker av alle konfesjoner. Overfor ikke-katolikkene må det ikke forekomme noen propaganda, men de har alltid muligheten til å lære å kjenne Den katolske kirke på nærmere hold under et besøk på de birgittinske gjestehjemmene, dersom de ønsker det. Søstrene fikk også gjennom gjestehjemmene en mulighet til å hjelpe katolikkene i diaspora, som i klostrenes gjestehjem kunne tilbringe noen stille dager eller uker og ta del i det liturgiske livet. Søstrene gir også religionsundervisning for voksne og barn og privatleksjoner i andre emner, som språk og musikk, og i klausuren sysler de med ulike studier, forskning og oversettelsesarbeid. Alle søstrene deltar i husarbeidet. Men disse ytre syslene må aldri forstyrre gudstjenestelivet - tidebønnene har stadig første prioritet.
Moder Elisabeths hus er ikke selvstendige, den nye grenen er en sentralisert organisasjon som ledes fra Birgittas hus i Roma. Søstrene må regne med å flytte til andre hus når det er behov for det. De bærer birgittinernes drakt, men de ber de romerske tidebønnene, ikke de tradisjonelt birgittinske. Ordensgrenen utmerker seg ved sitt økumeniske engasjement, ikke minst med de lutherske statskirkene i Norden. Et kapell i Birgittas hus i Roma har blitt åpnet for den svenske lutherske forsamlingens gudstjenester, og ordenen har tatt initiativ til økumeniske kurs og konferanser. I sitt arbeid for kristen enhet er ordenen inspirert av Birgitta selv, som sterkt engasjerte seg for fred mellom kristne folk.
I 1923 kjøpte Maria Elisabeth Hesselblad en stor og vakkert beliggende skogstomt med en villa i Djursholm i Sverige. Ved hjelp av gode venner og med støtte fra Syon Abbey i England grunnla hun der Sta Birgittas hvilehjem med en søsterkommunitet. Det var i virkeligheten det første klosteret i Sverige etter reformasjonen, og dermed hadde Moder Elisabeth virkeliggjort sin gamle drøm om å føre birgittinerne tilbake til hjemlandet. Hun kjøpte også en villa i Vadstena, hvor hun også grunnla et hus i 1935.
Moder Elisabeth døde den 24. april 1957 i Roma, og hadde da ledet ordensgrenen i femti år og stiftet åtte klostre. Hennes død medførte en forbigående krisesituasjon og uro i ordenen, som blant annet førte til at klosteret i Vadstena i 1963 med pavelig tillatelse antok den hellige Birgittas opprinnelige konstitusjoner og de birgittinske tidebønnene, og sluttet seg til den eldre grenen av ordenen som et priorat under det nederlandske klosteret Maria Refugie i Uden. Det ble et selvstendig abbedi i 1991. Moder Elisabeths saligkåringsprosess ble innledet i 1988.
Moder Elisabeths gren har hatt en sterk ekspansjon de siste årene og talte pr 1996 ca 400 søstre fordelt på 13 klostre i Europa, hvorav fire i Skandinavia, 11 i India og 5 i Amerika. Grenen ledes av generalabbedisse Moder Tekla Famiglietti, som gang på gang blir gjenvalgt i embetet. Det er denne grenen som nå grunnlegger et kloster i Heimdal i Trondheim (innvielse 19. juni 1998).
Medregnet den mannlige kommuniteten i USA har den hellige Birgitta inspirert ikke mindre enn fire ordensgrener, som alle lever i dag, mer enn seks århundrer etter hennes død. "Den nya vingården har blivit gammal, men även gamla vingårdar kan bära rik frukt". (sr. Kirsten Pedersen OSsS)
