Fra Broen nr 6/2009, av p. Arnfinn Haram OP
Advent; vi sier ordet, og en blanding av kos og stress preger stemningen vi kommer i. I vårt samfunn har de kristne høytidene blitt gradvis omformet og forandret til det ugjenkjennelige. For ikke lenge siden feiret vi Allehelgens dag – som i løpet av få år er blitt til det amerikansk-hedenske Hallowen blant folk flest.
Bak denne utviklingen står den generelle sekulariseringen og avkristningen, godt hjulpet av markedskrefter og kommersialisme.
Folkelig fest vil alltid ha sine overdrivelser, sine utageringer og sin sjarm, men Kirken kan ikke lenger stille seg bak det når avstanden til troen og liturgien, etikken og forkynnelsen blir for stor. Da må vi være villige til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet. Vi må rett og slett besinne oss på å feire kristen jul og kristen advent. Etter hvert er det noe helt annet enn det som surrer rundt oss i den tiden vi nå går inn i.
Advent er ikke en kosetid, men en botstid. Før alle de store høytidene har kirken lagt inn en forberedelsestid preget av bot og bønn. Og i adventstiden er det – uventet nok for mange – ikke julen man fokuserer på, men på Kristi gjenkomst ved tidenes ende. Advent betyr jo "komme", "ankomst". Nettopp forventingen om Guds komme i Kristus føder ropet: - Kom! Advent er påkallelsens tid, bønneropets tid!
Den eksistensielle bønnen om Guds komme
Når vi leser Bibelen, møter dette ropet og denne bønnen oss ofte, ikke minst i Salmenes bok, som jo er en bønnebok. "Gud, kom meg til hjelp; Herre, vær snar til frelse", som vi synger ved innledningen til tidebønnene (Sal 70,2). "Gud, vær ikke langt borte fra meg! Skynd deg å hjelpe meg, min Gud!"(Sal 71,12). Svært mange steder i tekstene går dette igjen, i ulike ordelag. Den troende kaller på Gud fordi han er i nød, fordi han trenger Guds hjelp; til å leve, til ikke å bukke under for sine fiender, til å overvinne angst, frykt og fare. Guds menneske vet at det er kastet inn i livet som i en kamp; det gode trues alltid av kaos, synd og død. Men Gud er den sterkeste, det gode kan overvinne det onde, Gud kan åpne stengte veier, Gud kan høre bønner. Derfor må han tre til, komme ut av sin opphøyde og fjerne plass, se sitt kjempende barn og gripe inn. Denne appellen blir i Bibelen båret fram med stor kraft, ofte i protest og fortvilelse, men alltid som et uttrykk for en radikal tro på og forventning på at Gud kan hjelpe. Å tro er å påkalle, å tro er å si til Gud: Kom! Kom til mitt liv!
Bønnen om Guds komme til verden
Gud har skapt hele verden, alt som er. Men vi har så smått vent oss til å tenke at han har trukket seg tilbake; at han skapte alt – og så overlot verden til seg selv, til naturlovene og til vår egen fornuft. Det er sant at Gud har gitt oss et ansvar. Likevel er vi helt avhengige av at han stadig er nærværende og virksom i sitt skaperverk; i naturen, i samfunnet og i historien. Som kristne tror vi på en levende og virksom Gud. Han er uendelig opphøyd og ufattelig, men han er også nær og aktiv. Vi er ikke "deister"; folk som kanskje tror at der en skapergud et sted i det fjerne, et guddommelig prinsipp, en moralsk garantist, en filosofisk "gud", en gammel gubbe som er for sløv og uinteressert til å høre bønner og til å styre og endre begivenhetenes gang.
Den bibelske gudstroen ser Gud som en dynamisk og virkende Gud. Hele skaperverket avhenger hele tiden av at han gir det liv og holder det oppe. Derfor påkaller de troende ham og ber at han må la sine livskrefter slippe til og sin rettferd råde: "Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate" (Sal 104, 30); jordens "ansikt", står det egentlig. Alle levende vesener er vendt mot Gud i forventning, ja, som i bønn. Dyrene, fuglene, fiskene, ja, til og med monstrene i havdypet, selve symbolet på urkraften i skaperverket: "Alle sammen venter på deg, at du skal gi dem mat i rette tid", sier salmen (v 27). Alle roper sitt: - Kom! Uten at Gud kommer, kan de ikke leve. Så la oss lære av dyrene og alt som lever; de er gode teologer. Vårt mekaniske syn på verden er ikke kristent. Verden er ikke en maskin. Verden trenger Gud. For naturens og verdens skyld roper vi: - Skap liv! Skap rettferdighet! Kom!
Bønnen om Kristi gjenkomst i triumf
Dette er adventstidens hovedmotiv: At Jesus Messias skal komme til syne for alle mennesker og for all skapningen. Gud kom virkelig til verden da han ble et menneske, født av Jomfruen, tok på seg all vår nød og synd og forløste oss. Han kunne avskaffet verden med all dens smerte og oss med den, men han ville vinne oss tilbake med sin kjærlighet, med sitt offer.
"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden og under jorden,
og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre,
Gud vår Far til ære!"
(Fil 2,10-12).
Ved sitt siste komme, skal han ikke bare gjenkjennes av de troende, men av alt og av alle, til og med av demonene. Da skal jorden "fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen" (Hab 2,14). All urett, all lidelse, alt som preges av dødens velde, skal da vike. Rettferden skal skje fyldest, én gang for alle.
For urkirkens og oldkirkens troende var budskapet om Kristi gjenkomst et budskap om håp og fornyelse. "Dom" er i Bibelen ikke først og fremst noe vi skal frykte, men noe vi skal håpe på fordi dom er et oppgjør med det onde. Dersom vi har vår sak med Gud og mennesker oppgjort og lever i hans lys, skal vi kunne se fram til Jesu komme med glede. Alt skal bli nytt.
I liturgien feirer vi Guds komme
Når eukaristien, messen, feires, kommer Gud til oss både personlig, som verdens og naturens livgiver og oppettholder – og som den som kommer med nyskapelsen av alle ting. Fortiden, nåtiden og framtiden fylles av hans nærvær. Hele messen er et eneste stort: - Kom! Derfor jubler Kirken mot Herren som kommer i den forvandlede hostien og kalken: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer!" Derfor heter de i de aller eldste nattverdsliturgiene: "Maran, atah!" (arameisk): - Kom, Herre!". Kom til meg, kom til verden og skaperverket, og kom én gang for alle!
Slik slutter også Den hellige skrift, med Kirkens urgamle bønn og lengsel: "Amen. Kom, Herre Jesus!"
Det er Advent.