En adventspreken av p. Per Bjørn Halvorsen op
Hver eneste dag, ja tre ganger om dagen, ber Kirken og hver kristen den bønn som vi har lært av Herren selv: Komme ditt rike. Med særlig iver ber Kirken denne bønnen i den tiden som nå innledes, adventstiden, for ordet advent betyr på vårt språk "komme" eller "ankomst", slik bønnen lyder på latin: Adveniat regnum tuum.
Hvordan kan det ha seg at denne bønnen, som Kirken har bedt hver dag siden apostlenes dager, ikke er blitt bønnhørt og Gudsriket ennå ikke er kommet ? for sier ikke Herren at det som to eller flere er blitt enige om å be om i hans navn, det skal oppfylles? Og her er det ikke snakk om to eller tre, men hele den allmenne Kirke over hele jorden, Kristi utvalgte brud, som roper: Marana tha! Herre, kom!
Angående lignelsen om såkornet sa Jesus til disiplene: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men de andre får det i lignelser, for de skal se, men ikke se, og høre, men ikke forstå (Luk 8,10). At Guds rike og dets komme er et mysterium som det ikke er gitt alle å skjønne, forstår vi også av andre måter han omtaler det på. For på den ene siden sier han jo: Som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer (Matt 24,27). Men nærmest det motsatte sa han en gang til fariseerne da de spurte ham om når Guds rike skulle komme: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: "Se, her er det", eller: "Der er det". For, la han til med tvetydighet, Guds rike er iblant dere. Men dette ordet kan også bety: Guds rike er inne i dere (Luk 17,20-21). Og etterpå, likesom i enerom, sa han til disiplene, til dem han hadde lovet at de skulle få kjenne Guds rikes mysterier: Det kommer en tid da dere skal få lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. Folk skal si til dere: "Se der", eller: "Se her er han". Men gå ikke dit og følg ikke etter!?Først må [Menneskesønnen] lide mye og bli forkastet av denne slekt (Luk 17,22-23.25).
Kjære brødre og søstre, hvilke konklusjoner kan vi så trekke angående mysteriet om Gudsrikets komme ut fra disse dunkle ord? Hva kan vi vel si? For det første kan vi si at Guds rike allerede er kommet. Ifølge det som var lovet våre fedre i troen, er det Messias som innleder Guds rike, hans styre. Det er Jesus som er Guds Kristus, hans Salvede, hans utvalgte redskap til menneskenes frelse. Ved å la blinde se, lamme gå, og ved å forkynne Evangeliet for de fattige, viste han klart at det profeten hadde spådd om Messias, ble oppfylt i ham. Ved sin lidelse, død og oppstandelse innledet han Guds herredømme på jorden, men i form av et mysterium. Ikke slik at vi kan skjelne det og si: "Se der er det", selv om han sa: Guds rike er iblant dere. Guds rike er iblant oss fordi Gud styrer på gåtefullt og usynlig vis. Gud styrer ikke i det ytre, slik menneskelige styresmakter gjør det ? Gud styrer i hjertene. Derfor sa han også: Guds rike er inne i dere.
På samme måte som det ikke kan være noe samfunn mellom rettferdighet på den ene siden og urettferdighet på den andre, slik det ikke kan være noen enighet mellom Kristus og Beliar, slik kan det heller ikke være noen harmoni mellom syndens herredømme og Guds herredømme. Guds rike, Guds styre og Guds herredømme er et rike i kamp. Striden foregår ikke i det ytre, men i det indre ? i hjertene, i menneskehetens historie og i hvert enkelt menneskes hjerte.
Selv om kampen foregår i det indre, sees imidlertid resultatene i det ytre, slik Herren selv sier: Intet er så skjult at det ikke skal komme for en dag. Hver gang urettferdighet seirer over rettferdighet, hver gang hat og uforsonlighet seirer over kjærlighet, er det et tap for Guds rike.
Guds rike er fredens rike, slik profeten Jesaja forutså. Dets lov er Herrens ord som utgår fra Sion. Etter den loven skal folkene smi sine sverd om til plogskjær, for det er Gud selv som skal felle dom over folkeslagene, ikke de selv. Særlig tragisk er det når kristne som er døpt og salvet til å være prester og profeter i den nye pakt i Jesu blod, selv utgyder andre menneskers, ja, medkristnes blod. Det er gudsbespottelse. Like ille er det når folk står uforsonlig og hevngjerrig mot folk i den ene og samme Guds navn.
Men heller ikke vi, som er forskånet slike tragedier, er fritatt fra tjenesten i Kristi hær. Oss utsetter den onde for listigere anslag, av det slag Herren beskriver i dagens Evangelium: Likesom de i tiden før storflommen spiste og drakk, fant seg hustru og fant seg mann, like til den dag da Noa gikk inn i arken, og ingen ante noe før flommen kom og tok dem alle ? slik skal det også gå når Menneskesønnen kommer. Her taler han om likegyldighetens og sløvhetens fristelse, kanskje den farligste og mest dødbringende av dem alle. For riktignok skal vi kristne leve i denne verden, rettskaffent og redelig, men vi må aldri glemme at vi ikke her har noen varig bolig. Vi er borgere i Guds rike, og her nede er vi fremmede på gjennomreise mot det himmelske fedreland. Ikke så å forstå at vi derfor skal stille oss likegyldige til denne verdens saker, selv om den skal forgå. Tvert imot, det er jo her vi er kalt til å være vitner og soldater i kampen for Gudsrikets sak. Men lar vi oss fange av denne verden, lar vi oss besnære av den og ukritisk gjør dens verdier til våre, da er vi mannen som blir stående alene på marken når Herrens dag kommer, da blir det tomt omkring oss i kvernhuset, slik Herren sier i Evangeliet: To menn kan være ute på marken, og den ene bli tatt med, mens den andre står igjen; to kvinner kan være i ferd med å male korn, og den ene bli tatt med, mens den andre står tilbake. Det er ikke her på jorden vi skal samle oss skatter, men i himmelen, for, sier Herren, der hvor deres skatt er, der vil også deres hjerte være.
Det er derfor med god grunn at Kirken fortsetter å be Herrens bønn: Komme ditt rike. Da ber den om at Guds rike må vokse i verden til tross for alle nederlag. Da ber hun om at hun selv og alle hennes lemmer må renses for synd og ondt begjær slik at Gud virkelig kan være Herre i vårt hjerte. La oss derfor lytte til vår store lærer, Origenes fra Alexandria, som sier:
Etter at vi har latt dø våre dødelige lemmer, la oss så bære Åndens frukter, slik at Herren kan vandre rundt i oss som i en åndelig have, idet han alene hersker i oss sammen med sin Kristus som troner i oss til høyre for den åndelige makt vi ber om å få. Der vil han trone inntil alle hans fiender i oss blir en skammel for hans føtter, og alle makter, myndigheter og velder blir jaget langt bort fra oss. Dette kan skje i hver enkelt av oss, og da blir den siste fiende, døden, gjort til intet, slik at Kristus kan si i oss: "Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?" Derfor skal vi allerede nå la vårt forgjengelige vesen ikle seg hellighet og uforgjengelighet i kyskhet og all renhet. Siden døden er tilintetgjort, ikler vårt dødelige vesen seg Faderens udødelighet. Således har vi allerede nå del i gjenfødelsen og oppstandelsens gode gave (De oratione 25,3).